«Vi gidder ikke dra frem det der dukkehjemmet! Det er utgått på dato, det er ingen som bryr seg om at en kvinne går fra mannen sin i dag!»
Dette presterte en kollega å si da vi satt sammen for å velge ut tekster for kommende halvår. Det var som om hun sa noe stygt om en venn av meg. Kunne noen mene at vi ikke skulle la elevene bli kjent med Nora og Torvald? Alle må jo bli kjent med dem! Alle må jo vite hvem de er, og kjenne konfliktene i Et dukkehjem.

Det er mange grunner til at vi må la elevene våre bli kjent med Et dukkehjem. Det er en del av vår litteraturhistorie, forfatteren er norsk og verdenskjent, dette er en del av vår kulturarv. Og ikke nok med det, stykket har fra 2001 vært en del av UNESCOs Memory of the World Register. I Kina har teaterstykket hatt så stor innvirkning, at kvinnefrigjøring faktisk kalles «noraisme». Dette er arvesølvet vårt, og så skal ikke våre elever bli kjent med det?

Det er viktig at vi ikke reduserer teaterstykket til å handle om kvinnefrigjøring. Det er så mye mer enn kvinnesak. Det er så mye mer enn at en kvinne velger å gå fra mannen sin.

Man kan lett tanke at det er kvinner i andre land som trenger Nora i dag. Kvinner som lever i mannsdominerte og undertrykkende regimer og kulturer. Men om vi ser på de ulike rollene i teaterstykket, så er der mye vi kan reflektere over i Norge, i vår samtid og.

Det finns mange Nora´er i Norge i dag . Mange kvinner setter fortsatt seg selv til side for at mannen skal ha en karriere. De flytter rundt i landet eller jorda rund, for at mannen har fått en jobb et sted. De nyter gjerne godt av både lønna hans og posisjonen hans, men den dagen de oppdager at ikke alt er så perfekt som de trodde, står de gjerne igjen på bar bakke. De har ingen arbeidserfaring, ingen egne penger, ingen erfaring i å mestre livet alene. Mange velger å leve videre i «maskeraden», og noen gjør som Nora, de går, og håper på at det vidunderlige skal skje.

Nora spiller en dobbeltrolle. Hun er «spillfuglen» som ikke har greie på penger, og bare ødsler uten noe form for ansvar. Men når du kjenner hemmeligheten hennes, så ser vi at Nora er både smart, økonomisk og arbeidsom. Hun sparer penger hun får til kjoler og andre ting, slik at hun kan betale gjelda si.

Mange kvinner kan kjenne igjen denne dobbeltrollen. De legger penger i ei krukke som står til pynt, eller under kokebøkene på kjøkkenet. Det er deres arena, ingen menn går der og roter. Der havner kontanter som kommer til dem av ulike grunner. De pengene har kvinnene full kontroll på. De pengene er det som blir brukt til å kjøpe et skjerf til 3000 kr, eller andre ting en ikke vil skal vise på kontoen. Og hvor mange kvinner kjenner seg ikke igjen i Nora som spiser makroner i smug?

Det er ikke bare Nora som er en viktig kvinne i «Et dukkehjem». Kristine har og en viktig rolle som vi kan reflekterer over. Hun er venninnen som dukker opp fra fortiden, og hennes avgjørelser blir viktige. Om hun gjorde andre valg, kunne ekteparet Helmer fortsatt som før. Kristine er modig, og klok. Hun kunne reddet Nora og Torvald fra sannheten, men hun ser at her trengs det et oppgjør. Hun gjør ikke sine valg for å ødelegge for Helmers, hun gjør det ut fra sine verdier og det hun tror på. Det kan være en god diskusjon i klassen om Kristine gjør det rette valget.

Men handler «Et dukkehjem» bare om kvinnerollen? Hva med Torvald? Han gjennomgår og en forandring. Er det noen menn i Norge i dag som kjenner seg igjen i ham ? Han har fått en god jobb, han vil forsørge familien sin og gi kona det hun trenger. Han er egentlig en god mann. Men hvordan ser han på livet? Jo, han er lykkelig fordi han har fått en posisjon, han er lykkelig for det fine trofeet han har i Nora, han føler seg viktig når han veileder henne og tar seg av henne. Han vil at de andre skal se henne når hun danser og beundre henne. Denne flotte «capri-jenta» er hans. Så skal han ta henne med seg, mens alle stirrer av beundring. Er dette helt fremmede tanker for menn i dag?

Når så denne lerkefuglen plutselig har meninger, når hun plutselig har gjort noe bak hans rygg, da får pipa en helt annen lyd. At hun skrev falsk underskrift for å redde livet hans, betyr ingenting. Alt hun har ofret og jobbet, betyr ingenting. Han er bare opptatt av hva dette betyr for ham, og hva folk vil si. Torvald er den utakknemlige, egoistiske ektemannen. Men samtidig er det vel ikke så vanskelig å forstå at han føler seg sviktet, at han blir fortvila? Hvem har ikke sagt ting de ikke helt mener i en slik situasjon? Han sier at han har kraft til å bli en annen, men Nora har ikke tro på det. Er Nora for hard mot Torvald? Er det for store konsekvenser for både voksne og barn ? Er Nora egoistisk? Var det rett av Nora å skrive falsk underskrift, bare fordi hensikten var god? Er det alltid rett å tenke at en må finne seg selv? Hva er det å finne seg selv?

