Tonje Glimmrdal av Maria Parr som kom ut i 2008, ble en lesersuksess – ikke bare i Norge, men i verden! Den lille jenta fra ei avsidesliggende bygd som må redde hjemstedet når det viser seg at de voksne har hatt  hemmeligheter som er farlige for hennes trygghet. På veien får hun  nye venner og ny erfaring, og en spennende historie med på kjøpet.

Det er hærlig med barnehelter som dette – det er ikke mange av dem i barnelitteraturen, jenter som handler på egen hånd og som både tør og vil være selvstendige. Mine heltinner fra da jeg vokste opp var en salig blanding av Gulltopp, Pippi, Guro, Tjorven og etterhvert Frøken detektiv. Jeg mener å kjenne igjen flere trekk fra disse bøkene i Tonje Glimmerdal, men heldigvis i en oppdatert versjon.

Fra et barneperspektiv er boka spennende, morsom, gjenkjennelig og engasjerende, men det er likevel noen aspekter ved boka jeg som voksen stusser over. Hvorfor er jenteheltene som regel uten en mor?  Tonje Glimmerdal har en fraværende mor – riktignok med en spennende jobb, men hun er ikke hjemme. Pippi er uten mor og til og med faren er langt unna. Guro har bare mor – der ser vi at faren er borte, Tjorven er på ferie uten foreldre og Frøken detetektiv er uten mor – hvorfor? Er det enklere å få fram det selvstendige barnet i ei bok uten en morsfigur som er tilstede? Det er riktignok andre rollemodeller, men er det slik at selvstendige jenter ikke kan ha nære jentevenner eller ha et godt forhold til sin mor for å være handlekraftige? Vil en tilstedeværende mor være dempende for disse barnas utfoldelse?

Det som også slår meg med Tonje er aleneheten hennes (hun har noen øyeblikk av ensohet). Hun er eneste barn i bygda og har en bestevenn i naboen, men det er et savn etter andre barn å leke med. Pippi hadde heller ingen nære venner –  før Annika og Tommy. Der er det også tydelig at det er Tommy som er Pippis match. De drar hjem hver kveld og spiser middag med foreldrene sine og kan ofte ikke være med på Pippi sine innfall. Pippi og Tonje, barnet som ikke har noen likesinnede i sin utforskertrang og sitt vesen. Det gjør dem jo unike, spesielle og til å beundre, men også veldig annerledes. I tillegg er det er som om tøffheten til Tonje bare kan matches av gutter og menn, men da blir hun jo også et annerledes barn, hva sier det om jenter?

Til slutt MÅ jeg bare nevne koblingen til det «ville» i det tøffe og selvstendige barnet. Tonje skildres blant annet  med løvekrøller, Pippi kommer fra en sydhavsøy og har en ape som kjæledyr. (Det er i tillegg stereotypien med røde håret, men det får bli en annen gang) Er det noe utemmet med disse barna? Hva er de i så fall utemmet fra? Kan hende det er tegn på styrke og mot – noe som vil være enkelt for barneleseren å relatere seg til, med rette. Eller er det slik at jenteheltene fremdeles blir sett på med romantiske øyne som «de utemmede» barna – mer i kontakt med følelser og det ekte,mer barn, enn de som er sosialiserte inn i en voksenverden?

Tonje Glimmerdal er en lesersuksess, ungene våre elsker den og med rette. Her har du ei jente som handler, har egne meninger – kan vise sterke følelser og leder an. Boka er styrt av barnlig fantasi og en verden sett fra barns perspektiv. Flere helter som dette er viktig, men de er ikke annerledes lenger (om de noen gang har vært det).Tøffe Tonje er faktisk det vanlige barnet.

Vil du lese mer om kvinnelige helter i barnelitteraturen anbefaler jeg disse artiklene:

http://kjonnsforskning.no/nb/2007/07/fa-heltinner-i-norsk-barnelitteratur

https://www.dagsavisen.no/kultur/kvinner-har-alltid-vert-helter-1.280185