Det er alltid interessant å finne ut hvorfor menneske samles ved lignende interesser eller mål, hvordan kommet vi å bli medstudenter. Her er min historie.

Jeg alltid elsket bøker. Vi hadde bøker hjemme og det var havet av bøker på biblioteket. En gang så jeg på dum amerikansk serie med 40åringer som kommet å bli hysterisk i bokhandel pga. han er for gammel og vil ikke ha nok tid i løpet av hans livet å lese alle disse bøker. Og da husket jeg hvordan jeg meg selv i alderen av 8-9 år. Da var jeg trist at det er så mange interessante bøker i barnebibliotek og jeg vil ikke klare å lese dem alle. Det var begrenset antall bøker jeg kunne låne ved hvert besøk og det var så mange hyller. Det var bra at på den tidspunkt visste jeg ikke at den var faktisk ganske lite bibliotek og det er mye mer bøker som vil bli tilgjengelige i fantastiske biblioteker rundt verden og mest av de vil aldri bli lest av meg. Og bare tent hvor enda mer desperat ville jeg bli som barn i moderne samfunnet, men i 80tall var det ingen Internett ved ubegrenset tilgang til informasjon.

Jeg husker godt min barnebibliotek i alderen 8-12 år (både i hjemby og i by hvor jeg var på sommer ferier)  og voksen folkebibliotek i alderen 18-35. Dessverre har jeg nesten ingen hukommelse av skolebibliotek (fra to skoler) eller universitetsbibliotek. Og det gjør meg å erkjenne store forandringer i bibliotekets plassering som lærings arena nå.

Når begynte jeg å studere skolebibliotekkunnskap, hadde jeg et ønske og et dilemma å løsne. Ønske var å bli kjent med norsk litteratur for barn og ungdom, å begynne å lese den utvalg som var anbefalt for moderne generasjon av barn og ungdom og som ifølge pensum reflektert forskjellige stiler og viktigste ideer. Den dilemma var å se hvordan moderne utdanningssystema forbereder litteraturformidlere å fremme kunnskap om litteratur og ferdigheter av lesing og litteratur forståelse.

Jeg studerte russisk litteratur i skole for 30-40 år siden og min leseglede var basert på enorm obligatorisk pensum for skoleåret og noen sider ekstra pensum for sommer ferie. I klasse lærer fortalte oss om forfattere, hvilken type samfunnet var på den tidspunkt, og detaljert om hovedpersoner, historie utvikling og forskjellige synsvinkler. Sikkert vi hadde del om litterære virkemidler eller oppbygging av dikt, men ved egen fortelling eller essay skriving var det ganske fri form å fortelle hva tenkte og følte jeg som leseren. Jeg kunne skrive om konflikt, forhold, historisk perspektiv, forfatterens stil osv. uten å ha oppskrift på rett svar. Det var min oppgave å finne ting direkte i teksten og forklare hvordan og hvorfor de er viktige for meg som leseren. Od det er umulig å gjøre hvis du er ikke interessert i bok. Del av den leseglede som jeg utviklet gjennom 10 skoleårene var basert på den egenvurdering, egeninnlevelse, egen forskning og personifisering av bøker gjennom egne tanker og følelser. Forståelse av lesing kommet å bli på intuitivt nivå. Og etter 30 år begynte jeg å studere norsk litteratur på videregående skole nivå i nettskole ved veldig strukturerte kravene til litterære virkemidler analyser i hver oppgave basert på tekst eller bok. Forandring av tekst oppfatning var veldig utfordrende fordi det var mer enn bruk av ny kunnskap og ny begrep og ny skrivestruktur, men skifte av den hele lese paradigme.

Med mulighet å velge studie som kunne utfordre min tenkemåte og bringe nytte i fremtiden til både meg og brukere av min ny kunnskap, valgte jeg å studere skolebibliotekkunnskap om litterærformidling. Etter den første året ble jeg vant mer til formidling av litterær stiler og virkemidler. Nå gleder jeg mer til å få og bearbeide fra min synsvinkel rolle av biblioteket som læringsplattform basert om læringsteorier.

