Tonje Glimmerdal

Tonje Glimmerdal, Samlaget, 2009
Bokomslag illustrert av Åshild Irgens

Glimmerdalen er omkranset av høye fjell og har ei elv som bunner ut i fjorden. Den tøffeste jenta der er Tonje Glimmerdal  – ho er «Glimmerdalens vesle dunder». Tonje er snart 10 år gammel og setter utfor de bratteste bakker med både ski og kjelke. Ja, dette er ei skikkelig tøff jente. Faren hennes sier; «Eg slepper henne ut om morgonen og håper ho kjem att om kvelden». Og hvor stilig er det ikke å ha sin egen trofaste måke som sitter på hodet når man sykler av gårde.

Tonjes bestevenn er Gunnvald – en felespiller på over 70 år. Det høres kanskje litt rart ut å ha en så gammel bestevenn. Men så rart er det kanskje ikke når dere får vite at Tonje også er det eneste barnet som bor i Glimmerdalen. Men aldersforskjellen til tross, så har disse to et godt og nært vennskap. De kan snakke sammen om alt mulig og har bl.a. en felles interesse i musikk. Og for ei jente som har «fart og selvtillit» som livsmotto, er det utrolig praktisk å ha en venn som er skikkelig god til å lage superraske kjelker. Disse kjelkene må jo testes – og ingen er bedre test-pilot enn Tonje nedover de bratte bakkene mot fjorden i halsbrekkende fart.

Kart over Glimmerdalen

Tonje deler og forteller alt med Gunnvald og er sikker på at Gunnvald også gjør det samme overfor henne. Men en dag avsløres det at Gunnvald har holdt en stor hemmelighet skjult for Tonje. Det viser seg nemlig at han har ei datter han ikke har sett på 30 år. Og en dag er denne dattera tilbake i bygda – ikke for å treffe Gunnvald, men for å selge gården hans til den pengegriske «barne-vonde» campingplass-eier Klaus Hagen. Denne Gunnvalds hemmelighet og den tilbakevendte dattera skaper utfordringer i vennskapet mellom Gunnvald og Tonje. Vil vennskapet blir det samme igjen og hvordan vil det gå med gården til Gunnvald? Dette vil dere få svar på dersom dere leser boka.

En bok som ABSOLUTT bør leses!

Denne boka likte jeg personlig veldig godt – og jeg er ikke alene om å like den godt. Denne boka er så bra at den har vunnet mange bok-priser – ja, til og med prisen for beste barnebok i Tyskland i 2010. Det jeg syntes var så bra med boka var at den både var morsom og spennende, men også trekker inn viktig og mer alvorlig tematikk. På den ene side blir vi trukket inn i alt det spennende og morsomme som skjer rundt Tonje Glimmerdal, men vi får også være med på hennes utfordringer tilknyttet både nye og gamle vennskap.

«Ein bør unne ungane sine eit besøk i Glimmerdalen!» står det i bokhandel Arks anmeldelse av boka. Dette er jeg helt enig i, og derfor fikk min 4.- og 6. klassing lytte til lydbok-utgaven (lest av forfatteren selv) på vår biltur i høstferien. Forlaget (de som har utgitt boka) oppgir at denne boka passer godt for barn i alderen 9-12 år. Men jeg sier meg enig i NRKs bokanmelder, Anne Cathrine Straume; «boken passer for mindre barn enn som så, for større barn enn som så, og jammen passer den for voksne og.» Mine egne barn, gutt og jente, storkoste seg i hvert fall med boka. Vi vi lyttet oss gjennom fortellingen, nærmest uten stans, der vi kjørte gjennom Glimmerdal-lignende landskap på Vestlandet.

Hør og se Mari Parr lese fra boka Tonje Glimmerdal

Hvis du ønsker å lese hva andre mener om boka kan jeg anbefale Bokelskere.no. Her er det mange som omtaler boka, og de aller fleste gir den terningkast 5 eller 6 – slik som anmelderen under.

«Det er sjeldan eg gidder å lese ei bok fleire gongar. Til det er det altfor mange uleste bøker i denne verda. Men Maria Parr si Tonje Glimmerdal, den har eg lest 3 gongar og eg kjem til å lese den mange fleire gongar. Elskar galskapen, humoren, leiken, fantasien, kjærleiken, at ho skildrar livet så fint, både det vakre i livet, men og det vanskelige. Eg får lyst til å bli kjend med alle personane i boka, og skulle ønske Glimmerdalen og dei som bur der fanst på ordentlig. »

Forfatter Maria Parr

Foto: Agnete Brun, Samlaget

Maria Parr ga ut sin første bok Vaffelhjarte i 2005 og siden den gang har hun gitt ut flere barnebøker. Flere av hennes bøker har vunnet ulike bokpriser. Vaffelhjarte har også blitt til en TV-serie på Nrk, mens både Vaffelhjarte og Tonje Glimmerdal har blitt til teaterstykker. Her kan du lese mer om Maria Parr og hennes bøker.

Dette var svar på oppgave A tilknyttet blogg innlegg i leksjon 2

Operasjon Tordensky

image-product

Boka Operasjon Tordensky er den første boka i bokserien til Jørn Lier Holst om Detektivbyrå nr. 2. Boka kom ut i 2013, og siden den gang har det kommet ut et tyvetalls bøker til om de to detektivbyrå Tiril og Oliver som bor i den fiktive Sørlandsbyen Elvestad. I denne fortellingen skjer det noen merkelige tyverier i Elvestad. I parken blir alle enebærbuskene borte, mens bakeren mister gjæret sitt. Men det er ikke alt! Tønnene til en badebrygge på badestranden fordufter også. Barna i detektivbyrå nr. 2 er på saken sammen med sin trofaste hund Otto. Sammen klarer de å nøste opp saken og å finne sammenhenger mellom alle de merkelige tyverier i byen.

