Da jeg gikk på barneskolen, var alt som en lek. Jeg tok fagene lett, oppnådde gode resultater, hadde mange venner og et godt forhold til lærerne. Jeg svevde rundt – uten bekymringer. Så kom ungdomsskolen, og med det alvoret. Det var som et slag i magen, alt ble stokket rundt på. Vi ble blandet i klasser både fra min tidligere barneskole, og fra en annen barneskole et lite stykke unna. Man måtte få seg nye venner og ”starte på nytt”. Da det å få venner aldri har vært noe problem for meg, gikk denne delen fort. Jeg kom spesielt veldig tett på ei. Vi delte alt og gikk sammen hele tiden. Det var jo alltid noe guttestyr og lignende, men aldri av stor betydning. Helt til den dagen hvor jeg så et kutt på armen hennes. Jeg spurte henne hvor hun hadde fått det fra, men hun ville ikke svare.
Neste dag kom hun med enda flere, så enda flere og enda flere. Dypere og dypere. For meg, ei jente på da 13 år, som aldri hadde vært borti noe slikt, ble dette veldig tungt. Jeg følte jeg hadde ansvaret for å redde henne, jeg måtte få henne ut av dette her. Først begynte jeg å kutte meg selv, for å se om hun ville stoppe av det – ”hvis du gjør det, gjør jeg det”. Det gjorde hun ikke. Dagene gikk, jeg bekymret meg mer og mer om hun kom til å dukke opp på skolen dagen etter, eller om i dag var siste dag jeg så henne. Jeg ble syk, kroppen min sluttet å fungere. Så en dag kom den ene læreren min og tok meg med ut av klasserommet. Hun mente jeg burde ha en prat med helsesøster på skolen, hun ville selv også gjerne være til stede om det gikk greit for meg. Jeg ble sint, og skjønte ikke hvorfor jeg skulle til noe samtale. Det var jo ikke meg de skulle bruke tida si på, men venninna mi. Det var jo ikke jeg som slet, det var hun.
Ukene gikk, og jeg måtte fortsette å gå til helsesøster, ei, innimellom to, ganger i uka. Venninna mi var også ute av klasserommet, mer enn meg. Hos helsesøster, sammen med læreren og noen andre jeg ikke visste hvem var. Jeg ble fortalt at hun nå fikk hjelp. Hun var ikke min jobb å redde, dette lå langt over hva jeg kunne klare å ”redde” noen ut fra. Her måtte det profesjonell hjelp til.
Etter ei stund begynte sårene å bli mindre og færre, arrene ble mer og mer hvite, venninna mi var mer tilstede i klasserommet, og på generelt plan. Karakterene hennes begynte å gå opp, og det samme gjorde mine. Da vi gikk ut av 10.klasse var vi begge sterke jenter, med karakterer som samsvarte med kompetanse.
Den læreren redda venninna mi. Hun så henne, hun så meg, og det som foregikk rett under nesa på de andre. Hun tok tak i det, fikk inn profesjonell hjelp og er i dag både grunnen til at jeg, og ikke minst venninna mi, er der vi er i dag. Hadde hun ikke tatt tak, vet jeg ikke hvor vi hadde vært. Noen av oss. Jeg er stygt redd for at hva venninna mi angår, hadde jeg i dag besøkt en gravstein, i stedet for et hus med barn og hund. Hun er i fast jobb, tjener godt og smiler til livet. Jeg har ikke sett noen nye kutt på armen hennes siden den perioden.
Etter disse tingene begynte å synke inn hos meg i mer voksen alder, fikk jeg forståelsen av hvor mye den ene personen kan ha av betydning for et annet menneskes liv. Hvor ekstremt viktig akkurat denne ene personen kan være, i en så kritisk tid i et menneskes liv. Hun jobbet hardt for å få oss på rett spor igjen. Gav oss hjelp på skolen, og fikk oss motiverte igjen. Hun la, i samarbeid med de andre lærerne, til rette for meg, hjalp meg videre, og så hva jeg trengte. Jeg begynte å få skolen mer og mer til igjen, jeg mestret oppgavene jeg ble tildelt, og ble med det utfordret på nytt. Jeg fikk en undervisning som var tilpasset MEG, som motiverte meg til å jobbe videre og videre. Hele tiden strekke meg etter å forstå det jeg ikke forsto, av rein nysgjerrighet. Da jeg gikk ut av videregående var jeg en sterk elev, blant de sterkeste i klassen.
Dette er grunnen til at jeg i dag skal bli lærer. Jeg ønsker å være den læreren, den som ser hver elev, gjør det den kan for at de skal håndtere skolen og hverdagen på best mulig måte. Motivere dem, tilpasse undervisningen etter dem. Her spiller gjensidig tillit og relasjoner en avgjørende rolle. Hver enkelt elev sitter med sine problemer, enten det gjelder lærevansker, eller vansker på det personlige plan. Begge sider må tas tak i, da begge sider har avgjørende betydning for læringsutbyttet, motivasjon og forventing om mestring. Jeg ønsker at mine framtidige elever skal være trygge på meg, skal vite at jeg er der for dem, og ønsker å hjelpe dem på best mulig måte, både faglig og sosialt. At jeg ser dem, bak fasaden, uten å dømme, men for å hjelpe.
Alle barn har krav på tilpasset opplæring, der de møter utfordringer på sitt nivå, tilpasset hver enkelt av dem, jf. Opplæringsloven § 1-3 og læringsplakaten. Dette er viktig for meg. Både for de svake, men også spesielt for de sterkeste elevene. Disse må på lik linje som de andre elevene få muligheten til å bli sett for dem de er, hva de mestrer, og få utfordringer tilpasset dem. Ingen lærer likt, og alle er ikke på samme nivå i de ulike fagene. Noen er mer egnet til det som ikke er like teoretisk, enn hva andre er. Derfor er variasjon av stor betydning. Nettopp for å øke motivasjonen og lærelysten. Ensidighet blir kjedelig, både for meg og elevene.
Dette er det som er viktigst for meg som kommende lærer.
