Det er valgtider, og på mitt hjemsted er det 2 valgkamper som pågår. Foruten å stemme på hvem som skal styre landet, så skal vi og stemme på om skolen i bygda skal gå fra å være en nynorsk-skole til å være en bokmål-skole. Hva som engasjerer folk mest, er ikke lett å si.
Hvorfor er det slik at en nynorsk-kommune vil at en av skolene skal bli bokmål-skole? Jo, det handler selvfølgelig om penger. Denne skolen har vært nynorsk-skole siden den ble bygd i 1978, men nå er det så mange som velger bokmål som hovedmål til barna sine, at nynorsk-elevene begynner å bli dyre. I en klasse var det bare 3 nynorsk-elever. Da har de rett til å være i gruppe i norskundervisningen siden skolen er en nynorsk-skole. Om det blir en bokmål-skole, vil ikke elevene ha rett på nynorsk som hovedmål uten at de er minst 10 stk som ønsker det. Her er det noen kroner å spare for kommunen.
Nynorsk-folka mobiliserer. De skriver i lokalavisa, de deler ut brosjyrer og ballonger og arrangerer kulturkveld med kjente lokalartister og selveste Sylfest Lomheim på talerlista.
Hvorfor ser vi ikke noen mobilisering hos bokmål-folket? Betyr det ikke noe for dem hva resultatet blir ? Nei, det gjør nok ikke det. De har visst ikke det samme forholdet til språket sitt som mange nynorsk-folk har.
Hva er det som gjør at så mange nynorsk-folk bruker krefter på å kjempe for språket sitt?
Jo, for dette har med vår identitet å gjøre. Dette rører med verdiene våre. Det er dette som er oss, bokmål er «de i byen».
Det er mange gode grunner for å beholde nynorsken. Den er en kulturskatt som vi må ta vare på. Den var en viktig del av det å bli et eget land, et eget folk som har sitt eget språk. Vet foreldregenerasjonen det? Er det kunnskapsmangel hos foreldrene som gjør at de søker om bokmål til barna når de bor i en nynorsk-kommune?
En annen viktig ting er at dialekten til barna her er mest lik nynorsk. Om en ikke setter pris på nynorsk som språk, hva er da verdien på dialekten ?
Bør en bare kaste den og, å begynne å snakke bokmål?
Noe av norskfagets jobb er å gi elevene selvtillit når det gjelder språk og dialekt. De som skriver nynorsk, skal vite at de skriver det språket som er mest norsk av de to skriftspråka vi har. At foreldrene deres valgte nynorsk for dem, er noe de bør være takknemlige for. De er med å bringe videre det norske skriftspråket. Selv om de er i mindretall, så er det ikke dermed sagt at det er mindre verd enn bokmål. Dette må nynorsk-elevene få et bevist forhold til. Dette er en viktig del av deres identitet, noe de kan være stolte over, og ta med videre til sine barn igjen.
Det ville og vært bra om bokmål-elevene ble bevisste på dette. De må ikke se på nynorsk som et «fjosmål». Om de ikke vil ha det som hovedmål selv, så bør de omtale nynorsk med respekt, og sette pris på at andre tar vare på den delen av vår kultur. Det vil være med å gi nynorsken høyere status, noe som igjen ville være bra for mange nynorsk-elever sin identitet.
Det blir spennende å se hvordan valget går for målforma på denne skolen. Vil bokmål-folka være like fraværende med stemmeurnene som de har vært i «valgkampen», så vil det nok fortsatt bygda vår være ei nynorsk-bygd.
Kilder : Jærbladet 28.august 2017 «Målfolket mobiliserer»
Brosjyren «folkeavstemming om skolemåltid på Orstad skule»
Det er et tankekors at bokmålstilhengarane ikkje mobiliserer til valkamp, og likevel er det dei som vinn! Det ser ut til at dei rett og slett ikkje treng mobilisera. Eg undrar meg over om det har vorte heilt sjølvsagt at bokmål skal ta over for nynorsk?
Eg tykkjer det er interessant å lesa det du skriv om språk og identitet. Ja , for kanskje har nynorsktilhengarar eit sterkare forhold til skriftspråket enn dei som skriv bokmål? Kanskje har bokmål blitt så utbreidd at ein ikkje er nøydd til å tenka over kvifor ein skriv bokmål. Bokmål er jo så vanleg, mens når ein skriv nynorsk skil ein seg meir ut?
Sjølv vaks eg opp i ein nynorskkommune der me lærte nynorsk i grunnskulen. Då var det sjølvsagt at alle skreiv nynorsk. På vidaregåande og i høgare utdanning derimot, byrja eg å veksla mellom nynorsk og bokmål. Til tider vart eg nesten litt språkforvirra. Spesielt på universitetet var det utfordrande å skriva nynorsk, når det meste av fagstoffet og fagorda var på bokmål. Eg hugsar og at me hadde «anonyme» innleveringar som vart vurdert av lærarane våre. Eg følte meg ikkje så anonym når eg var den einaste i klassa som valde å skriva på nynorsk. Då vart det å skriva nynorsk eit medvite val eg måtte ta, kor eg ikkje berre kunne skli inn i mengda.
