About Anna Maria Schmidberger Karlsen

Bokglad student på 38 år med mange interesser. Bor og lever i Trondheim.

Leselyst og Melvil Dewey

Jeg befinner meg nå på det helt nye skolebiblioteket, tilhørende den nye  ungdomsskolen i bydelen. Rommet er stort og luftig med god takhøyde, vegger og tak i gjennomgående heltre, et rom som både lukter og kjennes oppløftende. Store åpne vindusflater langs hele veggen som forbinder biblioteket med resten av skolebygget, lyset slipper inn, og trolig vil også innsynet invitere nysgjerrige elever inn. Fra den ene kortsiden, og også gjennom takvinduet, skinner sola og lyset inn på de tomme hyllene som nå bare venter på å bli fylt med bøker. Foran meg står bøkene kassevis. Med ærefrykt og iver skrider jeg straks til arbeidet. Men først av alt planleggingen av organiseringen.

Organisering av områdene i biblioteket

Biblioteket er altså et skolebibliotek for ungdomsskoleelever, samtidig et lokalbibliotek. Biblioteket er nytt, lokalene store og romslige, og samlingen skal vokse. Jeg ser på dette som en kjempemulighet til å gi bøkene sin rettmessige plass og legge opp til et bibliotek som inviterer til leselyst. Lokalitetene gir også mulighet for å dele inn i gode områder som inspirerer og inviterer leseren til å sette seg ned. Områdene vil deles inn hovedsaklig etter leserens alder, innerst en barneavdeling, ulike hyller er inndelt etter ulike alderstrinn, i tillegg egne hyller for billedbøker, lettlestbøker, dikt, skuespill, fagbøker, lydbøker. Det vil være egne hyller for engelske bøker, samt samiske, og en egen hylle for barnebøker i øvrige språk, inndelingen vil her først være etter språk, deretter alfabetisk etter forfatter.

I overgangen til ungdomsavdelingen vil det være et mindre område for ung- bøker, myntet på aldersgruppen 9- 12, med inndeling i lettlest, skjønnlitteratur med sjangre som krim, fantasy og skrekk, serier, lydbøker, dikt, samt faglitteratur, øvrige språk vil organiseres innenfor hyllene i barne- eller ungdomsområdet. Samtidig ønsker jeg å unngå kategorisering i eksempelvis jente- og guttelitteratur i egne hyller, men heller god plass til tematiske fremstillinger med mål å inspirere leserne på ulikt vis, spesielt de som ikke leser særlig fra før. Jeg ønsker å legge opp til at besøkende naturlig kan bevege seg rundt i biblioteket for å få en oversikt, og samtidig finne inspirasjon på alle kanter. Det har slått meg at det er mange deler av bibliotek jeg har besøkt jeg aldri har vært i. Kanskje er det greit og naturlig, men kanskje har jeg også gått glipp av noe? Jeg ønsker å legge til rette for at denne muligheten for å få oversikt over biblioteket og samlingen, slik at leseren også lettere kan finne litteratur på tvers av forhåndsinndelinger.

Ungdomsavdelingen vil organiseres i samme kategorier som ungområdet, men ha mye større plass. Som i barneavdelingen vil det være inndeling i engelsk og samisk litteratur, samt egen kategori for øvrige språk. I tillegg til de Dewey/ temaorganiserte faghyllene, vil det være gjort god plass for bøker relatert til fagområder innenfor studievalg. Hensikten vil være informasjon og inspirasjon innenfor ulike fagretninger og studiemuligheter. Denne delen vil være en form for utstilling som skiftes ut med jevne mellomrom. I tillegg til barne-, ungdoms- og vokseninndeling vil det være et eget område for tegneserier og tidsskrifter, med inndelinger i barne- ungdoms- og voksenlitteratur, samt alfabetisk etter tittel/ forfatter, med god plass for inspirasjonspresentasjoner. Det vil også settes settes av et eget område for dvd- og spill, igjen med aldersinndeling.

