Hvordan vil jeg framstå som profesjonell lærer?

For meg er det først og fremst viktig å være der for elevene, se hver enkelt og deres individuelle behov. Jeg vil utvikle gode lærer-elev relasjoner, preget av tillit, respekt og forståelse, og på denne måten støtte elevene i veien mot å kunne oppnå sitt fulle potensial.

Hver enkelt elev skal føle at de møter utfordringer de kan strekke seg mot, som de kan mestre på egenhånd eller sammen med andre. Motiverte elever har lyst til å lære, er utholdende og nysgjerrige, og viser evne til å arbeide målrettet. Min viktigste jobb blir dermed å motivere elevene. Det vil kreve engasjement, faglig trygghet og bruk av varierte og tilpassede arbeidsmåter av meg som profesjonsutøver. På den måten kan jeg bidra til å inspirere elevene til å ha lyst til å lære. Dette er en krevende jobb, men samtidig også mitt ansvar som lærer. Jeg er pliktig til å følge opplæringsloven og levere undervisning av høy faglig og etisk kvalitet.

For at elevene skal lykkes og oppleve mestring på skolen må læreren legge til rette for tilpasset opplæring. Elevene må bli møtt der de er, og videre arbeid må starte derfra. Jeg vil derfor fokusere på å ta i bruk ulike opplærings- og arbeidsmetoder slik at elevene kan finne egne læringsstrategier. Kreative opplæringsmetoder, balansegang mellom abstrakt og konkretisert læring, vil her kunne bidra til å tilfredsstille hver elevs behov.

Jeg vil vise vilje til endring, dele mine erfaringer med kolleger og samarbeide med dem for elevenes beste. Jeg vil være reflektert rundt egen praksis og vurdere min yrkesetiske grunn for å stadig forbedre meg og bidra til skoleutvikling. For å unngå å bli stående fast i gamle spor vil jeg stadig stille spørsmål til egen – og andres – yrkesutøvelse. Samfunnet er i utvikling og skolen må følge utviklingen, derfor må vi hele tiden jobbe for å forbedre vår praksis slik at vi sender barna ut i samfunnet med skolesekken full av relevant, nyttig og klar kunnskap.

Skrevet i Uncategorized | 2 kommentarer

God klasseledelse og samarbeid i team

Temaene «god klasseledelse» og «samarbeid i team» er særdeles sentrale i skolen, både for elevene, lærerne og ledelsen for øvrig. Klasseledelse er viktig for å støtte hver enkelt elev i deres læring, mens samarbeid i team er viktig for å støtte hver lærer i deres profesjonsutvikling.

God klasseledelse
God klasseledelse handler om å skape gode betingelser for både faglig og sosial læring i skolen (Nordahl, 2010). Lærerens evne til å motivere elevene til arbeidsinnsats, etablere og opprettholde arbeidsro og skape et positivt klima/læringsmiljø legges her til grunn. Klasseledelse skal fremme demokratiske prosesser og innebærer ikke at læreren skal være autoritær. Om læreren skal lykkes, er det heller viktig at det etableres gode relasjoner til elevene. Læreren må være lydhør for elevenes behov og forutsetninger, og se elevene som aktører i eget liv – de skal både oppleve og bli sett og hørt.

Samarbeid i team
LK06 påpeker at skolen skal være en lærende organisasjon og legge til rette for at lærerne kan lære av hverandre gjennom planlegging, gjennomføring og vurdering av opplæringen. Kollegasamarbeid er selve ryggraden i alt profesjonelt arbeid som utføres i skolen (Nordahl, 2010). Lærerne videreutvikler sine kunnskaper og ferdigheter i faglige møter hvor de sammen drøfter ulike sider ved sin pedagogiske yrkespraksis. Det er i dette kollegiale fellesskapet at lærere får anledning til å utvikle, vurdere, vedlikeholde og profesjonalisere det de lærte i lærerutdanningen.

Oppsummert kan vi si at profesjonsutviklingen til den enkelte lærer først og fremst skjer innenfor skolens arbeidsfellesskap – en prosess som foregår gjennom hele yrkeskarrieren (Postholm, 2012). Det er her lærerne lærer, en prosess som er av stor betydning for elevenes læringsutbytte, da dette på mange måter er en av forløperne for god klasseledelse.

