Skolebibliotekkunnskap ved UiA

Grunnen til at jeg valgte å studere Skolebibliotekkunnskap var at jeg ønsket å studere videre i en bibliotekfaglig retning.

Min egen erfaring fra skolebibliotek kommer fra egen skoletid. Det jeg kan huske er lite bibliotektid, lite bruk av bibliotek i undervisning, men samtidig en ressurs for å finne nye leseopplevelser og et sted å være. Dette er 10-20 år siden, og artikkelen «Store forskjeller på skolebibliotek i Bergen» viser at det fremdeles er store forbedringspotensialer, spesielt i dette området. I denne artikkelen belyses situasjonen på skolebibliotekene i Bergen. Av 66 skoler, er det kun 5 som har ansatt skolebibliotekar med en stillingsprosent på over 50.

Ved å utdanne skolebibliotekarer tror jeg skolene og elevene kan få et løft. Det er mye å hente på å satse på en skikkelig bibliotekplan, egen skolebibliotekar med høy nok stillingsprosent som kan være en ressurs og bidragsyter i samarbeid med lærerne.

For meg er det viktig å utvikle meg som en formidler, og lære ulike teknikker og måter å skape leseglede på for barn og ungdom. Da tror jeg grunnlaget vil være å ha en god oversikt og kjennskap til litteraturen som er tilgjengelig. Da vil man også kunne skape en formidlingskultur som åpner for meningsutveksling og forståelse for materialet. Samtidig er jeg opptatt av at opplæring av god informasjonskunnskap og kildekritikk er noe som skolebibliotekene kan bidra med. Jeg ønsker å være en en ressurs, formidler og mediator for for skoleelever, og bidra til økt leselyst!

Foto: Gol bibliotek – https://flic.kr/p/9bb9on

Luridiumstyven av Bobbie Peers

Funksjon og form

I dette blogginnlegget skal jeg ta for meg boken Luridiumstyven, og drøfte fantastiske trekk i teksten. Fantastisk litteratur blir av Teigland (2014, s. 99) definert «som et overordnet samlebegrep for ulike litterære tradisjoner som har det til felles at de bryter med våre forestillinger om hva som er mulig, eller virkelig». Sjangeren til denne boken må sies å være science fiction, da dette er en moderne fremtidsfortelling, med fokus på teknologi uten magi eller overnaturlige elementer (Teigland, 2014, s. 100).

I Luridiumstyven blir hovedpersonen William nesten spist av gress, snakket til av dører og jaget av en eldre dame som deles i to, og blir til to menn. Det handler her om avansert teknologi utover det vi allerede har funnet opp i dag. Her har teknologi vært tilstede i tusenvis av år, skjult for oss normale mennesker. Samtidig er et stoff som heter luridium, som selv for de som jobber på Institutt for posthuman forskning vet lite om. Det blir beskrevet slik «Det består av ørsmå datamaskiner på størrelse med atomer og kan programmeres til å skifte form og bli til hva som helst. Det er som et flytende, selvtenkende dataprogram. Det kan etterligne alt. Til og med en menneskehjerne» (Peers, 2015, s. 116).

Det som gjør boken fantastisk er at det ikke kan skje eller er virkelige hendelser. Luridium eksisterer ikke, og selv om vi har datamaskiner og AI, er det fremdeles et stykke til vi er så langt framme på teknologifronten at det som skjer i boken vil være mulig. Dette er med på å beskrive boken som en posthuman fortelling. Vi har gått forbi mennesker, og utviklet oss videre. Dette vises når William oppdager at han er delvis robot, etter at bestefaren brukte luridium for å redde han etter en alvorlig bilulykke. Dette vises spesielt godt når William løser koder og gåter i boken, da beskrives det ofte slik: «… Kjente med en gang at det begynte å dirre i magen. En varm følelse spredte seg opp gjennom ryggraden og ut i armene» (Peers, 2014, s. 92).

Forfatteren bruker nye og tekniske ord både i denne boken og resten av serien. Luridum eksisterer ikke i virkeligheten. Samtidig bruker forfatteren latinske ord som bakgrunn for hvilke egenskaper de ulike robotene på Instituttet har, slik som er vanlig i naturfagen.

