Luridiumstyven av Bobbie Peers

Funksjon og form

I dette blogginnlegget skal jeg ta for meg boken Luridiumstyven, og drøfte fantastiske trekk i teksten. Fantastisk litteratur blir av Teigland (2014, s. 99) definert «som et overordnet samlebegrep for ulike litterære tradisjoner som har det til felles at de bryter med våre forestillinger om hva som er mulig, eller virkelig». Sjangeren til denne boken må sies å være science fiction, da dette er en moderne fremtidsfortelling, med fokus på teknologi uten magi eller overnaturlige elementer (Teigland, 2014, s. 100).

I Luridiumstyven blir hovedpersonen William nesten spist av gress, snakket til av dører og jaget av en eldre dame som deles i to, og blir til to menn. Det handler her om avansert teknologi utover det vi allerede har funnet opp i dag. Her har teknologi vært tilstede i tusenvis av år, skjult for oss normale mennesker. Samtidig er et stoff som heter luridium, som selv for de som jobber på Institutt for posthuman forskning vet lite om. Det blir beskrevet slik «Det består av ørsmå datamaskiner på størrelse med atomer og kan programmeres til å skifte form og bli til hva som helst. Det er som et flytende, selvtenkende dataprogram. Det kan etterligne alt. Til og med en menneskehjerne» (Peers, 2015, s. 116).

Det som gjør boken fantastisk er at det ikke kan skje eller er virkelige hendelser. Luridium eksisterer ikke, og selv om vi har datamaskiner og AI, er det fremdeles et stykke til vi er så langt framme på teknologifronten at det som skjer i boken vil være mulig. Dette er med på å beskrive boken som en posthuman fortelling. Vi har gått forbi mennesker, og utviklet oss videre. Dette vises når William oppdager at han er delvis robot, etter at bestefaren brukte luridium for å redde han etter en alvorlig bilulykke. Dette vises spesielt godt når William løser koder og gåter i boken, da beskrives det ofte slik: «… Kjente med en gang at det begynte å dirre i magen. En varm følelse spredte seg opp gjennom ryggraden og ut i armene» (Peers, 2014, s. 92).

Forfatteren bruker nye og tekniske ord både i denne boken og resten av serien. Luridum eksisterer ikke i virkeligheten. Samtidig bruker forfatteren latinske ord som bakgrunn for hvilke egenskaper de ulike robotene på Instituttet har, slik som er vanlig i naturfagen.

Vi blir aldri faktisk presentert med en kode eller gåte som vi får være med å løse som lesere. Forfatteren beskriver kun hvordan William føler det når han løser kodene. Samtidig får vi som lesere ikke vite alt av forfatteren, og det tar en stund før vi får vite at William er delvis maskin/robot, hvor ryggraden er «reparert og erstattet» av luridium. Det kan være derfor han kjenner denne murringen, og at det er luridium som gjør at han er helt ekstraordinær innenfor kodeløsing.

Tekstens appell til barne- og ungdomslesere.

Denne boken er svært handlingsrettet, og lite beskrivende. Det gjør at det er en spennende bok, hvor det hele tiden skjer noe, og handlingen er fremtredende Samtidig er det ikke særlig fokus på omgivelsene og karakterene, som kan gjøre det vanskeligere å skape en dybde i teksten, og få leserne til å sympatisere eller bry som karakterene. Dette kan forklares med at forfatteren vanligvis skriver filmmanus. Det er mye handling og action gjennom hele teksten. Selv om den er posthuman, og science fiction, er den heller ikke veldig mørk eller dystopisk.

For å kunne skape leseglede, og lesetrening vil det være bra å ha bøker som kan tilby underholdning og spenning, uten å gå for dypt inn i tematikken. Boken er lettlest og passer nok bedre for eldre barn, enn ungdommer. Guanio-Uluru (xxxx, s. 105) skriver at karakterenes mangelfulle dybde, kan komme av flere ting, men hovedsaklig fordi boken er skrevet for barn, og ikke ungdommer. Den vant bokslukerprisen i 2016/17, som blir kåret av 7-klassinger.

Bokslukerprisen til Bobbie Peers!

 

Kilder:

Guanio-Uluru, L. (2018) Science fantasy og det posthumane: Luridiumstyven av Bobbie Peers, i Slettan, S. (red.) Fantastisk Litteratur for barn og unge. Bergen: Fagbokforlaget

Peers, Bobbie. (2015) Luridiumstyven. Oslo: Ascheoug

Teigland, A. (2014) Fantasy, i Slettan S. (red.) Ungdomslitteratur – ei innføring. Oslo: Cappelen Damm

3 thoughts on “Luridiumstyven av Bobbie Peers

  1. Hei Anne!
    Takk for spennende innlegg om Luridiumstyven. Du skriver fint om hvordan språket fungerer i boka. Og jeg likte godt delen om bokas apell til unge lesere/ målgruppen. Fint at du skriver om hvordan karakterene i boka evner å bidra til innlevelse hos leseren, og det er et spennende og viktig poeng med de ulike synspunktene rundt at historien ikke går i dybden i karakterskildringene.
    Det hadde vært fint å høre mer om tematikken, og tanker rundt den. Ellers tenker jeg at det ikke er nødvendig med referanser siden det er blogginnlegg, og jeg tenker at leseflyten kan bli litt greiere innenfor bloggsjangeren uten referanser.
    Takk for fine betraktninger, beskrivelsene gir meg veldig lyst til å lese boka!

    Riktig god påske!

    Vennlig hilsen
    Anna

  2. Hei Anne

    Jeg synes du har skrevet et godt og faglig forankret blogginnlegg om Luridiumstyven. Du balanserer fint mellom å svare faglig på innleveringsoppgaven og samtidig ta vare på formen som et blogginnlegg skal ha. Du presenterer og beskriver boka på en engasjerende måte som gjør den aktuell for leserne av bloggen og deres eventuelle arbeid som litteraturformidlere for barn og unge. Måten du viser til faglitteraturen på er både naturlig og troverdig. Det er også fint at du har tatt med en lenke i innlegget ditt.

    Du beskriver og begrunner fint den appellen du mener boka har imøte med unge lesere. Jeg er enig i det du skriver. Samtidig tenker jeg at det hadde vært spennende om du her også løftet fram betydningen av det fantastiske i boka enda litt mer. Den er spennende og enkel å lese på flere måter, men hvilken rolle spiller fantastikken overfor de unge leserne, hva er det ved den som appellere og hvilken funksjon kan den ha?

    Men alt i alt: Godt jobba, Anne!

    Beste hilsen Elin

  3. Hei Anne!
    Jeg synes du fint trekker inn både de «sterke» og «svake» sidene til boka som at mangelen på beskrivelser gjør at leseren kanskje ikke skaper noen tilknytning til handlingen og karakterene. Også fint poeng at vi som lesere ikke får ta en slags aktiv del av hvordan William løser kodene, men at for han er det mer som et instinkt enn at han aktivt tenker seg fram til løsningen. Men likevel har boken et tydelig appell for yngre lesere da den er spennende hele veien.

    Fin enkel oppsummering av noe av de fantastiske tingene som dukker opp i boken, og fine eksempler for å trekke fram poengene dine. Godt skrevet (:

    – Andrea Lund Jensen

Comments are closed.