Kilder:

May-Britt Postholm,m.fl Lærere i skolen som organisasjon.
2012. 1.utg. Cappelen Damm Høyskoleforlaget.

Thomas Nordahl, m.fl. Livet i skolen 2: Grunnbok i pedagogikk og elevkunnskap: Lærerprofesjonalitet. 2010. Fagbokforlaget, Bergen.

Skrevet i Uncategorized | 1 kommentar

En god undervisningsøkt

En god undervisningsøkt starter med god planlegging. Er ikke undervisningen planlagt og godt forberedt, vil utbyttet for elevene bli mindre enn om man på forhånd har tenkt igjennom hva man skal gjøre, hvorfor man gjør det og hvordan man vil gjøre det. Det å være i forkant er en viktig egenskap hos lærere (Munthe).

Under planleggingen av undervisningsøkten vil jeg ta elevenes forkunnskaper i betraktning. Hva kan de om emnet fra før og burde/må noe vesentlig repeteres før det nye stoffet angripes. Ut i fra dette vil jeg se på hva økten skal inneholde, hvorfor akkurat dette skal legges vekt på, og hvordan det på best mulig måte skal gjennomføres. Jeg vil med utgangspunkt i LK06 utarbeide et læringsmål for timen. Det må også planlegges hvordan jeg, i samarbeid med elevene, skal vurdere om dette målet er nådd.

Da naturfag er et av mine fordypningsfag, velger jeg her å ta utgangspunkt i dette. Vi holder på med stoffenes tre faser, og jeg tar utgangspunkt i følgende kompetansemål etter 7.trinn:

–        Elevene skal kunne «Beskrive sentrale egenskaper ved gasser, væsker, faste stoffer og faseoverganger ved hjelp av partikkelmodellen».

Læringsmål for timen, kan da være:
–  Kunne forklare hva som skjer når et stoff går over til en annen fase.
–  Kunne bruke partikkelmodellen til å beskrive egenskaper ved faste stoffer, væsker og gasser.

I dette tilfellet har jeg planlagt en dobbelttime. Målet står skrevet på tavla. Timen og temaet introduseres med et demonstrasjonsforsøk oppe ved kateteret. En ballong er teipet fast over åpningen på en glasskolbe som er fylt med litt vann. En gassbrenner plasseres under kolben og tennes på. Hva tror elevene vil skje med ballongen og hvorfor? Her skal elevene undre, de skal tenke, kikke, studere og observere. Etter noen minutter skal de komme med ulike hypoteser som skal henge i lufta over timen, før de selv skal se om de kan svare på spørsmålet ved times avslutning. Å begynne timen på en slik måte vil rette oppmerksomhet, skape nysgjerrighet og undring rundt emnet.
Videre presenteres nytt stoff, med avbrekk av elevaktiviteter med bl.a. engangssprøyter fylt med vann og tom (demonstrere at partikler tar plass, også luft).

Etter friminutt oppsummeres forrige times pensum ved en ny elevaktivitet. Elevene skal selv være partikler inni en engangssprøyte. Musikk illustrerer her temperaturen. Første gang er elevene partikler i fast stoff, og står da systematisk i et mønster, men hendene på skuldrene til personen foran og på sida seg. Når tempoet i musikken øker vil elevene her merke at det blir vanskeligere og vanskeligere og holde sammen – til de til slutt løses fra hverandre og blir væske. Så det samme fra væske til gass. Her skal elevene selv forklare i pausen mellom hver tilstand hva som skjer og hvorfor det skjer.

Som avslutningen på timen går vi tilbake til ballongen og gassbrenneren. Hva skjedde, og hvorfor skjedde det? Kunne ballongen blåst seg opp selv om kolben var tom for vann? Både elevene og meg som lærer vil da få en god oversikt over om målet for timen er nådd, da denne aktiviteten må forklares ved hjelp av timens pensum.

En viktig strategi i tilpasset opplæring er variasjon slik at elevene får arbeide på ulike måter. Modellene i dette opplegget kan virke svært abstrakte for flere elever, men ved å bruke bl.a. aktivitetene der elevene selv er partikler, tror jeg kan hjelpe de fleste elevene til bedre innsikt.