Faglitteraturen

Fortsatt er det Melvil Dewey som hovedsaklig står for organiseringen også av skolebibliotekene. Deweys 10 fagområder har stått sin prøve siden 1870- tallet og er ikke alltid treffende for dagens situasjon, men presenterer samtidig en organiseringsform som skal sikre gjenfinnbarhet i hylla for leseren, samt oversikt og system for bibliotekaren i den fysiske samlingen, såvel som i det digitale formatet (Broughton, 2017). Systemet fungerer godt, men det kan være nyttig å spørre seg for hvem? Selv om oversikten fremstår god for bibliotekaren, og kanskje den voksne leseren, kan det hende at noe annet hadde fungert bedre for noen lesere? I følge Sætre (2008), er det spørsmålet om hvordan kunnskapen om verden kan presenteres, for at den skal gi mening for elevene, som er bakgrunn for bibliotekarens organisasjonsarbeid i biblioteket.

Med dette i tankene vil jeg ta utgangspunkt i erfaringene fra Spangereid skolebibliotek (Hjellup et al, 2018), der jeg vil vurdere bruken av Dewey opp mot en temabasert organisering blant annet for de minste leserne. Ved å ta utgangspunkt i hvilke temaer som er populære, samt se muligheten i sammenheng med Deweysystemet vil jeg bruke begge deler fleksibelt med mål om at utvalget skal være mest mulig oversiktlig, og innby til leselyst. I tillegg fokusere på å presentere bøker, i skiftende utstillinger, med fremsiden ut for inspirasjon. For de litt eldre barna og ungdom vil jeg også bruke en kombinasjon mellom Dewey og temabasert organisering, med økende vekt på Dewey i stigende alderstrinn, ettersom søkekompetansen øker. I følge Sætre (2008) er det imidlertid også en vei å gå for å utvikle ungdoms informasjonskompetanse, og tilegne seg informasjon gjennom søk. Katalogsystemet som brukes er Bibliofil der lesere enkelt både kan søke på titler, forfatter og emneord, bestille bøker og forlenge lånetid. I katalogen vil det være viktig å gjøre alle titler godt søkbare gjennom konkrete, presise og spesifikke emneord, og gjennom biinførsler på tittel hhv forfatter.

Særegenheter og muligheter

Dette bydelsbiblioteket ligger i et område med noen sosiale utfordringer, det er mange unge i området som aldri fullfører videregående opplæring. Jeg vil ha dette i bakhodet, eller egentlig helt foran meg, når jeg planlegger det nye, flotte biblioteket. Lokalitetene gir som sagt gode muligheter til å presentere bøkene tydelig med utstillinger og tematikk, og det gir muligheter for gode møtesteder i rommet. Samtidig vil jeg dra nytte av leserne. Nettopp med tanke på de mange mulighetene som utstillingene, og tematiske organiseringene, gir. Jeg ønsker, slik det har vært gjort ved andre bibliotek, å rekruttere bibliotekassistenter (Hjellup et al, 2018). I tillegg til arbeid med utlån og innlevering, ønsker jeg å inkludere dem i utstillingene og organiseringen, for å finne ut hvilken litteratur de vil ha stående med forsiden frem, og hva de vil ha mer av.

Prinsipper for organisering

Prinsippet bak organiseringen vil være å oppnå gjenfinnbarhet for alle som bruker biblioteket, vel så viktig er samtidig utsagnet «lesing er all kunnskaps mor», som det har vært sagt ved Spangereid. Altså, den som leser har en kjempefordel, lesingen er døråpner for mange muligheter. Dermed er en viktig forutsetning for biblioteket å favne bredt, og få alle med. Da må leselysten i fokus. Slik vil forskjeller utjevnes. Det er like viktig med lystlesing som fag, og de to vil kunne gli over i hverandre og forsterke hverandre (Hennig, 2019). Dermed må biblioteket organiseres med tanke om en bred invitasjon til leselyst, slik at leseren kan finne boken den søker, og slik at boken kan finne sin rette leser.

Litteratur

Broughton, V. (2017). Essential classification. 2. ut. eBook. London: Facet Publishing

Hennig, Åsmund (2019). Leselyst i klasserommet: om trusler og redningsaksjoner. 1. utg. Oslo: Gyldendal

Hjellup, L. H. (red.), Håland, A., Pihl,  J. og A. Svingen (2018). Skolebiblioteket. Læring og leseglede i grunnskolen. Oslo: Cappelen Damm

Hjortsæter, E. (2009). Emneordskatalogisering: innholdsanalyse, emnepresentasjon og lagring. 3. utgave. Oslo: ABM- media

Sætre, T. P. (2008). Kapittel 3: Hvordan dan vege ut og organisere innholdet i skolebiblioteket? I: Hoel, T., Rafste E. T. og T. P. Sætre. Opplevelse, oppdagelse, opplysning. Fagbok om skolebiblioteket. Oslo: Biblioteksentralen Litteratur

Fremtidig skolebibliotekar

 

Hei medstudenter!

