Category Archives: Uncategorized

Galderstjerna av Asbjørn Rydland er en roman for ungdom som står støtt plantet i fantasytradisjonen, Jeg vil her vise hvorfor Galderstjerna er en typisk fantasybok og hvordan fantasysjangeren påvirker bokas form og tematikk. Jeg vil også prøve å se på hvilke ungdomsgrupper som er bokas potensielle lesere og om hva som gjør at boka appellerer til ungdomsleseren.

I Galderstjerna møter vi Eirik på 16 år som bor sammen med mamma og pappa. Han er en helt vanlig tenåring som går på skole, henger med venner og spiller Reborn, Prometheans store online dataspillsatsing.

Allerede tidlig får vi de første hintene om at boka ikke holder seg til et realistisk verdensbilde. Første hint er der Eirik kjører på den mystiske sølvreven, men særlig det som skjer i løa etterpå. Og når Eirik i tillegg våkner opp med en stor tatovering på brystet, en galderstjerne, som han kjenner igjen fra spillet Reborn så vil leserne skjønne at her er vi på vei ut i magiens verden.

fra www.galdrastafir.org

Galderstjerna på Eiriks bryst virker som en portal og historien kan kalles en portal-quest-fantasy med en åpenstruktur. I quest-fantasy er heltens reise for å utføre oppdraget viktig og på norsk kan vi kalle denne typen fantasyhistorier for heroiskfantasy. Når boka har en åpenstruktur vil det si at fortellingen ikke foregår i et lukket univers som i Ringenes Herre- bøkene eller i  boka Skammarens dotter av Lene Kaaberbøl, men har handling som forgår i parallell verdener som i C.S. Lewis sine Narnia-bøker. Boka føyer seg inn i den anglosaksiske fantasysjangerens tradisjon hvor Ringenes Herre av J.R.R. Tolkien er sjangerens arketypiske klassiker.

Eirik som er hovedpersonen i Galderstjerna møter på flere farer før han er klar til å møte den endelige kampen. Og på veien må han finne ut hva som er rett og hva som er galt. Hvilken side er heltens side?

I gudane sin tjeneste? Eg held kjeft medan Lambert forklarer, men eg får det ikkje til å stemma. Han sa då at gudane var fienden. Eller skapningar som gav seg ut for å være gudar, utan at eg heilt forstår forskjellen.

De moralske og etiske verdiene om livets store spørsmål kjenner vi også igjen fra myter, sagn og folkeeventyr. Så det er ikke rart at fantasybøker ofte blir omtalt som vår tids eventyrfortellinger. Moralske valg er en stor del av tematikken vi finner i fantasyfortellinger. Og særlig i heroiskfantasy finner vi helter som står på det godes side og bekjemper det onde. Som Anne-Stefi Teigland skriver om i boka Ungdomslitteratur – ei innføring;  «Vi møter også store og allmenne spørsmål knyttet til etikk, filosofi og religion: Hvor kommer vi ifra, hva vil det si å være menneske, hvordan skille rett fra galt, godt fra ondt?»  (Slettan, 2014, s.101)

Boka Galderstjerna henter mye inspirasjon fra mytologi, særlig den norrøne. Og gudene eller anziler som vi lærer at de egentlig er, disse skapningene som gir seg ut for å være guder, spiller en stor rolle for bokas plot.

Ok, så… Oppigjennom historia har dess anzilane hatt kontakt med oss menneske og gitt seg ut for å vera gaudane våre?

Anizilene har gjennom tidene prøvd å få makt ved å få menneskene til å tilbe de. De har mistet mye av sin tilbedelse de siste århundrene og prøver seg nå ved å bruke nye metoder og ny teknologi. Mange fantasyromaner bruker elementer fra mytologi eller baserer mye av plottet og handlingen rundt gammel mytologi som flere av seriene til Rick Riordan. Rick Riordans serier med Percy Jackson-bøkene i spissen, vil være kjent lesestoff for mange av ungdommene, og gjenkjennelse er en viktig appellfaktor når de skal velge seg nye bøker.

Mange fantasyromaner holder seg tett opp til sjangerens konforme kriterier, men i Galderstjerna leker Asbjørn Rydland også litt med sjangeren. Noe som gjør at boka virker som et frisk pust. Et eksempel er der Holt sier:

Men det er på tide å snakke alvor. Kva blir det til? Eg forstår at du blir freista av heile den der einsam helt mot overmakt-greia til vegandi, men tenk deg om.

Det er også et litt utradisjonelt, men et spennende grep å la teknologien spille en stor rolle sammen med det magisk. Eller til og med være en del av det magiske. Teknologi har tradisjonelt hørt mer hjemme blant science-fiction-bøkene, men at selve teknologien tar en så stor del i en fantasybok og også får være med på å være magisk eller i det minste være en katalysator for det magiske er uvanlig og forfriskende.

Kor går eigentlig grensa mellom Reborn og denne andre verda?