Skrevet i Uncategorized | 1 kommentar

Hvorfor jeg vil bli lærer og mine visjoner

Da jeg gikk på barneskolen, var alt som en lek. Jeg tok fagene lett, oppnådde gode resultater, hadde mange venner og et godt forhold til lærerne. Jeg svevde rundt – uten bekymringer. Så kom ungdomsskolen, og med det alvoret. Det var som et slag i magen, alt ble stokket rundt på. Vi ble blandet i klasser både fra min tidligere barneskole, og fra en annen barneskole et lite stykke unna. Man måtte få seg nye venner og ”starte på nytt”. Da det å få venner aldri har vært noe problem for meg, gikk denne delen fort. Jeg kom spesielt veldig tett på ei. Vi delte alt og gikk sammen hele tiden. Det var jo alltid noe guttestyr og lignende, men aldri av stor betydning. Helt til den dagen hvor jeg så et kutt på armen hennes. Jeg spurte henne hvor hun hadde fått det fra, men hun ville ikke svare.

Neste dag kom hun med enda flere, så enda flere og enda flere. Dypere og dypere. For meg, ei jente på da 13 år, som aldri hadde vært borti noe slikt, ble dette veldig tungt. Jeg følte jeg hadde ansvaret for å redde henne, jeg måtte få henne ut av dette her. Først begynte jeg å kutte meg selv, for å se om hun ville stoppe av det – ”hvis du gjør det, gjør jeg det”. Det gjorde hun ikke. Dagene gikk, jeg bekymret meg mer og mer om hun kom til å dukke opp på skolen dagen etter, eller om i dag var siste dag jeg så henne. Jeg ble syk, kroppen min sluttet å fungere. Så en dag kom den ene læreren min og tok meg med ut av klasserommet. Hun mente jeg burde ha en prat med helsesøster på skolen, hun ville selv også gjerne være til stede om det gikk greit for meg. Jeg ble sint, og skjønte ikke hvorfor jeg skulle til noe samtale. Det var jo ikke meg de skulle bruke tida si på, men venninna mi. Det var jo ikke jeg som slet, det var hun.

Ukene gikk, og jeg måtte fortsette å gå til helsesøster, ei, innimellom to, ganger i uka. Venninna mi var også ute av klasserommet, mer enn meg. Hos helsesøster, sammen med læreren og noen andre jeg ikke visste hvem var. Jeg ble fortalt at hun nå fikk hjelp. Hun var ikke min jobb å redde, dette lå langt over hva jeg kunne klare å ”redde” noen ut fra. Her måtte det profesjonell hjelp til.

Etter ei stund begynte sårene å bli mindre og færre, arrene ble mer og mer hvite, venninna mi var mer tilstede i klasserommet, og på generelt plan. Karakterene hennes begynte å gå opp, og det samme gjorde mine. Da vi gikk ut av 10.klasse var vi begge sterke jenter, med karakterer som samsvarte med kompetanse.

Den læreren redda venninna mi. Hun så henne, hun så meg, og det som foregikk rett under nesa på de andre. Hun tok tak i det, fikk inn profesjonell hjelp og er i dag både grunnen til at jeg, og ikke minst venninna mi, er der vi er i dag. Hadde hun ikke tatt tak, vet jeg ikke hvor vi hadde vært. Noen av oss. Jeg er stygt redd for at hva venninna mi angår, hadde jeg i dag besøkt en gravstein, i stedet for et hus med barn og hund. Hun er i fast jobb, tjener godt og smiler til livet. Jeg har ikke sett noen nye kutt på armen hennes siden den perioden.

Etter disse tingene begynte å synke inn hos meg i mer voksen alder, fikk jeg forståelsen av hvor mye den ene personen kan ha av betydning for et annet menneskes liv. Hvor ekstremt viktig akkurat denne ene personen kan være, i en så kritisk tid i et menneskes liv. Hun jobbet hardt for å få oss på rett spor igjen. Gav oss hjelp på skolen, og fikk oss motiverte igjen. Hun la, i samarbeid med de andre lærerne, til rette for meg, hjalp meg videre, og så hva jeg trengte. Jeg begynte å få skolen mer og mer til igjen, jeg mestret oppgavene jeg ble tildelt, og ble med det utfordret på nytt. Jeg fikk en undervisning som var tilpasset MEG, som motiverte meg til å jobbe videre og videre. Hele tiden strekke meg etter å forstå det jeg ikke forsto, av rein nysgjerrighet. Da jeg gikk ut av videregående var jeg en sterk elev, blant de sterkeste i klassen.