Biblioteket og bøkenes verden har alltid fascinert meg. Men hvorfor utdanner jeg meg nå, etter diverse omveier, til skolebibliotekar?

Etter å ha jobbet som sykepleier i 12 år kjente jeg på virkelig på behovet for å gjøre noe nytt. En utrolig viktig og meningsfull jobb, men jeg visste likevel at jeg trengte forandring. Det måtte vel være mulig å gjøre en viktig og betydningsfull jobb uten at det måtte handle om liv og død på denne måten. Og i tankene var jeg til stadighet inne på mulige nye fremtidsscenarier. Det kjentes ikke bare enkelt ut å endre jobbkurs fra den vante tralten med fast jobb, en etterhvert passelig voksen alder, og godt etablert familieliv. Samtidig var det forandring som måtte til. Og en unaturlig vei var det heller ikke for meg å finne en ny retning. Jeg har alltid vært glad i å lære, et søkende menneske, der litteraturen, sammen med kunsten, det kreative, har gitt meg så mye.

Tilfeldigvis støtte jeg nå og da på en gammel bekjent, vi har gjennom årene stadig hatt kryssende veier selv om vi aldri har vært omgangsvenner. Og alltid har det vært så livgivende og inspirerende å dele en prat. Det viste seg stadig at vi hadde flere og flere felles interesser der vi tilfeldigvis møtte på hverandre, etterhvert fikk jeg høre at hun studerte skolebibliotekkunnskap ved Universitetet i Agder, et samlingsbasert nettstudie- så interessant! Med tiden ble jeg mer og mer nysgjerrig, og hev meg etterhvert rundt og søkte.

Første studieår var utrolig spennende, en ny verden av variert barne- og ungdomslitteratur! Litteraturanalyser, dermed en helt ny innsikt i tekstene. Det vil aldri være helt det samme å lese en bok igjen. Å få innsikt i alle de ulike sjangerne som finnes der ute, og hvilken betydning tekstene kan ha for leseren, og hvilket fellesskap litteraturen kan gi, synes jeg er fantastisk! Og kunnskapen om den viktige jobben en kan gjøre som skolebibliotekar, ved å jobbe for at barn og unge kan finne leseglede og bruke dette som en ressurs i livslang læring og livsmestring.

Jeg liker spesielt godt at biblioteket er et bredt og tilgjengelig tilbud som søker å nå ut til alle, stadig på let etter muligheter for å favne bredere og bedre, med en ambisjon om å treffe også de som før kanskje ikke søkte biblioteket. Jeg har tro på at skolebiblioteket, med alle nye muligheter det favner, har potensial til å fenge de aller fleste på en eller annen måte. Og når interessen først er der er mulighetene uendelig mange. Jeg ser frem til å kunne hjelpe og veilede barn og unge, formidle ulike typer litteratur, og vise dem alle mulighetene biblioteket har å by på. Det at biblioteket har en rolle i å utjevne forskjeller både sosialt og faglig synes jeg er veldig inspirerende.

Siden jeg ikke har gått den kanskje mest naturlige veien til studiet, og dermed ikke har noen pedagogisk bakgrunn, ei heller praktisk erfaring fra biblioteket, har jeg endel å lære om bibliotekets systemer og formidling. For ikke å snakke om å utvide innsikten min innenfor skolebibliotekets rolle, og plan for samhandling som er nedfelt i læreplan, fagfornyelse, kunnskapsløftet. Det er spennende at skolebiblioteket synes å få en stadig mer synlig rolle, og at det viktige potensialet skolebiblioteket har for å styrke utdanningsløpet løftes frem. Stadig flere taler skolebibliotekets sak.

