Ein kan skriva mykje om bokskatten «Tonje Glimmerdal», eg vil gjerne få framheva dei 
elementa som eg personleg sette mest pris på; Kontrastar, samspel og skildringar, og mangfaldet i historieforteljinga som også dreg inn anna barnelitteratur.
Poetisk og flytande, beint og røft
Forteljarstemma set umiddelbart temperaturen, ved å henvende seg direkte til oss. Ei trygg og gjestmild vegforklaring, som óg indikerer at her bur det dessutan nokon som bryt litt med dette rolege inntrykket: «Og dersom du har knust ruta i ei av campinghyttene hans med sprettert ein gong, sjølv om det ikkje var med vilje,…» …og med dette er Tonje Glimmerdal indirekte og såvidt introdusert.
Kart over Glimmerdalen
Språket er både humoristisk, poetisk, røft og vart. Det synes eg underbyggjer stemninga iden vesle bygda Glimmerdalen, kor handlinga finn stad. Trass i at det er ytterst få fastbuande her (og med berre eitt einaste barn), er det nemleg ikkje noko monoton og einfaldig kvardag me snakkar om! Det er eit mangfaldig, morosamt og variert språk som tydeleggjer forfattaren sin kreativitet og glede over språk og historiefortelling. Det er poetisk utan å vera pretensiøst, kanskje meir kvardagspoetisk? Her er nydeleg banning utan stygge ord, men som heilt tydeleg har kraft i seg. «Glade gurkemeie» og «Svartaste svartsvidde laurdagsgraut» verkar nærast avvæpnande på aggresjonen som ofte ligg bak framføringa, avdi det vert humoristisk i staden for aggressivt. Ein befriande kontrast!
Den litt røffe tonen i fleire av dialogane, alt som stadig skjer av fart, spaning og humor, gjer at dei gongane det kjem inn varsame, vakre vendingar og superlativ, vert det nærast magi.
Eg er særleg glad i denne typen skildrande språk der val av verb og substantiv speler ei viktig rolle, framfor at det vert ei «adjektivhistorie»:
«Heldigvis er Glimmerdalens vesle keisarinne…»
«Løvekrøllene legg seg i ei vill vifte kring hovudet hennar»
«Tonje vert klistra utover vegen så lang ho er.»
«…og plaffar ned måsar som om dei var leirduer.»
«Dei krabbar lydlaust gjennom nypehekken til Sally og får seg nokre dugelege risp. Så pilar dei over Glimmerdalsbrua som to galne kaninar»
Me finn eit stort mangfald i måtar å skildra på, og når det er beskrive indirekte, vert det ofte poetisk:
«Sola skin lenger kvar dag, og i lufta ligg eit drag av vår som får det til å krible i beina. Men det er ikkje alle som har det slik. I Gunnvald er det akkurat som om vintermørkret har hengt seg fast og ikkje vil sleppe».
«Tonje rettar ryggen og sukkar medan skjennepreika fyller vinterlufta».
«Om vinteren lagar skispora og fotspora til Tonje krusedullar og strekar over heile
Glimmerdalen».
Avsnitta om då mora brått kjem heim etter å ha vore lenge på kysten på jobb er rørande. Saknet etter mamma er ikkje så framtredande før ho plutseleg kjem att, og «står der med sollyset rundt seg» (som ein engel!), og alt verkar å felle på plass for både Tonje og pappaen. Det er lett å forstå at dei har sakna kvarandre forferdeleg, sjølv om det ellers ikkje er ein dominerande konflikt i boka. Setninga «Eir har sagt at ingen kan rope «mamma» som Tonje», malar ut saknet indirekte, men tydeleg.
Karakterar, direkte og indirekte
Boka er hogd ut med tydelege karakterar som likevel ikkje vert stereotype. Dei både overraskar og tiltrekkjer seg sympati. Persongalleriet vert også gjerne skildra indirekte, til dømes gjennom andre karakterar som fortel historiar. Også gjennom dialog ser me til dømes her kva for typar Gunnvald og Tonje er.
«-Dritkjelke, seier Tonje då ho kjem opp att til Gunnvald.
-Dritsjåfør, svarar Gunnvald.
-Lær meg då! ropar Tonje sint.»
Gunnvald sitt overraskande svar til den vesle jenta vert vittig, og det er gøy at ho viser sånt umiddelbart pågangsmot i staden for å verte snurt og gi opp. Den tøffe tonen vert dessutan avløyst av at Gunnvald sjølvsagt lærer bestevennen alt han kan innan kjelkekøyring.
Det litt uvanlege venskapet i ytre faktorar vert skildra som det mest naturlege i verda. Her er det tydeleg kjærleik i ein likeverdig og respektfull venskap mellom Gunnvald og «dunderet», og språket og den direkte tonen dei somme tider har seg i mellom, er ein morosam og verknadsfylt kontrast til dette. «Du er den største tosken eg kjenner! hulkar ho. […] Men han er no bestevennen hennar likevel, og ho har sakna han så det er rart ho ikkje har døydd av det».