Noe som er fint med Asbjørn Rydlands bok er at den via å bruke dataspillsjangeren så tydelig gjør at den appellerer sterkt til gamere.  Gamende ungdom vil kjenne igjen historiefortellingen og helterollen fra dataspill, særlig RPG-spill de selv spiller eller kjenner til. Noe som gjør at boka kan plukkes opp av lesere som ofte velger tynnere og mindre komplekse bøker.  Og når vi vet hvor stor andel av dagens ungdommer som spiller særlig av guttene, er dette en fin måte å skape interesse for boka blant en gruppe vi vet ofte ikke leser så mye.

Et av bokas mest klare sjangerbrudd og kanskje også en utfordring for noen av leserne, er at skillet mellom ondt og godt ikke er så tydelig som i typisk heroiskfantasy. Det gjør at boka passer best for de eldre leserne, de som går på ungdomsskolen og oppover. I moderne ungdomslitteratur hvor hovedpersonen ikke møter klare valg, kreves det en mer reflektert leser. Men en bok som ikke er entydig svart/hvit vil også speile dagens komplekse verdensbilde som ungdom møter, på en bedre måte. Og vil derfor også oppleves som mer relevant.

Asbjørn Rydlands bok Galderstjerna vant uprisen i 2017
Dette er et fint sted for å se hva ungdom selv sier om boka. Det er noe som alltid er nyttig. Her kan man se hvilken appell boka har for målgruppa, og få et innblikk i hva ungdom synes er utfordrende med fortellinga og hva som fenger.

 

Kilder

Slettan, S. (2014) Ungdomslitteratur – ei innføring. Oslo: Cappelen Damm

I blogginnlegget kommer jeg til å presentere boka Barsakh av Simon Stranger til en elevgruppe. Altså oppgave A

 

Noen ganger kan det være befriende å finne en bok som inneholder alt. Barsakh av Simon Stranger er en sånn bok. Den har en engasjerende historie, sterke temaer og hovedpersoner som man bryr seg om. Alt pakket inn i en ikke altfor lang historie med handling som driver lesinga fremover.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I boka møter vi Emile som er en helt vanlig jente fra Norge. Hun er med familien sin på ferie til Gran Canaria. Emilie har litt hangup på mat og trening og særlig pappa følger nøye med på at hun spiser nok og ikke trener for mye.

 

Har ikke du fått nok sånne? sa han spydig, og blåste opp kinnene

For Emilie var det som å våkne opp. Denne enkle setningen var det som gjorde at hun sluttet å være et barn, og begynte å se seg selv utenfra. hun begynte å tenke over hvordan kroppen hennes så ut, hva slags klær hun gikk med og hvordan hun var på håret. En oppvåkning.

 

På en av sine treningsrunder oppdager hun en båt, en båt som er full av mennesker som har flyktet fra Afrika. De har vært på havet i flere uker og er utmattede, tørste og sultne. Emile svømmer ut og får båten på land. Ombord i båten sammen med mange andre er også Samuel, og det danner seg et vennskap mellom unggutten fra Ghana på jakt etter et bedre liv og jenta fra Norge som tilsynelatende har alt, men som fortsatt ikke er fornøyd. For Emilie blir dette vennskapet en vekker som får henne til å åpne øynene for noe mer enn sitt nærsamfunn.

 

En liten, skrøpelig trebåt, fylt til randen med mennesker. Afrikanere. Akkurat som på bildet i avisen

 

I boka veksler kapitlene på å fortelle oss Emilies og Samuels historie, og like etter historiene deres møtes gjør boka et  brudd for å fortelle oss om noen av de som de ikke gikk bra med over havet.

 

Oumar

Med deg forsvinner minnet om en av fisketurene du var på med faren din som barn. Fuglene som flakset like over dere. Gleden når det rykket i snøret. Synet av faren din som satt og sang mens han sløyet fisken.

 

Inne i boka har Simon Stranger brukt bilder og fotografier noe som for meg er med å skape en realistisk setting. For selv om historien i akkurat denne boka er oppdiktet er fortellingen vi får lese realistisk og tatt rett ut av hverdagen til mange tenåringer. Boka viser også fram skjemdumper fra «asylspillet» fra nrk, det spillet er dessverre ikke tilgjengelig mer. Men hvis noen ønsker å prøve seg som flyktning er FNs høykommisær for flyktninger UNHCR,  sitt spill «Mot alle odds» en mulighet.

 

 

Forfatteren vil mye, kanskje litt for mye og det skinner igjennom at han ønsker å vise oss en del av verden han synes det er viktig å sette søkelys på. Men det er forfatterens engasjement som overbeviser meg om Samuels valg, om hvorfor Emilie litt plutselig blir en tenåring med meningers mot og som skaper  nærhet til teksten. Så hvis noen vil ha en engasjerende lesing er dette boka å låne med seg hjem!

 

Og det er her historien er tilbake der den begynte. Tilbake til det som både kunne ha vært begynnelsen og slutten: Emilie som løper langs vannkanten. De sorte bølgene som skyller oppover anklene hennes. Politimannen som kommer nærmere og nærmere, og hånden  hans som strekker seg ut mot henne.
Men dette er verken begynnelsen eller slutten.