Så er det det store spørsmålet til slutt. Det vidunderlige! Nora ventet på at det vidunderlige skulle skje, men innså at det ikke ville komme. Torvald spør hva det er, det vidunderlige. Det er hans siste håp, at han vil finne ut av det.
Hva er «det vidunderlige»? Det kan være interessant å reflektere rundt. Hva var det for Nora? Hva er det for deg? Det er mange, både kvinner og menn, som lengter etter at «det vidunderlige» skal skje.
Vi ser at Et dukkehjem ikke bare handler om ei som går fra mannen sin. Det handler om mange mellommenneskelige ting, og om at valga vi tar kan få store konsekvenser for andre. I min klasse skal elevene bli kjent med familien Helmer og deres dukkehjem. De skal få leve seg inn i rollene, og finne ut hva de ville gjort om de stod overfor disse valga, og ikke minst få en forståelse for at der ikke alltid bare er et valg som er det rette.

Kilder :
Ibsen, H. 1995. Samlede verker, bind 3. Skien: Gyldendal Norsk Forlag.

Program fra Kilden teater og konserthus, Et dukkehjem, januar 2017 , side 2 og 3

Det er valgtider, og på mitt hjemsted er det 2 valgkamper som pågår. Foruten å stemme på hvem som skal styre landet, så skal vi og stemme på om skolen i bygda skal gå fra å være en nynorsk-skole til å være en bokmål-skole. Hva som engasjerer folk mest, er ikke lett å si.

Hvorfor er det slik at en nynorsk-kommune vil at en av skolene skal bli bokmål-skole? Jo, det handler selvfølgelig om penger. Denne skolen har vært nynorsk-skole siden den ble bygd i 1978, men nå er det så mange som velger bokmål som hovedmål til barna sine, at nynorsk-elevene begynner å bli dyre. I en klasse var det bare 3 nynorsk-elever. Da har de rett til å være i gruppe i norskundervisningen siden skolen er en nynorsk-skole. Om det blir en bokmål-skole, vil ikke elevene ha rett på nynorsk som hovedmål uten at de er minst 10 stk som ønsker det. Her er det noen kroner å spare for kommunen.

Nynorsk-folka mobiliserer. De skriver i lokalavisa, de deler ut brosjyrer og ballonger og arrangerer kulturkveld med kjente lokalartister og selveste Sylfest Lomheim på talerlista.

Hvorfor ser vi ikke noen mobilisering hos bokmål-folket? Betyr det ikke noe for dem hva resultatet blir ? Nei, det gjør nok ikke det. De har visst ikke det samme forholdet til språket sitt som mange nynorsk-folk har.

Hva er det som gjør at så mange nynorsk-folk bruker krefter på å kjempe for språket sitt?
Jo, for dette har med vår identitet å gjøre. Dette rører med verdiene våre. Det er dette som er oss, bokmål er «de i byen».
Det er mange gode grunner for å beholde nynorsken. Den er en kulturskatt som vi må ta vare på. Den var en viktig del av det å bli et eget land, et eget folk som har sitt eget språk. Vet foreldregenerasjonen det? Er det kunnskapsmangel hos foreldrene som gjør at de søker om bokmål til barna når de bor i en nynorsk-kommune?

En annen viktig ting er at dialekten til barna her er mest lik nynorsk. Om en ikke setter pris på nynorsk som språk, hva er da verdien på dialekten ?
Bør en bare kaste den og, å begynne å snakke bokmål?

Noe av norskfagets jobb er å gi elevene selvtillit når det gjelder språk og dialekt. De som skriver nynorsk, skal vite at de skriver det språket som er mest norsk av de to skriftspråka vi har. At foreldrene deres valgte nynorsk for dem, er noe de bør være takknemlige for. De er med å bringe videre det norske skriftspråket. Selv om de er i mindretall, så er det ikke dermed sagt at det er mindre verd enn bokmål. Dette må nynorsk-elevene få et bevist forhold til. Dette er en viktig del av deres identitet, noe de kan være stolte over, og ta med videre til sine barn igjen.
Det ville og vært bra om bokmål-elevene ble bevisste på dette. De må ikke se på nynorsk som et «fjosmål». Om de ikke vil ha det som hovedmål selv, så bør de omtale nynorsk med respekt, og sette pris på at andre tar vare på den delen av vår kultur. Det vil være med å gi nynorsken høyere status, noe som igjen ville være bra for mange nynorsk-elever sin identitet.

Det blir spennende å se hvordan valget går for målforma på denne skolen. Vil bokmål-folka være like fraværende med stemmeurnene som de har vært i «valgkampen», så vil det nok fortsatt bygda vår være ei nynorsk-bygd.

Kilder : Jærbladet 28.august 2017 «Målfolket mobiliserer»
Brosjyren «folkeavstemming om skolemåltid på Orstad skule»

Velkommen til home.uia.no.