Her er stadige kontrastar i tone og tempo, slik at det vert variasjon mellom vittig, temperamentsfullt og raskt, og andre tider roleg og sårt.
Tradisjonsrik, realistisk fantasi
Boka formidlar friheit frå 2000-talet sine mange uskrivne reglar om «overdriven sikkerheit» og barneoppseding, i frå materialisme, fordommar, og det å setje folk i bås, og frå å alltid «trå varsomt» og korrekt høfleg i kommunikasjon med andre.
«Tonje Glimmerdal» kan seias å ha røter og referansar heilt frå opplysningstida og Jean-Jeaques Rosseau (Emile – eller om oppdragelsen (1762), vidare inn i romantikken med Heidi av Johanna Spyri (1880), og heilt fram til den berømte «etterkommaren» Ronja Røverdatter hundre år seinare (1981). I desse bøkene har me det naturelskande, reflekterte barnet, som til slutt bergar den vaksne og representerer håp for framtida. Dei skriv seg alle inn i den vestlege førestillinga om ei skarp skilnad mellom barneliv og vaksenliv. Barnet stod for ein autentisitet som ein meinte dei vaksne hadde fjerna seg frå. Naturen er læremeister til barnet, og vidare skal barnet læra opp igjen den vaksne, som altså ikkje er så naturleg lengre.
Eigenaktivitet og leik i eit landleg miljø, er også gjennomgåande element i denne tradisjonen. Barna er barn, og samtidig kloke og empatiske. Som Tonje til Klaus Hagen, som ho veit mislikar barn: «Er du ikkje glad for at eg begynner å drage på åra? spør Tonje oppriktig. Det må då vere gode nyhende for Klaus Hagen at ho har litt mindre igjen av barndommen.»
Mest av alle Lindgren-barna, synes eg Tonje Glimmerdal minnar om Emil i Lønneberget. Emil er også inderleg god og velmeinande. Begge er kreative, kjappe, usjølviske og handlekraftige i si problemløysing med å (ofte) hjelpa andre, men dette vert som regel misoppfatta som rampestrekar. Dei finn begge på sprell for å hjelpa andre, og utfordrar seg sjølv og eigne redlser på vegen mot måla. Andre likskapar i bøkene er at det er få andre barn å leike med, og at mødrene anten er daude, eller mindre framtredane som omsorgperson i historia.
Eit interessant element, er at me no gjerne tykkjer den fridomen og tilliten som Tonje får, og det å ikkje til ei kvar tid vite kvar borna er, var mykje meir vanleg på 60-talet då Astrid Lindgren skapte sitt herlege univers. Eg tenkjer at Lindgren sine miljøskildringar var meir realistiske for si tid, medan i 2009 (eller 2017), er det same nærast for fantastisk litteratur å rekne. I dag ville mange ha utstyrt jenta med mobiltelefon og fleire formaningar.
Det er dessutan befriande at både forfattar Maria Parr, og Tonje sjølv, ser på Tonje som eit barn, først og fremst, og ikkje som jente, med avgrensningar i korleis ho burde oppføre og te seg. Forfattar Maria Parr viar ikkje dette mykje merksemd i boka anna enn at guten frå «bydn» freser indignert: «-Forresten så slåss du som ei jente! […]
-Eg er ei jente! gaular Tonje rasande etter han.»
Då må eg berre tenka på denne reklamen frå Always: https://www.youtube.com/watch?v=XjJQBjWYDTs «Like a Girl».
Svar på oppgave C, leksjon 2
Kjelder:
-Barnelitteratur (Birkeland og Mjør, 2012)
-Tonje Glimmerdal (Parr, 2009)
Hei!
Tonje Glimmerdal har et helt fantastisk språk som skaper fargerike bilder når man leser, og skjønner godt at du er entusiastisk om dette temaet. Jeg er enig med deg om at dette er «hverdagspoetisk», for språket er noe alle kan forstå, men likeel så treffer det dypt – både store og små. Bruken av sammenligninger og kontraster er med på å vise en barndom full av glede og fri for bekymringer, og jeg er enig i at dette er en barndom som kan virke litt unaturlig i dagens samfunn. Dette kan kanskje gjøre det litt vanskelig å relatere til for barn, men på samme måte så viser det hvordan man kan ha en eventyrfylt barndom uten all teknologien.
Du bruker mye av innlegget til å beskrive språket, men jeg kunne tenkt meg å høre litt mer om hva du tenker om forholdene mellom personene i boka er. Du nevner både mor og Gunnvald, men hva er dine tanker om Tonjes forhold til disse personene? Vennskapet til Gunnvald er det som treffer meg mest i boka, samt hvordan Tonje reagerer når hun finner ut hans hemmelighet!
Det er fint at du sammenligner boka med andre bøker fra tidligere litterære perioder, og du viser at denne typen barn og det store håpet for framtiden fortsatt er den sammen.
Frida
Hei Ingrid!
For et inspirerende blogginnlegg!