Boka er passer godt for barn i alderen 6-10. Den er lettlest og inneholder mange illustrative bilder/tegninger. Fortellingen har et realistisk plot, er spennende og har noen overraskende løsninger. Leserne av bøkene vil altså i stor grad kunne kjenne seg igjen i disse to skikkelsene. Selv om de færreste norske barn løser forbrytelser på fritida, er det flere ting i fortellingen de vil kjenne igjen fra egne liv. Hovedpersonene bruker bl.a. smarttelefonene sine flittig som verktøy og googler informasjon. Barna vil nok også kunne kjenne seg igjen i den nysgjerrigheten og oppfinnsomheten som hovedpersonene i denne boka har når de jakter nye mysterier og forbrytelser. Jeg tror også fortellingen kan inspirere barna til å få til ting som ikke forventes at barn kan gjøre.   

Pedagogisk vurdering

Denne boka mener jeg vil fungere godt til å skape leselyst og lese-mestring for mange barn Det vil jeg i stor grad si at den gjør og det er flere grunner til det. For det første er persongalleriet ganske lite. I tillegg til hovedpersonene er det bare en håndfull andre, noe som gjør det oversiktlig og enkelt for leseren. For å hjelpe leserne ytterligere med å ha kontroll på personene i boka, er de illustrert med tegninger og kort presentasjon før fortellingen starter. Handlingen er også enkel og oversiktlig. Handlingsforløpet strekker seg også over en svært kort tidsperiode.

Boka bruker mye fortellende dialog. Allerede i første setning møter vi på det; «Vet du hva vi er? spurte Tiril. Dette gjør det også teksten enklere for leseren å følge med i. Men man finner også flere korte partier skildringer – da er det særlig beskrivelser av hvordan omgivelsene ser ut. Dette krever litt mer av leseren, men det er ganske korte partier og tingene som blir beskrevet er gjenkjennelige for de fleste. Bildene i boka, hjelper som nevnt over barna til å kunne se skildringene bedre for seg. Boka bruker også et forholdsvis enkelt språk og setningene er som oftest ganske korte. Bokstavene er også store. For en som ikke er helt nybegynner i å lese, vil nok denne boka føles overkommelig å lese på egenhånd. 

Mitt skolebibliotek

Stovner VGS skolebibliotek

Foto: NTB Scanpix

Hvorfor bruker jeg ikke skolebiblioteket like mye som før?

Hos oss på Stovner VGS har vi også et skolebibliotek. Her har vi noen myke sittefasiliteter, et par PCer, flere leseplasser, mange bøker – både store og små, og ikke minst en veldig blid og hyggelig bibliotekar. Det er ikke så ofte jeg er innom biblioteket. Jeg var det oftere før. Men når jeg er innom henger det ofte elver der også. Favorittstedet deres er den store myke sofabenken. Her ligger de spredt utover, prater og har det hyggelig. Noen få elever sitter å jobber med skolearbeide. Ofte er det noen som spiller sjakk eller andre brettspill. Bibliotekaren hjelper en eller annen elev til å finne en bok.

Men hvorfor er ikke jeg her så ofte lenger? Og kunne det ikke blitt enda flittigere brukt av elever og kollegaer? Det kan forresten hende kollegene mine er mye flittigere brukere av biblioteket enn meg – det vet jeg egentlig ikke noe om. Mitt veldige sporadiske bruk av biblioteket skyldes sikkert flere ting. Jeg vet jeg brukte det hyppigere før. Da lå biblioteket mer sentralt plassert i skolens bygning og jeg passerte det naturlig mange ganger om dagen. Da var det også enklere å bare stikke innom en tur. Nå er biblioteket plassert i utkanten av skolen – dit jeg sjeldent har noe å gjøre. På den måten glemmer jeg litt at biblioteket er der. Gjelder det også elever og kollegaer?

Før brukte jeg også biblioteket mer med elevene. Vi gikk dit for å finne stoff til et prosjekt eller bruke det som alternativt arbeidssted. Noe av grunnen var nok at det lå nærmere det jeg naturlig var i jobbhverdagen. En annen grunn var at vi i «gamle dager» jobbet mer i team på Stovner. Vi planla undervisning og prosjekter sammen – og sammen var vi litt flinkere til å komme på at biblioteket også var en ressurs vi kunne bruke. Alene har jeg glemt det litt.

Hvordan skal jeg bli en hyppigere bruer av biblioteket igjen? En ting kan selvfølgelig være at vi lærere i planleggingen av våre fag husker å koble på biblioteket. Men vår kjære blide bibliotekar må kanskje bli enda flinkere å tilby sine tjenester direkte til oss faglærere eller fagseksjoner. I tillegg kunne det gjerne ha vært enda noen gode studieplasser der – gjerne med fungerende PCer som vi kunne sendt elvene våre til. Og ikke minst – selv om det er ganske hyggelig på biblioteket nå, bør det gå an å gjøre rommet enda mer innbydende både til lesing, skolearbeid og sosialt hentested.

Med noen påminnelser om alt hva biblioteket vårt har å by på og en god lenestol å sitte i, så dukker jeg nok oftere opp i biblioteket vårt igjen – både alene og med elever.