Som fersking i det å vurdere og formidle barne- og ungdomslitteratur, har jeg valgt den ‘tryggeste’ av de tre oppgavene og vil dele noen av mine personlige refleksjoner rundt Elin Hanssons bok Blyanthjerte. 

Jeg synes boka er relativt underholdende. Hansson har fletta inn mye realisme og dekker over både sorg, savn, utenforskap, ensomhet, mobbing, usikkerhet, men mest av alt handler boka om å blir forelska for første gang. Akkurat dette synes jeg forfatteren skildrer godt. Det er sjarmerende og troverdig at Liv selv ikke helt skjønner at hun er forelska, før en av farmors gamle venninner gjør henne oppmerksom på det. Usikkerheten Liv kjenner på når hun ser de andre (kule og pene) jentene på skatekurset og skjønner at også de er interessert i Frans, skategutten med stor S, er gjenkjennelig for alle som en gang har vært forelska og usikker. Jeg er dog litt undrende over metaforbruken etter Livs og Frans’ første kyss (for det blir jo heldigvis de to): “og hjertet mitt danser som en våryr narkis på glatta”. Jeg har ikke vokst opp i storbyen, så kanskje jeg er naiv når det kommer til språkbruk blant metropolen Oslos 12 åringer, men er ikke dette en ganske voksen setning?! 

Bortsett fra denne ene setningen er språket, historien og karakterene ukomplekse og det er nok lett for en ni-ti åring å holde tråden, men det er ikke veldig mye spennende eller nytenkende i boka. Og jeg er en smule skuffet over at framstillingen av karakteren Liv, den ‘kreative med rare klær som søker tilflukt i tegningens verden’, bygger litt opp under en slags amerikansk ungdomsserie-stereotypi.

Jeg får likevel sympati for- og liker Liv, denne jenta som er litt utenfor og som på kort tid har opplevd å miste to mennesker som hun har hatt et nært forhold til. Farmor, hennes gode venn, yatzy- og samtalepartner, som virkelig forstod henne, er død. Og sorgen over det tapet ligger i bakgrunnen gjennom hele boka. Vi får ikke vite hva som skjedde, bare at farmor er borte. I tillegg har Ida, Livs bestevenninne flyttet til Bodø, så nå er også hun så godt som borte fra verden. Og Ulrik, Livs nemesis siden barnehagedagene, som jeg som voksen leser nesten får lyst til å ta for meg og riste litt. Samtidig blir jeg litt nysgjerrig på hvor han kommer fra, hvordan han har det i seg selv og hva som gjør at han hakker på Liv hele tiden…

Da Liv er innom biblioteket for å låne en bok om skating, sier bibliotekaren at de bare har én bok om emnet, nemlig Arild Rossebøs David skater. Jeg må innrømme at jeg reagerer litt på at Deichman ikke har andre bøker om skating for barn og ungdom enn den😉 Jeg tviler vel på at en ung leser ville reflektert over dette. Og jeg regner med scenen er tatt med for å introdusere bibliotekaren Hallgrim, men jeg synes Hansson kunne valgt Mats Hatlems bok Skate! Eller Fritjof C. Krogvolds faktaløvebok Skating: alt om rullebrett (skjønt, at ordet rullebrett er brukt i tittelen vil kanskje ødelegge noe av poenget med at minipensjonisten Liv bruker det gammeldagse ordet rullebrett).

(Jeg synes også det er litt overdrevent og lite troverdig at Asbjørn, den voksne skatelæreren har et lite rullebrett hengende i øret 😂)

Jeg tror ikke dette er en bok som vil fenge alle, men det er nok gjenkjennelses-faktorer der for 5.-7. klassinger som føler seg litt utenfor, kanskje spesielt jenter. Den er en lettlest feelgoodroman, og det er noen fine refleksjoner rundt det å tørre å være seg selv, som farmors stemme i hodet som sier:

“hvis du blir som alle andre, så mister du deg selv” 

Boka minner ganske mye om Elin Hanssons andre bok Alt som rimer på Gro, og jeg ville nok kanskje heller anbefalt å lese den.