Eg merker sjølv at det med språket betyr noko for meg, og at ein del av identiteten min er knyt til at eg har vakse opp med nynorsk. På ei side tykkjer eg derfor det er synd å sjå at bokmål tek over i landet, og ikkje minst i nærmiljøet mitt. På andre sida irriterer det meg og at språket skal skapa så splid, og at det alltid skal verta ein «vinnar» og ein «tapar».
På tross av at skriftspråket er viktig for meg, så tykkjer eg likevel at det er frykteleg upraktisk med to skriftspråk i eit lite land som Noreg. Eg meiner at det ville vore mykje lettare om det berre var eit skriftsspråk å forhalda seg til. Likevel er det synd om nynorsk så enkelt berre vert skvisa heilt vekk. Eg heller derfor meir mot den tidlegare ideen om at nynorsk og bokmål kunne smelta saman til eit «samnorsk», men det kjennest verkeleg ut som å banna i kyrkja, i begge leirar!
Spennende å lese blogginnlegget ditt, gode kollega Vivian! Innlegget ditt «Ingen mobiliserer til valgkamp for bokmål», fokuserer på folkeavstemningen om målform på Orstad skule som nylig ble arrangert på hjemstedet ditt.
Som du vet bor jeg selv i Klepp kommune, og alle skoler i kommunen var inntil nylig nynorsk-skoler. Jeg fulgte også med stor interesse oppslag om valget i lokalavisen i tiden før og etter folkeavstemningen. I 38 år har Orstad skule vært en nynorsk-skole, men nå er det slutt. Folket på Orstad har sagt sitt, og svaret ble nei til nynorsk. 506 stemte for bokmål og 351 ville ha nynorsk som målform på Orstad skule.
Det var ingen stor overraskelse for meg at resultatet ble som det ble. Jeg er heller ikke overrasket over at valgdeltakelsen bare var på 50.8 %. Språk og ulike målformer er ikke det som engasjerer folk flest. Eller mest. Ingen mobiliserte til valgkamp for bokmål, ganske enkelt fordi det ikke var nødvendig. Det sier jo sitt når bokmålet vinner frem selv uten aktivister og kampanjer. Kanskje det er på tide å ta hintet? Dette er nok bare et forvarsel på hva som kommer til å skje i resten av kommunen.
Redaktør i tidsskriftet Minerva, Nils August Andresen, har skrevet en artikkel om «En målform i dyp krise». Selvfølgelig, eller kanskje jeg burde sagt dessverre, er det nynorsken som er i krise. Et av hovedpoengene hans er at bokmål har en fastere skriftnorm som det er lettere å bli trygg på. Ulike rettskrivingsreformer har gjort nynorsken lite forutsigbar. Ved å endre på bøyningsformer og tillate nye sideformer, har nynorsken skutt seg selv i foten. Dette viser seg ved at veldig få kan skrive korrekt nynorsk. Jeg må si meg enig i mange av Andresens påstander, og det er nok dette med forutsigbarhet og enkelhet foreldrene på Orstad også ønsker for ungene sine. Litt tankevekkende forresten, at også du Vivian, har skrevet blogginnlegget ditt på bokmål, samtidig som du argumenterer for hvor viktig nynorsken er.
Det er sikkert trist for noen at stadig flere elever på landsbasis velger bort nynorsk som hovedmål, men det er fakta som vi må forholde oss til. Elevene og foreldrene kan velge. Vi må lytte mer til fakta enn til følelser, og snart er det vel på tide å ta hintet?
Nynorsk er ikke distinkt annerledes enn bokmål, så da kan det være vanskelig å forstå at lille Norge med 5 millioner mennesker trenger to ulike skriftspråk, som ironisk nok ikke er så ulike. Bare 12.6% av landets skoleelever har i dag nynorsk som hovedmål. Det må være krevende å være en språklig minoritet. Særlig når alle som bruker minoritetsspråket uansett forstår majoritetsspråket. Orstad skule skifter trolig snart navn til Orstad skole. Ingen dramatisk endring, akkurat.
Du nevner dette om at nynorsken er en kulturskatt som vi må ta vare på. Det er jeg helt enig i. Vi skal ta vare på nynorsken. Jeg vil ikke fjerne og glemme den. Den gamle litteraturen vil leve videre, og nye bøker kommer til. Jeg tror bare at to så like skriftspråk er unødvendig, og at ungdom kan utvikle identiteten sin selv om de må skrive bokmål. Om det senere blir slik at hele Klepp kommune går fra å være nynorsk-kommune til å bli bokmåls-kommune, så lever jeg helt fint med det.
Jeg har tatt hintet for lenge siden, og det er i seg selv ganske overraskende, da jeg som sørlendinger flest ikke er kjent for å være så «himla» kjapp.
Kilde:
Andresen, Nils. August (2017,11.08) En målform i dyp krise
Hentet fra https://www.riksmalsforbundet.no/nils-august-andresen-malform-dyp-krise/