I høstferien har jeg lest en skikkelig sommerferie-bok! Her er mine tanker og refleksjoner om boken «Blyanthjerte» av Elin Hansson.
Vi møter Liv i sommerferien mellom barneskolen og ungdomsskolen. Hun har nettopp mistet sin farmor, og bestevenninnen Ida har flyttet. Liv skulle ønske hun var en gammel dame. Ikke bare er hun litt gammeldags i klesstilen, men hun koser seg med yatzy og fyrstekake når vi entrer hovedpersonen sin hverdag.
Fra et voksenperspektiv kunne jeg lett fått vondt av Liv. Vennene hennes er egentlig farmorens venner – «de gamle venninnene». I tillegg er moren mye fraværende, og tolvåringen bærer på mye savn. Farmor er død. Bestevenninnen har flyttet, og det lite som tyder på at de holder kontakten. Jeg ville tenkt at alt dette kunne blitt for mye for en jente som befinner seg akkurat i skillet mellom barne- og ungdomsskole . I denne perioden er det allerede så mye som skjer.
Men Liv har tæl, hun. Hun har en flott sans for humor, og er i stand til å trives i sitt eget selskap. Hun snakker med den guddommelige rosetten i leiligheten deres og spiller yatzy med seg selv. De gamle venninnene er en fargerik og støttende gjeng.
Enter «Sk8ter Boi»:
Den første forelskelsen til Liv er skategutten Frans. Han er flyttet til Oslo fra LA, og har «de grønneste øynene i universet».
Livs interesse i Frans introduserer henne for en ny mulig hobby: skating. Eller rullebrett, da.
At Liv skulle interessere seg for skating er det vel få som kunne gjettet på forhånd. Aller minst Liv selv. Hun er så nervøs at hun er glad til når rullebrettet må repareres og hun ikke får deltatt til å begynne med. Som Deichman bibliotek skriver i sin omtale av boka: Det man gjør for kjærligheten!
Historien er i førstepersons presens, og Liv betror oss sine usikkerheter såvel som planer for å kapre Frans. Livs indre dialog har et fargerikt språk, som når hjertet hennes «dunker som en flodhest på en trampoline». Vi er med Liv i hennes indre konflikter og hennes utvikling i løpet av sommerferien.
Det finnes pinlige og gjenkjennelige øyeblikk, som når Liv bruker alle sparepengene på å få seg en mindre vellykket makeover – inspirert av den kule jenta i skatebutikken. Det ble ikke helt som hun hadde tenkt. Heldigvis finner Liv ut at hun kan være seg selv OG drive med skating!
Virkelighetseffekten forsterkes av at ekte plasser i Oslo nevnes i boka. Deichman bibiotek, Tøyenbadet og Gamlebyen Sport og Fritid er alle viktige steder i boka som mange vil kjenne igjen. Vi får noen innblikk i familielivet til både Liv og Frans, samt skatemiljøet ved Gamlebyen Sport og Fritid.
Betongkulpen Gamlebyen Sport og Fritid hvor Liv blir litt for ivrig i konkurransen mot rivalen Melissa.
Ved siden av de gamle venninnene møter vi den joviale skatelæreren Asbjørn, og den Gygrid-lignende kompisen til farmor som jobber på biblioteket. Alle bidrar som positive voksen-figurer for Liv. De gamle venninnene er både en morsom venninnegruppe, og et sted å betro seg for Liv. De bidrar med råd i vanskelige temaer som å utfordre seg selv og forelskelse.
Mens jeg leser tenker jeg på ofte på ordtaket «it takes a village to raise a child» – for jeg synes det virker som Liv egentlig har en veldig fin landsby rundt seg.
Hei!
Dette var fine refleksjoner, givende å lese. Jeg synes du presenterer boka godt og interessevekkende, og at du peker på noen vesentlige aspekter ved den.
Du får fint fram det «overskridende» ved Liv. Dette at forfatteren har gjort hovedpersonen så «retro», og at hun viser henne som temmelig ribbet for relasjoner som har betydd mye for henne inntil nylig, er viktig som bakgrunn til for den forandringa som kommer.
Jeg har også sansen for det du skriver om virkelighetseffekten. Jeg tror at en kopling til kjente steder kan gi ei bok en egen kraft i noen tilfeller. For mange år siden leste jeg ei ungdomsbok der Oslo var settingen, «Engel uten vinger» (2001) av Kjersti Scheen. Det er ei veldig bra bok, også den med en usikker og søkende jente i hovedrollen. Handlingen i den boka foregår for en stor del på ei av øyene rett utenfor Oslo, nærmest i havnebassenget. Og det er spennende å følge koplinga til autentiske steder.
Et siste fint poeng du har er dette med relasjonen mellom ungdom og voksen, at den betyr mye – på flere områder – i «Blyanthjerte». Det er etter mitt syn en styrke ved romanen at den ikke framstiller ungdom i et vakum for seg sjøl.
Hilsen Svein S.
Heisann, Anki,
Takk for fine refleksjoner rundt «Blyanthjerte». Jeg hadde ikke tenkt så mye over det med voksenperspektivet jeg heller, i likhet med Mari Anna. Jeg skal skrive meg bak øret å bli litt flinkere å tenke over nettopp dette, og hva vi som voksne tar med oss inn i lesingen vs. barnet som leser og som person i fortellingen. Jeg ble mest irritert over mora til Liv som ikke ser ut til å forstå henne spesielt godt. (Men forstår jeg mine egne barn perfekt hele tida? Nei, jeg gjør jo ikke det.)
Det var hyggelig å følge Liv gjennom sommeren, og utviklinga hennes. Det ble jo temmelig bra til slutt. Og jeg er skjønt enig med deg i at Liv har en fin landsby rundt seg. 🙂
Hei, ja jeg er logget inn. Ser dessverre ingen mulighet for å kommentere:) Jeg måtte kopiere alt og publisere innlegget på nytt etter jeg hadde åpnet for kommentarer, men det har du kanskje forsøkt?
Oi. Går det ikkje ann å kommentere no heller? Har strevd så mykje med dette! Fekk hjelp frå ein «datafyr» ved UIA for nokre dagar sidan, han meinte det såg rett ut no… Hm. Var du innlogga då du prøvde?
Uansett: takk for fine ord om bloggen, og at du seifrå om kommentarfunksjonen 😊
Hei, takk for hyggelig tilbakemelding, og ikke minst for at du fanget opp skrivefeilen! Det skal nå være rettet opp:) Jeg var inne og så på bloggen din (som er kjempefin) men jeg fikk dessverre ikke lagt til kommentar. Har du åpnet for kommentarer?
Hei. Kjekt å få lese tankane dine rundt Blyanthjerte. 🙂
I blogginnlegget ditt likte eg spesielt godt refleksjonen rundt Liv sin situasjon, «frå eit voksenperspektiv..».
Sårbarheita hennar både pga. alder og sakn/sorg, var noko eg sjølv ikkje la nok vekt då på eg las boka. Så takk for «påminninga». 🙂
Ellers var det kjekt å sjå bilete frå Gamlebyen sport og fritid. Det passa godt inn sidan du nemner plassar som forsterkar verkelegheitseffekten.
Eg kunne gjerne tenkt med å lese enda fleire refleksjonar rundt tema i boka, men alt i alt eit flott innlegg!
Ps. Reknar med du meiner Frans og ikkje Lars? 😉