https://lesesenteret.uis.no/leseopplaering/lesing-i-grunnskolen/skolebiblioteket-som-pedagogisk-ressurs-article133296-12552.html

https://www.utdanningsnytt.no/bibliotek-lesing-nina-bigum-udnesseter/skolebibliotekene-ma-prioriteres/227940

https://udirbloggen.no/framtidens-skolebibliotek/

Som barn slukte jeg bøker. Bøkene og biblioteket har siden fulgt meg hele livet. Og jeg har med glede observert hvordan biblioteket både er som det alltid har vært, samtidig som det er i stadig utvikling, og er blitt så mye mer. Jeg har alltid lest mye når jeg har hatt tid. Som voksen husker jeg så godt den første gode boka jeg leste igjen etter at jeg ikke hadde hatt tid på en god stund. Den nostalgiske følelsen av å være oppslukt. Jeg hadde nesten glemt hvordan det var. Hvert ledige minutt ble boka dratt frem. Den ekte lesegleden som bare må oppleves. Og som jeg håper og tror at stadig flere vil få kjenne følelsen av.

«Ek er vegandi…»

Fantastiske historier kan på en og samme tid fortelle om noe unikt, samtidig som det fortelles en historie som vi kan kjenne igjen. Asbjørn Rydlands første roman i Vegandi- serien er en kompleks, nærmest komplisert, blanding. En science- fiction/ horror/ fantasy mesh der jeg- personen beveger seg mellom dagliglivet i primærverdenen, inn i spillverdenen foran og inn-i (!) skjermen, og inn i sekundærverdenen Ingenmannsland. For omtrent 4000 år siden ble Gilgamesh- eposet, verdens eldste kjente litterære verk, nedtegnet på leirtavler. Historien om Gilgamesh har klassiske likhetstrekk med dagens fantasylitteratur.

Det klassiske vakre dramatiske landskapet i Ingenmannsland er kjent fra tidløse eventyr. Bratte fjell, elver, sletter og juv. Middelalderlandsbyene. Fantasiskapningene. Symbolikken og runetegnene som brukes av vegandi for å øve magi. Ingenmannsland entres gjennom portaler, og har en mystisk forbindelse til dataspillet Reborn. Intertekstualitet, det vil si låning fra andre verk, sitering, en felles måte å bygge litteraturen på, er noe vi gjenfinner i den fantastiske litteraturen, mer i noen annen litterær form. Fellestrekkene finner vi også i tematikken. Verden står i fare og må reddes, den klassiske kampen mellom det gode og det onde. Det rette og det gale. Hva er rett og hva er galt? Og hvem er til å stole på? Hvilke verdier er de riktige og gode?

I primærverdenen er Eirik en nyinnflytter til en mindre bygd, han og foreldrene har nettopp flyttet til et eldre gårdsbruk. Han går fortsatt på den samme skolen lenger unna der han har vennene sine Khalid og Maria. «Lenger fremme ser eg lysa fra den vesle tettstaden eg ikke heilt greier å tenkja på som heime enno», forteller Eirik i starten av boka. Som ungdommer flest har ikke Eirik funnet seg helt til rette. Når han etterhvert havner inn i sekundærverdenen Ingenmannsland går han gjennom en reise som starter med uvisshet og tvil, der alt er nytt. Han har lite kunnskap og aner ikke noe om de magiske evnene sine eller hvordan han skal bruke dem. Identitetsreisen hans blir også tema i romanen, der han etterhvert finner sine svar på hva som er rett og galt, hvem han kan stole på, og hvilke verdier han skal følge.

I boka finner vi også motsetningsforholdene mellom det gamle og det nye, og hvilke verdier som gjenspeiles i de ulike synene på fremtida og fortida. Fienden Holt, som er ute etter Eirik, og ønsker krafta til vegandi, tilbyr Eirik en sjanse til å samarbeide med ham- og være en del av det han kaller fremtida. Det Holt representerer er teknologi og vitenskap i et laboratorium. Kaldt, mekanisk, hardt og brutalt. Der vil han dra nytte av krafta til Eirik.  Vegandi er forbi, sier Holt. «Våpna til vegandi er som å kaste stein på en stridsvogn». «Men denne her- dette er en panserbrytende rakett. «Kanskje kan det også spores samfunnskritikk her? På måten vi mennesker gjerne har for vane å ta oss til rette uten videre hensyn til det som var fra før, det tradisjonelle, etablerte, kanskje allmenngyldige?