Jeg liker veldig godt hvordan begeistringen din skinner igjennom her. Du tar for deg de elementene du liker best, og fremhever språket som en av bærebjelkene i boka. «Poetisk uten å være pretensiøst», skriver du, og jeg kan ikke være mer enig. Beskrivelsen «nydelig banning uten stygge ord» liker jeg også veldig godt. Her har du Tonje Glimmerdal i et nøtteskall. Sitatene du tar med underbygger dette på en fin måte.
Jeg liker også godt det du sier om at boken formidler tanken om frihet fra 2000-tallets overbeskyttende og materialistiske barneoppdragelse. Boken blir et friskt pust i en verden der fordommer og politisk korrekthet er blitt en del av vokabularet til ganske unge mennesker.
Ved å referere til Rosseau, Spyri og Lindgren setter du Tonje Glimmerdal inn i en større litterær sammenheng, og plasserer boken helt der oppe jeg også mener den hører hjemme.
Kari Stette
Hei Ingrid
Jeg liker måten du har skrevet bloggen din på, der du konkret tar utgangspunkt i tekstutdrag, og videre bruker dette som inngang til tolkning. På den måten blir din tekst svært levende.
Det du skriver om at vi boka har røtter helt tilbake til opplysningstida liker jeg god, det at boka kan settes inn i en større sammenheng. Og videre det du sier om naturen og barnets tilknytning til naturen. Jeg tenker at noe av det som gjorde meg så glad i denne boka, var nettopp naturen og min egen opplevelse av naturen som barn. Jeg hadde ikke stusset om denne boka kom ut på 80-tallet, eller var en beskrivelse av min mors oppvekst på 60-tallet for den saks skyld. Både Tonje Glimmedal og Ronja Røverdatter kan foregå i ulike tidsepoker, siden kontakten med naturen er så sentralt.
Du sammenlikner også Tonje med flere av figurene til Astrid Lindgren, og da spesielt Emil. Jeg liker godt den sammenlikningen, fordi for meg er Tonje mer lik Emil enn for eksempel Pippi. Begge ungene opplever at de voksne ikke lever opp til forventningene, og både Parr og Lindgren tør å fortelle ungene at ikke alle voksne vil deg vel, eller at de ikke alltid er slik du hadde trodd. Og jeg tenker at Tonje og Gunvald sitt forhold har likhetstrekk med Emil og Alfreds forhold.
Også liker jeg at du legger med en link til reklamen fra Always, for her ser du noe av det «Glimmerdalske» i de små jentenes ansikter.
Hilsen Ingvild
Hei Ingrid,
for et flott blogginnlegg!
Tonje Glimmerdal var en umiddelbar favoritt hos meg, og jeg gleder meg til å lese den med barna mine.
Jeg liker at du nevnte Parrs referanser til annen barnelitteratur, da jeg selv synes det var veldig gøy med Heidi-referansene. i mitt eget blogginnlegg nevnte jeg også Tonjes likhetstrekk med flere av Lindgrens karakterer. også jeg bet meg fast i dette frie rundt Tonje, som man ikke ser så ofte lenger. Ei jente som ikke er bundet av en telefon av strenge helikopterforeldre, som setter strenge grenser.
Jeg liker at du tok med kartet over Glimmerdalen. dette var et element jeg selv likte godt med boka, med litt Tolkien-aktig stil.
Som også Helene nevner syns jeg at innlegget var en smule langt. Men det var gøy å se at du har fått med mange av Tonjes underholdene opplevelser i dine sitater.
Vennskapet mellom Gunnvald og Tonje var i min mening det flotteste med hele boka, og jeg liker godt at du beskriver det som et vennskap av respekt og likeverd.
Hei Ingrid,
for et flott blogginnlegg!
Tonje Glimmerdal var en umiddelbar favoritt hos meg, og jeg gleder meg til å lese den med barna mine.
Jeg liker at du nevnte Parrs referanser til annen barnelitteratur, da jeg selv synes det var veldig gøy med Heidi-referansene. i mitt eget blogginnlegg nevnte jeg også Tonjes likhetstrekk med flere av Lindgrens karakterer. også jeg bet meg fast i dette frie rundt Tonje, som man ikke ser så ofte lenger. Ei jente som ikke er bundet av en telefon av strenge helikopterforeldre, som setter strenge grenser.
Jeg liker at du tok med kartet over Glimmerdalen. dette var et element jeg selv likte godt med boka, med litt Tolkien-aktig stil.
Som også Helene nevner syns jeg at innlegget var en smule langt. Men det var gøy å se at du har fått med mange av Tonjes underholdene opplevelser i dine sitater.
Vennskapet mellom Gunnvald og Tonje var i min mening det flotteste med hele boka, og jeg liker godt at du beskriver det som et vennskap av respekt og likeverd.
Heisann Ingrid!
Du har skrevet en fint innlegg om det du setter pris på med boka, alltid kjekt å lese andre sine personlige meninger. Innlegget kan virke litt langt, men du har godt med sitater og bilder for å bryte i teksten. Som gjør det ikke så langt som det kan virke. Siste biten «Tradisjonsrik, realistisk fantasi» kan bli litt mye for et blogginnlegg, så det kunne nok ha blitt kuttet. Men samtidig har du gitt det en god og naturlig plassering helt til slutt i innlegget.