I dette blogginnlegget vil jeg se litt på muligheter og utfordringer man har med bruk av VR teknologi i undervisningen når man skal lage sosiale historier. Min erfaring med å lage sosiale historier har jeg med å lage dem på en Tobii maskin. Dette er en maskin med syntetisk tale og pictogrammer. Elevene kan trykke på touch skjerm, bruke hode eller øyne til å styre maskinen.

Hadde vi hatt mulighet til å ta i bruk VR teknologi, så hadde det åpnet seg nye muligheter. Flere elever har utfordringer med forstå empati og se situasjoner med ulike perspektiver. En mulighet, ved bruk av VR, kan være at eleven som trenger å trene på sosiale historier kan føle seg mer tilstede i historien, i motsetning til hva som gjøres hvis en ser pictogrammene på Tobii maskinen. Når eleven ser historien vi VR kan det åpnes opp nye muligheter for å sette seg inn i følelser og opplevelser, kanskje fordi eleven blir mer fysisk tilstede i situasjonen enn ved å se bilder. Det kan være lettere for lærer å tilrettelegge historiene til ulike situasjoner.

Når det gjelder ulemper så tenker jeg at det kan være utfordringer med tilpasninger av de sosiale historiene til elevens opplevelser og behov. Blir eleven så engasjert eller empatisk som vi hadde tenkt da opplegget ble laget? Hva med den virkelige og opplevde sosiale interaksjonen med andre mennesker? Hvordan skal en trene på den, dersom det har blitt for mye bruk av VR teknologi?

Uansett hvordan man bruker VR teknologien, til å lage sosiale historier, så er det viktig å sette seg inn i mulighetene det gir. Samtidig må man tørre å ta debatten om hva man «mister» ved å bruke teknologien.