Dette er grunnen til at jeg i dag skal bli lærer. Jeg ønsker å være den læreren, den som ser hver elev, gjør det den kan for at de skal håndtere skolen og hverdagen på best mulig måte. Motivere dem, tilpasse undervisningen etter dem. Her spiller gjensidig tillit og relasjoner en avgjørende rolle. Hver enkelt elev sitter med sine problemer, enten det gjelder lærevansker, eller vansker på det personlige plan. Begge sider må tas tak i, da begge sider har avgjørende betydning for læringsutbyttet, motivasjon og forventing om mestring. Jeg ønsker at mine framtidige elever skal være trygge på meg, skal vite at jeg er der for dem, og ønsker å hjelpe dem på best mulig måte, både faglig og sosialt. At jeg ser dem, bak fasaden, uten å dømme, men for å hjelpe.

Alle barn har krav på tilpasset opplæring, der de møter utfordringer på sitt nivå, tilpasset hver enkelt av dem, jf. Opplæringsloven § 1-3 og læringsplakaten. Dette er viktig for meg. Både for de svake, men også spesielt for de sterkeste elevene. Disse må på lik linje som de andre elevene få muligheten til å bli sett for dem de er, hva de mestrer, og få utfordringer tilpasset dem. Ingen lærer likt, og alle er ikke på samme nivå i de ulike fagene. Noen er mer egnet til det som ikke er like teoretisk, enn hva andre er. Derfor er variasjon av stor betydning. Nettopp for å øke motivasjonen og lærelysten. Ensidighet blir kjedelig, både for meg og elevene.

Dette er det som er viktigst for meg som kommende lærer.

Skrevet i Uncategorized | 1 kommentar

Hvorfor jeg blir lærer og mine visjoner

Da jeg gikk på barneskolen, var alt som en lek. Jeg tok fagene lett, oppnådde gode resultater, hadde mange venner og et godt forhold til lærerne. Jeg svevde rundt – uten bekymringer. Så kom ungdomsskolen, og med det alvoret. Det var som et slag i magen, alt ble stokket rundt på. Vi ble blandet i klasser både fra min tidligere barneskole, og fra en annen barneskole et lite stykke unna. Man måtte få seg nye venner og ”starte på nytt”. Da det å få venner aldri har vært noe problem for meg, gikk denne delen fort. Jeg kom spesielt veldig tett på ei. Vi delte alt og gikk sammen hele tiden. Det var jo alltid noe guttestyr og lignende, men aldri av stor betydning. Helt til den dagen hvor jeg så et kutt på armen hennes. Jeg spurte henne hvor hun hadde fått det fra, men hun ville ikke svare.

Neste dag kom hun med enda flere, så enda flere og enda flere. Dypere og dypere. For meg, ei jente på da 13 år, som aldri hadde vært borti noe slikt, ble dette veldig tungt. Jeg følte jeg hadde ansvaret for å redde henne, jeg måtte få henne ut av dette her. Først begynte jeg å kutte meg selv, for å se om hun ville stoppe av det – ”hvis du gjør det, gjør jeg det”. Det gjorde hun ikke. Dagene gikk, jeg bekymret meg mer og mer – kom hun til å dukke opp på skolen dagen etter, eller var i dag var siste dag jeg så henne? Jeg ble syk, kroppen min sluttet å fungere. Så en dag kom den ene læreren min og tok meg med ut av klasserommet. Hun mente jeg burde ha en prat med helsesøster på skolen, hun ville selv også gjerne være til stede om det gikk greit for meg. Jeg ble sint, og skjønte ikke hvorfor jeg skulle til noe samtale. Det var jo ikke meg de skulle bruke tida si på, men venninna mi. Det var jo ikke jeg som slet, det var hun.

