Hei medstudenter!,
Da har jeg lest Simon Strangers første bok i serien om Emilie og Samuel. Jeg likte virkelig godt den tynne lille romanen om store viktige tema. Så genialt med en 128 siders ungdomsroman som går rett på, og inn i, (fortsatt) dagsaktuelle problemstillinger. Surrealistisk, men akk så virkelig. Vi kjenner bildene av båtflyktninger fra nyhetsbildet, vi vet at de ankommer feriestedene våre i store antall. Men det er vanskelig å ta det innover seg.
Boka har en enkel, lettlest og direkte stil. Vi møter 15 år gamle Emilie som er på ferie med familien sin, hun har et problematisk forhold til kroppen sin, spiser svært lite og trener mye. I ferien strever hun med å balansere dette i forhold til familien. Samuel er fra Ghana, og drømmer om et bedre liv, i likhet med så mange andre kjenner han ingen annen utvei enn å forsøke å komme seg til Europa for å skaffe penger til seg selv og familien. Ved hjelp av menneskesmuglere legger han ut på den livsfarlige ferden over Middelhavet, sammen med 20 andre mennesker fra ulike afrikanske land, i en liten båt.
Enkelt sagt, to ungdommer fra hver sin kant av verden, med hver sine problemer, møtes på Gran Canaria. Mens Emilie er ute å jogger nærmer endelig Samuels båt seg land, etter en 21 dager lang reise over havet. Flere er døde underveis, Emilie hjelper Samuel og de andre i land, og hun hjelper dem med å finne et hus å skjule seg i og skaffer dem mat.
Dagbladets anmelder Cathrine Krøger trekker frem hvordan forfatteren setter vestlige problemer som spiseforstyrrelser opp mot fattigdom og sult i andre deler av verden. Hun mener også at dette er en roman som både kan og bør leses av alle.
http://www.dagbladet.no/kultur/usentimentalt-om-spiseforstyrrelser/65145633
Historiene til de to fortelles parallellt, og når de møtes møter de hverandres perspektiver og prøver å forstå hverandre.
Hva innebærer det at dette er en ungdomsroman, om og for ungdom? Jeg syns det er mange ting som gjør at den fungerer spesielt godt som ungdomsroman. Den er lettlest, som ungdomsbok kunne den nok også vært mer avansert i språket, men den enkle stilen fungerer godt. Jeg syns den gjør det lett å komme inn i historien. Det er lett å leve seg inn i beskrivelsene av Samuels situasjon og den lange grusomme ferden over havet.
En annen anmelder påperker at denne boka minner om at ungdomsbøker kan utfordre mye mer. Denne boka utfordrer leseren. Det er realistisk litteratur, og den setter lys på store samfunnsutfordringer. Den favner bredt hva angår viktige tema; globale utfordringer, flyktninger, spiseforstyrrelser, urettferdighet, solidaritet, sosiale ulikheter, ungdommers krav og forventninger til seg selv, medmenneskelighet og håp. Vi møter historien gjennom Emilie og Samuel, i møte dem i mellom oppstår empati og innlevelse i den andres situasjon. Jeg mener denne boka i så måte bidrar til å utvide leserens perspektiv, den gir mulighet til å reflektere rundt vanskelige tema ved at den har stort potensiale til innlevelse.
Det er mye alvor i denne boka. Samtidig er det mye håp i at den har ungdommens blikk. Når Emilie hjelper Samuel og de andre flyktningene er det med sterke følelser og ut fra medmenneskelighet. Hun handler uforbeholdent og uten å tenke for mye på konsekvenser. Det er tydelig at Emilie engasjerer seg i en sak som er mye større enn henne selv, og resten av ferien er hun helt og fullt opptatt av hvordan hun kan hjelpe Samuel og de andre uten å bli oppdaget. Det er problemer, engasjement og idealisme.
Språket er som sagt nøkternt, men det er også endel finurlige litterære grep i boka. Det er brukt bilder for å illustrere båtflukten. Det er også en egen del som kort beskriver andre perspektiver enn Emilie og Samuels, de bygger rundt historien deres, og henspeiler kanskje samtidig på hvor små vi er i verden, og at alle har sin egen sannhet. Per nå har jeg ingen bok å sammenligne den med. Men sett bort fra stil og målgruppe, hvis jeg tenker potensiale til å la leseren, være seg ungdom eller voksen, leve seg inn, og ta innover seg, viktige, dagsaktuelle tema, minner den meg om Maja Lundes Blå. Det er mye med denne boka. Og det er nesten umulig å skrive om den. Den må bare leses egentlig.
Hei Anna Maria!
Det var veldig fint å lese blogginnlegget ditt, og også de flotte og velfortjente tilbakemeldingene du har fått fra medstudentene dine!
Du skriver grundig og engasjerende om boka og du balanserer fint mellom et handlingsreferat som gir nok innblikk i handlingen og selve vurderingen. Du henvender deg til medstudentene på en kollegial måte der du evner å både gi en bokanbefaling til dem, men samtidig også løfte fram den egentlige målgruppa, nemlig ungdom som lesere. Det du skriver her liker jeg veldig godt. Det skinner gjennom at du har kunnskap og omtanke for disse leserne! Vurderingene dine er reflekterte og faglige og dermed også både engasjerende og nyttige for medstudentene dine. Stiltonen du har valgt fungerer godt. Du er personlig og faglig på samme tid og det passer et blogginnlegg som dette.
