Boken ble utgitt i 2020 og er forfatterens debutroman. Den kan kategoriseres som en samtidsroman for ungdom med et blikk på minoritetsmiljøet. Boken har fått strålende kritikker og Gulraiz Sharif fikk blant annet debutantprisen for barne- og ungdomslitteratur ved Kulturdepartementet 2021 med denne boken.

Bokens hovedperson er tenåringsgutten Mahmoud, av pakistansk opprinnelse, som er bosatt på østkanten av Oslo. Her bor han i tolvte etasje i en blokk sammen med mor, far og lillebror Ali. Vi får følge Mahmoud gjennom sommeren før han skal starte på videregående skole. Denne sommeren får familien besøk av onkel Ji fra Pakistan, og Mahmoud får i oppgave å vise onkelen byen og landet han bor i. Gjennom dette får forfatteren frem mange gode poenger rundt kulturforskjellene Norge vs Pakistan. Likevel utarter handlingen seg slik at det blir lillebrorens identitetskrise som blir hovedpoenget. Det kommer etter hvert frem at Mahmoud sin lillebror Ali liker å pynte seg. Han er mer opptatt av mors smykker, videoer på youtube av fine jenter heller enn typiske gutteinteresser son actionfilmer og skyte-leker. Han innrømmer etter hvert for broren at han føler seg som jente, født i feil kropp. Vi blir ført inn i et kaos av følelser, sjokk, kaos, sinne, skam, ære, tradisjon, kjønn og identitet. Spesielt for faren er det vanskelig å akseptere at en av sønnene ikke viser seg som «ordentlige menn med rak rygg». Mahmouds omsorg for lillebroren midt i kaoset står som en rød tråd videre i fortellingen.

Det er flere momenter jeg merker meg spesielt ved denne romanen. Romanen er i tråd med mange av dagens realistiske ungdomsromaner skrevet i jeg-form. Det er virkemiddel som gjør at jeg som leser kommer tett på handlingen og føler at jeg nesten er til stede med hovedpersonen, der og da. Så er det noe med tempoet og språket i fortellingen som gjør det ekstra intenst. Bruken av multietnologisk språk forsterker forståelsen og opplevelsen sett fra hovedpersonene Mahmoud. Videre er det den uredde direkte talen, og den direkte beskrivelsen av verden – slik den oppleves og føles – der og da. Det legges ikke noe mellom, ikke noe føles skjult eller forfinet. Fremstillingene oppleves brutale, virkelige, autentiske og med følelser. Ikke noe er forfinet, eller pyntet på. For meg er det identitet og kjærlighet som fremstår som essensen til slutt i denne romanen etter reisen vi har vært med på. Hvem er vi, hvor kommer vi fra, – og hvor skal vi? Vi alle har en historie med oss, og alle skal vi peile en retning videre i livet. Sammen.

 Gjennom Mahmoud får vi en god beskrivelse av hvordan det kan være å leve som pakistaner i det norske samfunnet. Uten at det blir fokusert får vi innblikk i mye av den pakistanske kulturen, og på en humoristisk måte settes dette opp mot den norske kulturen eller standarden. Det være seg matkultur, kjønnsrollemønstre, barneoppdragelse, religion eller den enkeltes frihet eller plikter i et samfunn eller i en kultur. Det er en herlig beskrivelse og ufarliggjøring, nærmest harselas, av ulikhetene. Kanskje noe vi som mennesker ikke tør si høyt? Bryte isen? Slik sett synes jeg denne boken kan være fin å lese for mange (unge, men også de mer voksne/eldre!) Den setter virkelig ord på hvordan det kan oppleves å føle seg annerledes, og kan slik sett være forløsende og øke forståelsen mellom ulike kulturer som møtes i vårt samfunn. Den gir et godt bilde av kulturen i for eksempel pakistanske hjem, og hvordan den er ulik vår egen. På samme tid ivaretar den fokuset på barne- og ungdomstiden som gjelder oss alle, store følelser, unge følelser, usikkerhet, forventninger, og respekten for foreldre og tradisjoner i familier.

Det kan oppleves som at det er nådeløst og brutalt å være sønn i et pakistansk hjem, men samtidig evner romanen virkelig å få frem betydningen av relasjoner og kjærlighet mellom mennesker.

Disse refleksjonene er sett ut fra et voksen-perspektiv. Jeg vil likevel poengtere at dette er en bok å anbefale unge lesere i ungdomsskole og videregående gjerne i forbindelse med samfunnsfag, norsk,  eller tverrfaglige temaer som vi finner i læreplanen for videregående skole; Folkehelse – Livsmestring og Medborgerskap. Jeg opplever at det i boka er et tempo og språk som passer ungdommer. Jeg synes det er et fabelaktivt litterært verk som på autentisk vis synliggjør så mange viktige aspekter ved det å være innvandrer, født i Norge av innvandrere, og hvordan man kan oppleve kulturforskjellene.

https://www.filmweb.no/film/ART20220555#31.10.2023

Boken er også filmatisert. Selv har jeg ikke sett filmen, men boken vil jeg uansett anbefale alle å lese!

God lesning!