Boka gir oss det gjenkjennbare i formellitteraturen for klassisk fantasy i sekundæruniverset Ingenmannsland. Historien er både en episk tekst med elementene som er kjent fra eventyr og utallige fantasyfortellinger, helt tilbake til den tidløse historien om Gilgamesh, og så mye mer. I historien kan vi se en heroisk fantasyformel utspille seg i form av at Eirik får en stadig mer tydelig rolle i bekjempelsen av det som truer både ham selv og balansen i Ingenmannsland, han møter prøvelser og tvil. Boka har også elementer av inntrenger/ intrusive fantasy i seg, i form av skrekkelementer, der Eirik opplever skremmende, uforklarlige hendelser før han havner i sekundærverdenen. Og mot slutten av boka, når Eirik står ovenfor sin fiende Holt, går boka mer over i et science- fiction preg.

Det er mye med språket i denne boka. Mari Vold uttrykker i sin bokanmeldelse begeistring over at boka er skrevet på det hun kaller moderne nynorsk, «fritt for gammeldags bakstreveri» og ispedd engelsk sleng og spreke nyord. https://framtida.no/2016/11/25/dataspel-i-norron-tid

Samtidig preges også språket av intertekstualiteten i sjangeren, er det også noen trekk ved fantasysjangeren som er karakteristiske for språket i boka. De rike beskrivelsene av omgivelsene, naturen og de ulike karakterene gjør boka filmatisk levende. Middelalderske scenarier og språk er også et klassisk trekk ved fantasylitteraturen, i Galderstjerna er det norrøne og håvamål viktige elementer i Ingenmannsland. Språket er kreativt, og rikt på symbolikk.

Lambert, Eiriks hjelper, forsøker å forklare ham språkets betydning. «Høyr godt etter no. Akkurat som du forstår folka her i Ingenmannsland, forstår dei deg. Trur du det er fordi dei snakkar norsk? Dei snakkar hverken ditt morsmål eller mitt, men likevel forstår vi dei perfekt. Det har noko med bandet vi har til verda å gjera …. Da må du passa på korleis du snakkar. Dialekt, tonefall, alle sånne småting, men det viktigaste er å halde fokus på at du faktisk snakkar et språk og ikke berre kommuniserer.»

Alven Arandil bruker håvamål når hun vil kommunisere viktige budskap. For Eirik kan det være utfordrende å tyde betydninga og symbolikken i starten, men etterhvert klarer han også å uttrykke seg tilbake ved hjelp av det gamle språket som han jo også har kjennskap til fra før. Når Eirik og Arandil kommuniserer på håvamål synes det som de kommer nærmere å forstå hverandre, kanskje snakker de likevel litt samme språk?

Petra J. Helgesen skriver om ungdoms behov for å «finne seg sjæl» i litteraturen. Ved å gjenkjenne seg i en tekst, og identifisere seg med hovedpersonen, mener hun ungdom både kan finne bekreftelse og utvikle seg selv gjennom litteraturen. Fortellemåten er i jeg- form og handlinga foregår i presens her og nå. Helgesen mener den tydelige jeg- stemmen i boka snakker direkte til ungdomsleseren, og hun mener  Rydland treffer godt på i fremstillingen av en troverdig hovedperson som er lett å identifisere seg med.

http://www.periskop.no/a-gjenkjenne-litteraturen/

Mange kan nok kjenne seg igjen i Eriks primærverden. Når Eirik helt i slutten av boka skal tilbake til Ingenmannsland gjennom portalen kan vi ane hele den lange reisen han har bak seg for å komme dit han er nå. Både Lambert og senere Holt har gitt Eirik kritikk for ufortjent, å ha fått galderstjerna. Nå er han ikke lenger usikker. Varmen brer seg. Ordene kommer av seg selv. «Ek er vegandi…»

 

 

Barsakh- Emilie, Samuel og Gran Canaria. SK 101-1 19H. Leksjon 2- C

Hei medstudenter!,

Da har jeg lest Simon Strangers første bok i serien om Emilie og Samuel. Jeg likte virkelig godt den tynne lille romanen om store viktige tema. Så genialt med en 128 siders ungdomsroman som går rett på, og inn i, (fortsatt) dagsaktuelle problemstillinger.  Surrealistisk, men akk så virkelig. Vi kjenner bildene av båtflyktninger fra nyhetsbildet, vi vet at de ankommer feriestedene våre i store antall. Men det er vanskelig å ta det innover seg.