Innlegget har en fin lengde og lenken fungerer også fint!
Godt arbeid! Jeg leser gjerne mer 🙂
Beste hilsen Elin
Takk for veldig fine og grundige tilbakemeldinger på innlegget mitt, det setter jeg stor pris på. Tone og Silvia, jeg ser at jeg burde hatt med en henvisning til den andre anmelderen jeg nevner. Det var Mala- Wang Naveen fra Aftenposten som skrev at denne boken minner om at ungdomslitteratur gjerne kan utfordre leseren mye mer. Jeg fant dette på baksiden av boka, men kunne desverre ikke finne anmeldelsen på nett.
Silvia: Jeg synes anmeldelsen Cathrine Krøger skrev fungerer godt for å vekke interesse for boken. Jeg synes også hun får frem at det er en bok som kan engasjere de fleste, og slik skape større bevissthet rundt viktige problemstillinger i vår tid. Hun kaller boken enkel, her er jeg nok også ganske enig med deg, jeg vil si den er både enkel om komplisert. Den er veldig lett å komme inn i og har et godt spenningsdriv, samtidig vekker bruddene i boka undring, og de bidrar til at leseren kommer enda tettere på handlingen, kanskje kan de også oppfattes som krevende.
Anmeldelsen er en kort tekst der mye er utelatt. Den gjør meg nysgjerrig på boka, men forklarer kanskje boka for enkelt. Det kunne vært interessant om hun også nevnte noe om oppbyggingen av teksten, og bruddene i kronologien. Kanskje er det nettopp dette som gjør boken interessang også for eldre lesere, samtidig som det bidrar til å forsterke innlevelsesevnen. Som du sier så er det veldig mye med denne boka, og oppbyggingen av den, som er interessant. Ved å lese den flere ganger, eller gå inn i en grundigere analyse, kan en nok stadig også oppleve nye ting ved den. Jeg hadde faktisk ikke sett at epilogen var formet som et fly, takk for mange interessante innspill begge to.
Fint blogginnlegg, Anna Maria!
Du viser din entusiasme for Barsakh fra starten av og deler dine refleksjoner om forskjellige aspekter av boka gjennom hele innlegget. Der treffer du godt bloggsjangeren, synes jeg. Jeg deler din entusiasme. Barsakh er enestående, kort men intens, og den er fremdeles dagsaktuell ti år etter første utgivelsen.
Innlegget har god flyt. Du formidler tydelig bokas flerkulturelle preg. Fint at du, i tillegg til dine refleksjoner, gir en kort oppsummering og litt informasjon om bokas komposisjon. Angående komposisjonen, kunne du kanskje også ha nevnt utdraget fra en nettside som fungerer som prolog og sluttnotene og statistikkene siden de bidrar til å forsterke bokas realisme. Jeg liker godt epilogen skrevet som kalligram i form av et fly. Den er kanskje også nevneverdig når man skriver om bokas komposisjon.
God idé å nevne hva to anmeldere har skrevet om Barsakh. Det hadde vært fint om å få vite hvem var den andre (og hatt lenken). Hva synes du om det Cathrine Krøger fra Dagbladet skrev?
Jeg er enig i at Barsakh har en enkel stil og god flyt. Har man god leseerfaring, kan man oppfatte den som lett å lese. Men på grunn av blant annet brudd i kronologien (både foregripelse og tilbakeblikk) og forskjellige synsvinkler, synes jeg at begrepet lettlest ikke passer for denne boka.
Lykke til videre med skolebibliotekkunnskapsstudiet!
Hilsen Silvia
Hei Anna Maria!
Jeg synes du har laget et ryddig og oversiktlig blogginnlegg. Jeg har også valgt denne boken, og jeg er veldig enig i alt du skriver om den.
Min erfaring som skolebibliotekar med boken, og også de andre i serien om Emilie, er at sideantallet spiller en stor rolle for at elevene vurderer bøkene til noe de kan klare å lese. Temaet er for en del elever nokså fremmed i utgangspunktet, men historien vekker noe i dem, og jeg synes også at forfatteren har klart å sette vestlige ungdommers problemer og utfordringer opp mot hva ungdommer i f.eks. afrikanske land står ovenfor, og at det dermed blir lettere for ungdomsleseren å kunne ta inn over seg hvordan ungdommer i andre land har
det.
Jeg synes avsnittet ditt der du skriver om ungdommenes håp og blikk, og at de handler utifra følelser og engasjement, og ikke konsekvenser, var veldig bra og viktig. Det er fort gjort for oss voksne å fokusere på de store og uoverkommelige problemene som ligger bak enkeltskjebnene, og som nesten lammer oss fra å handle, mens barn og ungdom lever mer i nuet og bidrar med det de kan her og nå.
Du henviser et sted til en annen anmelder, i tillegg til Cathrine Krøger, og jeg ble litt nysgjerrig på hvem dette var. Kanskje du kunne ha navngitt også denne, og lagt med en lenke til denne anmeldelsen også?
Jeg har lest Maja Lundes «Bienes historie», men ikke «Blå», men etter din anbefaling har jeg nå lagt den høyt opp på må-lese-listen min. Tusen takk for tipset!