Jeg håper at ved tid og mer praksis i skolebibliotek kan jeg utvikle kompetansen min i skapning av leseglede innen skoleprogrammet og i tverrfaglige samarbeids områder med lærere og foreldre. Som hoved drømmer har jeg ønske å forstå og utprøve metoder hvordan å gi makt til selv elev å bli egen litterærformidler både i skole, i fritid og i alle årene etterpå.

Jeg gleder meg til å bli kjent med grunner for fag valg fra dere – mine medstudenter. Håper at våre blogg innleggene vil skape grunn for videre diskusjon og gi hverandre nye ideer.

P.S. Her er link hvordan undervisning i Soviet Union var

Literature in the Schools of the Soviet Union. | Semantic Scholar

https://www.bing.com/videos/search?q=%22H%c3%b8r+her%27a!%22+av+Gulraiz+Sharif&view=detail&mid=68630853EE232CFDA33668630853EE232CFDA336&FORM=VIRE

https://www.bing.com/videos/search?q=%22H%c3%b8r+her%27a!%22+av+Gulraiz+Sharif&view=detail&mid=775C99706FAE5A1C6BC6775C99706FAE5A1C6BC6&FORM=VIRE

Hei:-) Her vil jeg gjerne dele mine personlige refleksjoner om boka «Hør her’a!» av Gulraiz Sharif med medstudentene fra Skolebibliotekkunskap-2.

Det er viktig å ha egne refleksjoner for å vurdere og anbefale bok. Analyse av egne inntrykk, følelser og tanker er grunnleggende for den første etappe av selvrefleksjon. Hva la jeg særlig merke til i boka? Hvorfor var det viktig eller interessant for meg? Er det noe aspekter som setter meg inni sær kategori av leserne? Hvordan vil mest leserne reagere på den fortelling? Hvordan skiller seg mine refleksjoner som voksen person fra barns auditorium? Jeg vil prøve å svare på disse spørsmålene i min refleksjon.

For meg det var både irriterende og trist å lese denne historie. Å se norsk samfunnet via øyene av ikke etnisk norsk gutten var som å havne i rom med skjeve speil. Og enda verre – rom uten frie egne ideer, men plass hvor hver eneste begivenhet er stemplet med stereotype. Det var nesten deprimerende å lese om livet når menneske rundt, fremtiden, alt har limt inn etiketter med forenklet og overgenerert forklaringer. Hover personasjes tenkemåte ser ut for meg som veitrafikken med usynlige for andre (men veldig ekte for ham) skilter med fart limit, stopp, ingen rundkjøring, ingen vei, forbudt, stopp.

Jeg kommet til Norge som voksen selvstendig person med livserfaring og god utdannelse. Det var lettere for meg å bli innvandrer i alderen når jeg hadde både selvrespekt og mentale instrumenter å analysere det norske samfunnets holdning til fremmede uten å tape selvidentitet. Så for meg det er uforståelig at verken familie eller skole hjalp gutten å ha fri syn på livet. Pakistansk Mahmoud bor i norsk samfunnet, men mesteparten av boka han bor i egen boble av «innvandrers standarter». Og det er urovekkende å innrømme at «innvandrers standarter» er ikke samme som pakistanske, polske, russiske, somaliske sosiale og kulturelle standarter, men noe generalisert og restriktivt. Det er lett forståelig at dobbelt standarter av ekte samfunnet og ekstra standarter for gutten kommer i konflikt både i guttens liv, og skaper konflikt for erfart leseren.

Det var forutsigbart og kjedelig å følge forfatterens valg av situasjon for å vise hvor overdrevne og nedverdigende egne stereotyper er. Med valg av politisk korrekt og moteriktig emne av kjønnsavvisning, oppmerksomhetsfokus var skiftet til toleranse ideen med feil handlingspunkt. Det var faren som måtte forandre seg, men guttens tankemåte vil bli samme, i resultat den antas som «godkjent» av forfatteren som akseptabelt.