Boka har en enkel, lettlest og direkte stil. Vi møter 15 år gamle Emilie som er på ferie med familien sin, hun har et problematisk forhold til kroppen sin, spiser svært lite og trener mye. I ferien strever hun med å balansere dette i forhold til familien. Samuel er fra Ghana, og drømmer om et bedre liv, i likhet med så mange andre kjenner han ingen annen utvei enn å forsøke å komme seg til Europa for å skaffe penger til seg selv og familien. Ved hjelp av menneskesmuglere legger han ut på den livsfarlige ferden over Middelhavet, sammen med 20 andre mennesker fra ulike afrikanske land, i en liten båt.

Enkelt sagt, to ungdommer fra hver sin kant av verden, med hver sine problemer, møtes på Gran Canaria. Mens Emilie er ute å jogger nærmer endelig Samuels båt seg land, etter en 21 dager lang reise over havet. Flere er døde underveis, Emilie hjelper Samuel og de andre i land, og hun hjelper dem med å finne et hus å skjule seg i og skaffer dem mat.

Dagbladets anmelder Cathrine Krøger trekker frem hvordan forfatteren setter vestlige problemer som spiseforstyrrelser opp mot fattigdom og sult i andre deler av verden.  Hun mener også at dette er en roman som både kan og bør leses av alle.

http://www.dagbladet.no/kultur/usentimentalt-om-spiseforstyrrelser/65145633

Historiene til de to fortelles parallellt, og når de møtes møter de hverandres perspektiver og prøver å forstå hverandre.

Hva innebærer det at dette er en ungdomsroman, om og for ungdom? Jeg syns det er mange ting som gjør at den fungerer spesielt godt som ungdomsroman. Den er lettlest, som ungdomsbok kunne den nok også vært mer avansert i språket, men den enkle stilen fungerer godt. Jeg syns den gjør det lett å komme inn i historien. Det er lett å leve seg inn i beskrivelsene av Samuels situasjon og den lange grusomme ferden over havet.

En annen anmelder påperker at denne boka minner om at ungdomsbøker kan utfordre mye mer. Denne boka utfordrer leseren. Det er realistisk litteratur, og den setter lys på store samfunnsutfordringer. Den favner bredt hva angår viktige tema; globale utfordringer, flyktninger, spiseforstyrrelser, urettferdighet, solidaritet, sosiale ulikheter, ungdommers krav og forventninger til seg selv, medmenneskelighet og håp. Vi møter historien gjennom Emilie og Samuel, i møte dem i mellom oppstår empati og innlevelse i den andres situasjon. Jeg mener denne boka i så måte bidrar til å utvide leserens perspektiv, den gir mulighet til å reflektere rundt vanskelige tema ved at den har stort potensiale til innlevelse.

Det er mye alvor i denne boka. Samtidig er det mye håp i at den har ungdommens blikk. Når Emilie hjelper Samuel og de andre flyktningene er det med sterke følelser og ut fra medmenneskelighet. Hun handler uforbeholdent og uten å tenke for mye på konsekvenser. Det er tydelig at Emilie engasjerer seg i en sak som er mye større enn henne selv, og resten av ferien er hun helt og fullt opptatt av hvordan hun kan hjelpe Samuel og de andre uten å bli oppdaget. Det er problemer, engasjement og idealisme.

Språket er som sagt nøkternt, men det er også endel finurlige litterære grep i boka. Det er brukt bilder for å illustrere båtflukten. Det er også en egen del som kort beskriver andre perspektiver enn Emilie og Samuels, de bygger rundt historien deres, og henspeiler kanskje samtidig på hvor små vi er i verden, og at alle har sin egen sannhet. Per nå har jeg ingen bok å sammenligne den med. Men sett bort fra stil og målgruppe, hvis jeg tenker potensiale til å la leseren, være seg ungdom eller voksen, leve seg inn, og ta innover seg, viktige, dagsaktuelle tema, minner den meg om Maja Lundes Blå. Det er mye med denne boka. Og det er nesten umulig å skrive om den. Den må bare leses egentlig.