Mitt skolebibliotek

Stovner VGS skolebibliotek

Foto: NTB Scanpix

Hvorfor bruker jeg ikke skolebiblioteket like mye som før?

Hos oss på Stovner VGS har vi også et skolebibliotek. Her har vi noen myke sittefasiliteter, et par PCer, flere leseplasser, mange bøker – både store og små, og ikke minst en veldig blid og hyggelig bibliotekar. Det er ikke så ofte jeg er innom biblioteket. Jeg var det oftere før. Men når jeg er innom henger det ofte elver der også. Favorittstedet deres er den store myke sofabenken. Her ligger de spredt utover, prater og har det hyggelig. Noen få elever sitter å jobber med skolearbeide. Ofte er det noen som spiller sjakk eller andre brettspill. Bibliotekaren hjelper en eller annen elev til å finne en bok.

Men hvorfor er ikke jeg her så ofte lenger? Og kunne det ikke blitt enda flittigere brukt av elever og kollegaer? Det kan forresten hende kollegene mine er mye flittigere brukere av biblioteket enn meg – det vet jeg egentlig ikke noe om. Mitt veldige sporadiske bruk av biblioteket skyldes sikkert flere ting. Jeg vet jeg brukte det hyppigere før. Da lå biblioteket mer sentralt plassert i skolens bygning og jeg passerte det naturlig mange ganger om dagen. Da var det også enklere å bare stikke innom en tur. Nå er biblioteket plassert i utkanten av skolen – dit jeg sjeldent har noe å gjøre. På den måten glemmer jeg litt at biblioteket er der. Gjelder det også elever og kollegaer?

Før brukte jeg også biblioteket mer med elevene. Vi gikk dit for å finne stoff til et prosjekt eller bruke det som alternativt arbeidssted. Noe av grunnen var nok at det lå nærmere det jeg naturlig var i jobbhverdagen. En annen grunn var at vi i «gamle dager» jobbet mer i team på Stovner. Vi planla undervisning og prosjekter sammen – og sammen var vi litt flinkere til å komme på at biblioteket også var en ressurs vi kunne bruke. Alene har jeg glemt det litt.

Hvordan skal jeg bli en hyppigere bruer av biblioteket igjen? En ting kan selvfølgelig være at vi lærere i planleggingen av våre fag husker å koble på biblioteket. Men vår kjære blide bibliotekar må kanskje bli enda flinkere å tilby sine tjenester direkte til oss faglærere eller fagseksjoner. I tillegg kunne det gjerne ha vært enda noen gode studieplasser der – gjerne med fungerende PCer som vi kunne sendt elvene våre til. Og ikke minst – selv om det er ganske hyggelig på biblioteket nå, bør det gå an å gjøre rommet enda mer innbydende både til lesing, skolearbeid og sosialt hentested.

Med noen påminnelser om alt hva biblioteket vårt har å by på og en god lenestol å sitte i, så dukker jeg nok oftere opp i biblioteket vårt igjen – både alene og med elever.