Motstand mot flertallet fører til bitterhet og avvisning, selvforakt fører til hat. I den første setning vi møter «dem» («norske nordmenn») og «oss» («utlendinger uten penger»). Det er så mye motstand mellom rosa og brune rompene, så ensidig forståelse av virkeligheten, at det er lett å gi opp og huske at det finnes logikk, årsaker og konsekvenser back alt den rot. Det er mye lettere å reflektere om bæsjen enn om psykologi, sosiologi, økonomi og kultur (eller adaptert for guttens alder – om interesser, skole, bøker og filmer, familie, kjærlighet, vennskap, håper, fremtiden).

Hovedperson forklarer at «Pakistanske foreldre tar sandal og smacker deg så hardt at du ikke finner utgangsdøra engang, hvordan i helvete skal du finne deg skjel?» Pappa har ikke sjanse å reflektere pga. han har standardisert tankene til «Jeg kom ikke til Norge for at …» som faktisk betyr at å komme til Norge var den endelige destinasjon, og etterpå du trenger ikke å adaptere, forandre seg, skape god live, tenke om livet og egen rolle. Far har fulført sin funksjon som dataprogrammet. Men Mahmoud seg selv nedsetter egen menneskelig verdig av person med sjel, person med hjerte og hode. Han lar etiketter markere både seg og egen familie som gruppe har tilhører til, men samtidig vurderer seg selv og alle deltakerne i den gruppe som ikke verdifulle. Han har ikke tilhørighet til norsk samfunnet. Han setter ikke verdi på egen familie eller pakistansk kultur, så selv om han kunne bytte hudfarge, bytte navn Mahmoud til «Eskil Haraldsen» og bli «rolig nordmann med Gant-genser og sånn fin Ralph Lauren-skjorte, giftering av ekte gull på ringfingeren», han vil alltid føle seg pretender som ulovlig snek seg inn samfunnet og vil bli redd av å bli oppdaget av Siv Jenssen og FrP. Den eneste gang gutten går over sin komfort sone er å beskytte bror med hans kjønnsidentitets krise mot familie.

Jeg synes det er boka for voksne. Hvis det skal anbefales til barn og ungdom, det er lærerens oppgave å forklare at stereotypers komfort sone (uansett hvilken stereotype eller fordømme, inkludert tilhørighet til «driiitfolk» utlendinger) limiterer oss som personligheter med tanker, følelser, drømmer, hverdager, kulturelle og sosiale bakgrunner, kjønnsorienteringer, pengestatuser osv. Tanker, følelser, drømmer, hverdager, bakgrunn, orienteringer, statuser kan og skal bli forskjellige, men de har samme verdi.

Den boka kunne bli lett forandret til barn Emil fra koselig norsk familie med hytte og Syden ferie og alt som Mahmoud synes at han mangler, men barn som er for eksempel «tjukkas». Verken Mahmoud eller Emil eller deg eller meg kan forandre verden rett nå og for alltid for å bli rettferdig plass uten stigmatisering, sortering, mobbing, osv. Den største hjelp er å akseptere seg selv og forsvare egen menneskelige og personlige verdi.

Bok slutter med at gutten etter familiekrise aksepterer egen familie som «kjernefamilie» og som er enda viktigere som «happy» familie. Den andre bok som den kan sammenliknes med i beskrivelse av ungdommen i konflikt med verden rundt og med seg selv er «Alt jeg skylder deg er juling» av Arne Svingen. Forskjellen er i konklusjoner når Psyko-Herman sier at kanskje han er psyko «Men jeg vil ikke likevel» og «går videre» i hans livet etter at han forsto seg selv bedre («Jeg vet bare om en som fortjente nevene mine. Og ham klarte jeg ikke å slå. … det er mulig de fortjener det. Men det betyr ikke at de får juling av meg»). Det er lettere å anbefale «Alt jeg skylder deg er juling» til barn og ungdommen for selvstendig lesing pga. mer åpenbart konklusjonen.

Det er spennende å få deres kommentar og få vite hva dere tenker om boken og mine anbefalinger.

PS

Jeg leste bevisst ikke andre bokanmeldelser for å formulere mine egne tanker. Du vil være interessert i å se andre anmeldelser, for eksempel kronprinsessen, der hun anbefaler en bok for inkludering i pensjon for barn og ungdom, og også anbefaler til voksne. Det er linken til video (samme med linken til anmeldelse fra Viken fylkebibliotek)