Vi blir aldri faktisk presentert med en kode eller gåte som vi får være med å løse som lesere. Forfatteren beskriver kun hvordan William føler det når han løser kodene. Samtidig får vi som lesere ikke vite alt av forfatteren, og det tar en stund før vi får vite at William er delvis maskin/robot, hvor ryggraden er «reparert og erstattet» av luridium. Det kan være derfor han kjenner denne murringen, og at det er luridium som gjør at han er helt ekstraordinær innenfor kodeløsing.

Tekstens appell til barne- og ungdomslesere.

Denne boken er svært handlingsrettet, og lite beskrivende. Det gjør at det er en spennende bok, hvor det hele tiden skjer noe, og handlingen er fremtredende Samtidig er det ikke særlig fokus på omgivelsene og karakterene, som kan gjøre det vanskeligere å skape en dybde i teksten, og få leserne til å sympatisere eller bry som karakterene. Dette kan forklares med at forfatteren vanligvis skriver filmmanus. Det er mye handling og action gjennom hele teksten. Selv om den er posthuman, og science fiction, er den heller ikke veldig mørk eller dystopisk.

For å kunne skape leseglede, og lesetrening vil det være bra å ha bøker som kan tilby underholdning og spenning, uten å gå for dypt inn i tematikken. Boken er lettlest og passer nok bedre for eldre barn, enn ungdommer. Guanio-Uluru (xxxx, s. 105) skriver at karakterenes mangelfulle dybde, kan komme av flere ting, men hovedsaklig fordi boken er skrevet for barn, og ikke ungdommer. Den vant bokslukerprisen i 2016/17, som blir kåret av 7-klassinger.

Bokslukerprisen til Bobbie Peers!

 

Kilder:

Guanio-Uluru, L. (2018) Science fantasy og det posthumane: Luridiumstyven av Bobbie Peers, i Slettan, S. (red.) Fantastisk Litteratur for barn og unge. Bergen: Fagbokforlaget

Peers, Bobbie. (2015) Luridiumstyven. Oslo: Ascheoug

Teigland, A. (2014) Fantasy, i Slettan S. (red.) Ungdomslitteratur – ei innføring. Oslo: Cappelen Damm

Clue: Salamandergåten

Del dine personlige refleksjoner om boka med medstudentene. Hva la du særlig merke til i den, hva synes du særlig er interessant ved den, kjenner du andre bøker som den kan sammenliknes med, osv.

 

Til denne oppgaven har jeg valgt å lese Jørn Lier Holst sin første Cluebok: Salamandergåten. Dette er en krimbok som passer for yngre ungdommer og eldre barn. Den handler om Cecilie, den nye gutten Leo, venninnen Une og hunden Egon, som prøver å løse et mysterie med en ukjent død mann som blir funnet av vennegjengen på den lokale stranden med en salamnedertatovering på armen. Samtidig som vennegjengen prøver å løse mysteriet rundt salamandermannen, blir vi som lesere også presentert for det overordnede uløste dødsfallet til moren til Cecilie.

 

Holst har brukt ulike teknikker for å gjøre dette til en spennende og interaktiv bok for barn og ungdommer. I fremsiden av boken er det lagt til et kart over området hvor boken finner sted, slik at lesere kan forestille seg de ulike stedene på en litt annerledes måte enn hvis de kun hadde vært beskrevet i boken. Samtidig er det også en planoversikt over pensjonatet, som beskriver de ulike rommene, og viser hvor de ulike gjestene bor.

Oversikt over Skutebukta.

Samtidig får alle de potensielle mistenkte og besøkende tildelt kallenavn av vennegjengen, som også gjør det nokså oversiktlig å holde oversikt over de ulike mistenkte. Det gjør også at de kjennetegnes av ulike ytre og merkverdige tegn, istedenfor kun navn, som ville vært mer normalt i en krim for voksne.

 

Boken innledes med et sitat fra Sokrates, kjent fra filosofien. Det er «Alt jeg vet er at jeg intet vet». Dette blir også sagt av gamle-Tim, som fremstår som en vis karakter, som gjennom visdomsord veileder og viser vei for vennegjengen. Sitatet viser hvordan man som menneske ikke kan vite alt, uansett. Ved å bruke filosofiske tanker på denne måten trekker Holst inn et tema som for mange barn og ungdommer kan virke tørt og kjedelig. Ved å bruke en kjent filosof og et ordtrykk fra han i en krimbok åpen Holst for å vise hvordan filosofi kan brukes og tolkes i en annen setting en kun ren filosofiundervisning.

 

Kilder:

http://www.jlhorst.com/clue/?page=461

http://www.jlhorst.com/clue/?page=452