Svar på oppgåve til leksjon 2, alternativ A
Tru det eller ei, men eg forstår deg faktisk. Du sit med ei bok som verkar uoverkommeleg tjukk: Det er alt for mykje tekst på kvar side, alt for mange ord og bokstavar. Du prøver å konsentrere deg, men hovudet er på ein heilt annan stad – du tenkjer på fotballtreninga du hadde i drittregnet eller den siste episoden av den serien med 16-årsgrense som du eigentleg ikkje har lov til å sjå. Eg skjønar det.
Men likevel har det å lese så mange fordelar, det er ikkje til å stikke under ein kontorstol. Kanskje du berre har sete med feil bøker? Viss du er villig til å gi det ein sjanse til, har eg èi bok du må lese. Ei bok som faktisk er heilt genial. Då eg leste henne for første gong, tenkte eg: «Går det an å skrive så briliant? Denne forfattaren er eit geni.» (Okei, for å vere ærleg høyrde eg henne på lydbok. Det er nemleg 1000 gongar betre å høyre på lydbok enn å ikkje lese i det heile tatt, men det har du sikkert høyrt før.) Boka heiter «Hør her’a!» av Gulariz Sharif, og er skriven på norsk med innvandrarslang og ikkje perfekt grammatikk. Derfor likte eg godt å høyre henne på lydbok – innlesaren leste skikkeleg som ein person med innvandrarbakgrunn, og gjorde boka levande. Og ikkje minst hysterisk morosam.
Boka handlar om 15 år gamle Mahmoud som har sommarferie. Han trur at sommaren heime i Oslo skal bli kjedeleg, men så kjem onkelen på besøk i frå Pakistan, og Mahmoud må ta på seg rolla som turistguide for han. I tillegg avslører veslebroren til Mahmoud ei hemmelegheit som tek Mahmoud og resten av familien heilt på senga, og gjer sommaren til Mahmoud meir innhaldsrik enn han hadde rekna med.
Foto: Cappelen Damm
Eg berre seier det: Du kjem til å trekkje på smilebandet mange gonger i første halvdel. Boka gjer narr av både pakistansk og norsk kultur, og hovudpersonen set alle stereotypiane på spissen. Dei norske politikarane får gjennomgå, det same gjeld pakistanske familierelasjonar. Ta ting med ei klype salt medan du morar deg gjennom alle dei saftige beskrivingane til hovudpersonen:
«I Norge bikkjene spiser sånn Pedigree pal og tygger på leker, de sitter og ser på Nytt på nytt med eierne sine, blir oppdatert på verden. Lykkelige bikkjer som smiler med fin rosa tunge og fine tenner, de storkoser seg (…). I Pakistan bikkjene har spist møkk og dritt, døde dyrelik, vetta faen hva de har fått i seg! De loker slappe rundt hele dagen, som utlendingene på Grønland og kurderne på Oslo City som tror de skal få seg dame. Og hvis de ser noe matbit, de slår til. Ikke kurderne, bikkjene.»
I andre halvdel kjem dei litt meir alvorlege, men veldig viktige sidene av forteljinga fram. Boka er rett og slett ein godbit frå første til siste side, og skal du berre lese èi bok i år bør du velje denne. Framles ikkje overbevist? Då anbefalar eg å lese NRK si anmelding av boka. Give it a try, og viss ikkje du likte henne, kan du skulde på meg.
Hei Isabell
Det var veldig fint å lese innlegget ditt, og jeg er enig i tilbakemeldingene du har fått fra medstudentene dine. Du skriver varmt og morsomt om det å lese og ikke lese, og om selve boka. Du har en direkte henvendelse til mottakerne og du skriver levende og godt! Det fungerer veldig fint med et direkte sitat fra boka. Jeg tenkte litt på om det kunne vært lurt å ha med enda flere… Det er også veldig fint at du har med et bilde, og ei lenke til anmeldelsen av boka.
Alt i alt synes jeg innlegget ditt er nydelig skrevet, og også at du har en tiltalende blogg med en fin layout. Skulle jeg komme med en liten innvending så måtte det være at om du tenker å nå ut til de ungdommene som faktisk ikke leser noe særlig, så kan det være at teksten din også kan bli for omfattende å lese. Kanskje kunne du ha komprimert den eller gjort noen grep slik at de raskt ble fanget inn i boka og det du vil ha dem til å se? Men jeg håper de tar seg tid til å lese for i så fall vil de nok kjenne på at du virkelig «snakker» til dem, det er det ingen tvil om!
Jeg håper du fortsetter å skrive på bloggen din! Jeg ser du har postet flere fine innlegg.
Beste hilsen Elin 🙂
Hei Isabell!
For et herlig blogginnlegg! Jeg liker din tydelige henvendelse til de som ikke liker å lese. Jeg syns du møter denne gruppen på en fin og forståelsesfull måte, og språket ditt er lett, ledig og ungdommelig, noe som er fint i møte med elevene. Det er fint at du drar fram lydboka som et alternativ til den fysiske boka, og at du sier at å høre på lydbok er bedre enn ikke å lese i det hele tatt. Der er jeg helt enig! At det fins flere innganger til det å oppleve litteratur er flott, og åpner denne verdenen opp for flere.
Jeg liker måten du selger inn boka på, ved å si at den er morsom, og ved å pirre elevenes nysgjerrighet, blant annet ved å nevne hemmeligheten til hovedkarakterens lillebror, uten å si noe mer om den.
i tillegg er det flott at du henviser til noen andre som også anbefaler boka, nemlig NRK.
Jeg håper innlegget ditt får mange elever til å lese denne boka!
Hei Isabell,
dette var herlig å lese. Særlig siste setning likte jeg kjempegodt, det at jeg kan skylde på deg om jeg ikke liker boken.
Hadde jeg vært elev som ikke liker å lese, ville jeg helst at du hadde fortalt meg alt dette, så at jeg slapp å lese din forklaring. Men på en blogg har vi ikke noe valg. Det er veldig fint at du viser forståelse for din leser, som synes det er vanskelig å sitte med en helt uoverkommelig tykk bok.
Jeg har selv snakket mye om denne boken i forskjellige klasser og jeg kan godt tenke meg å stjele noen av dine argumenter.
Hadde jeg ikke kjent boken, ville jeg virkelig har fått lyst å lese «Hør her´a».