Ukene gikk, og jeg måtte fortsette å gå til helsesøster, ei, innimellom to, ganger i uka. Venninna mi var også ute av klasserommet, mer enn meg – hos helsesøster, sammen med læreren og noen andre jeg ikke visste hvem var. Jeg ble fortalt at hun nå fikk hjelp. Hun var ikke min jobb å redde, dette lå langt over hva jeg kunne klare å ”redde” noen ut fra. Her måtte det profesjonell hjelp til.

Etter ei stund begynte sårene å bli mindre og færre, arrene ble mer og mer hvite, venninna mi var mer tilstede i klasserommet, og på generelt plan. Karakterene hennes begynte å gå opp, og det samme gjorde mine. Da vi gikk ut av 10.klasse var vi begge sterke jenter, med karakterer som samsvarte med kompetanse.

Den læreren redda venninna mi. Hun så henne, hun så meg, og det som foregikk rett under nesa på de andre. Hun tok tak i det, fikk inn profesjonell hjelp og er i dag både grunnen til at jeg, og ikke minst venninna mi, er der vi er i dag. Hadde hun ikke tatt tak, vet jeg ikke hvor vi hadde vært. Noen av oss. Jeg er stygt redd for at hva venninna mi angår, hadde jeg i dag besøkt en gravstein, i stedet for et hus med barn og hund. Hun er i fast jobb, tjener godt og smiler til livet. Jeg har ikke sett noen nye kutt på armen hennes siden den perioden.

Etter disse tingene begynte å synke inn hos meg i mer voksen alder, fikk jeg forståelsen av hvor mye den ene personen kan ha av betydning for et annet menneskes liv. Hvor ekstremt viktig akkurat denne ene personen kan være, i en så kritisk tid i et menneskes liv. Hun jobbet hardt for å få oss på rett spor igjen. Gav oss hjelp på skolen, og fikk oss motiverte igjen. Hun la, i samarbeid med de andre lærerne, til rette for meg, hjalp meg videre, og så hva jeg trengte. Jeg begynte å få skolen mer og mer til igjen, jeg mestret oppgavene jeg ble tildelt, og ble med det utfordret på nytt. Jeg fikk en undervisning som var tilpasset MEG, som motiverte meg til å jobbe videre og videre. Hele tiden strekke meg etter å forstå det jeg ikke forsto, av rein nysgjerrighet – legge det andre bak meg. Da jeg gikk ut av videregående var jeg en sterk elev, blant de sterkeste i klassen.

Dette er grunnen til at jeg i dag skal bli lærer. Jeg ønsker å være den læreren, den som ser hver elev, gjør det den kan for at de skal håndtere skolen og hverdagen på best mulig måte. Motivere dem, tilpasse undervisningen etter dem. Her spiller gjensidig tillit og relasjoner en avgjørende rolle. Hver enkelt elev sitter med sine problemer, enten det gjelder lærevansker, eller vansker på det personlige plan. Begge sider må tas tak i, da begge sider har avgjørende betydning for læringsutbyttet, motivasjon og forventing om mestring. Jeg ønsker at mine framtidige elever skal være trygge på meg, skal vite at jeg er der for dem, og ønsker å hjelpe dem på best mulig måte, både faglig og sosialt. At jeg ser dem, bak fasaden, uten å dømme, men for å hjelpe.

Alle barn har krav på tilpasset opplæring, der de møter utfordringer på sitt nivå, tilpasset hver enkelt av dem, jf. Opplæringsloven § 1-3 og læringsplakaten. Dette er viktig for meg. Både for de svake, men også spesielt for de sterkeste elevene. Disse må på lik linje som de andre elevene få muligheten til å bli sett for dem de er, hva de mestrer, og få utfordringer tilpasset dem. Ingen lærer likt, og alle er ikke på samme nivå i de ulike fagene. Noen er mer egnet til det som ikke er like teoretisk, enn hva andre er. Derfor er variasjon av stor betydning. Nettopp for å øke motivasjonen og lærelysten. Ensidighet blir kjedelig, både for meg og elevene.

Dette er det som er viktigst for meg som kommende lærer.

 

Skrevet i Uncategorized | Kommentarer er skrudd av for Hvorfor jeg blir lærer og mine visjoner

Hei, verden!

Velkommen til home.uia.no.

Skrevet i Uncategorized | 1 kommentar