Forfatter: Kristin

 

Kaffekoppen 08.15 på pauserommet er frivillig, men helt nødvendig for godfølelsen utover dagen. På få minutter løser vi dagens avisquiz og større verdensproblemer, et kjært pusterom mellom de siste forberedelsene for dagen og møtet med elevene. Det nærmer seg «Fokusuke» og de tverrfaglige målene er dagens diskusjonstema. I fokusuken løses timeplanen opp, undervisningen foregår på tvers av fag og samles rundt et felles tema. Denne gangen vurderes «plast i havet», men hvordan man kan knytte temaet til de tverrfaglige målene og de ulike fagene?

-Vi tenker oss at hovedfokus legges på målet «Bærekraftig utvikling», det ble vel tatt bort fra norskfaget, ble det ikke?

-Men forrige gang hadde vi bokuke, vi trenger kanskje ikke ha så mye fokus på norskfaget denne gangen, eller? Det er realistene som snakker, rett skal være rett, vi må gi og ta.

Det er helt i orden at de ikke har fulgt så godt med på debatten rundt norskfaget, men nå ser jeg en gylden mulighet til både å fortelle hvor allsidig og nødvendig norskfaget virkelig er. Viske bort litt uvitenhet.

Da man satte i gang prosessen mot en fagfornyelse tok man utgangspunkt i det man så på som viktige utfordringer i samfunnet og derfor også i skolen, og vedtok tre fagovergripende tema: «Folkehelse og livsmestring», «Demokrati og medborgerskap» og «Bærekraftig utvikling» (Ulvestad, 2019). Jobben med å innlemme de tre temaene var omfattende og ble delegert til både fagspesifikke og tverrfaglige utvalg. Forslagene ble så sendt ut på høring, beslutningsprosessen skulle være demokratisk (Hanem, 2019).

Så skjedde det, at kunnskapsdepartementet gikk gjennom høringsutkastene og bestemte at det ikke var faglig basis for alle fagovergripende tema i alle fag, og følgelig fjernet «Bærekraftig utvikling» fra norskfaget (Ulvestad, 2019).

Dette satte i gang en debatt som mine kollegaer helt tydelig har fått med seg bruddstykker av, men som de ikke fulgte helt i mål. De få minuttene på morgenen strekker ikke helt til, men kollegaene mine er nysgjerrige og samtalen fortsetter på trinnmøtet.

I prosessen frem mot høringsutkastene var det som sagt gjort en grundig jobb med å knytte de tverrfaglige emnene til de ulike fagene. Roar Ulvestad, lektor i norsk og tillitsvalgt i utdanningsforbundet som så mange av oss kjenner til, kastet seg inn i debatten og påpekte en utgreiing om bærekraft i norskfaget: «Gjennom arbeid med norskfaget utvikler elevene kunnskap om hvordan tekster framstiller naturen og forholdet mellom mennesket og dets fysiske omgivelser lokalt og globalt. Gjennom fagets tekstmangfold, kritisk lesing og dialog utvikler elevene evnen til å forstå og håndtere meningsmotsetninger og interessekonflikter som oppstår når samfunnet endres i en mer bærekraftig retning. Norskfaget bidrar til at elevene myndiggjøres til å handle og påvirke samfunnet gjennom språket.» Den er for god til å vrakes, skriver han (Ulvestad, 2019) .

Dette styrkes av resultatene fra masteroppgaven til Remy Andersen, han fant tydelige bevis på at arbeid med litteratur på ulike måter kan knyttes til bærekraftig utvikling (Andersen, 2018).

I et debattinnlegg i Aftenposten skriver Gunnhild Hanem at årsaken til klimaendringene og ødeleggelsen av økosystemer er resultatet av et bestemt natursyn. Hun skriver også at litteraturen kan utfordre dette natursynet der vi ser naturen som en ressurs, ved å stille spørsmål ved bildet vi har av verden og oss selv (Hanem, 2019).

Debatten runget i mediene, og selv om ikke realistkollegaene mine fikk det med seg så førte den frem. I det endelige utkastet til den nye læreplanen er «Bærekraftig utvikling» ett av tre tverrfaglige overordnede mål for norskfaget (Utdanningsdirektoratet, 2020).

For meg er det lett å forstå, men det er også viktig for meg at andre ser hvilken ressurs norskfaget er, også i arbeidet med «bærekraftig utvikling». Det er som tidligere nevnt, i norskfaget elevene møter litteratur. De presenteres for skjønnlitterære tekster de kan kjenne seg igjen i og tekster som forklarer mulige konsekvenser av ulike handlinger. Både skjønnlitterære tekster og fagtekster kan belyse ulike sider av saker de visste lite om, og ikke minst gir lesing av alle typer litteratur muligheter for å øve opp utholdenheten til å sette seg inn i tema de i utgangspunktet ikke forstår at angår dem selv.

Som bonde kjenner jeg ofte «bærekraftig utvikling» på kroppen, det handler om å forvalte og ivareta på en måte som gir livsgrunnlag både for meg selv og for de som kommer etter meg. Valgene jeg tar påvirker hvilke muligheter barna mine får, det er så nært og lett å forholde seg til. Blant elevene på skolen er det få som kjenner til landbruket på denne måten, men når jeg forteller, da lytter de. Norskfaget handler ikke bare om å lese, det handler også om å lytte og å formidle. For enkelte inspirerer det igjen til lesing, i form av å utforske, finne svar, fordype seg, men det gjelder ikke alle. Det jeg har erfart er imidlertid at i slike timer er alle elevene engasjerte i klasserommet, de får god trening i retorikk og muntlig aktivitet, de stiller kritiske spørsmål og er saklig uenige. De ivrigste engasjerer seg også når kommunen ønsker å bygge svømmehall på jordbruksareal og de har gode argumenter for lokalt produsert mat. De trenes i å forstå hvorfor og å tørre å stå opp for bærekraftig utvikling.

Kildekritikk er også en vesentlig del av faget, elevene øver opp forståelse for at noen kan ha interesse av å presentere saker ensidig eller feil slik blant annet Gunnhild Hanem poengterte i leserinnlegget sitt (Hanem, 2019). I følge Udir skal man jobbe for at elevene skal kunne lese kritisk, kunne delta i dialog og både forstå og håndtere interessekonflikter som kan oppstå når samfunnet endres i en mer bærekraftig retning (Utdanningsdirektoratet, 2020).

Det handler jo om bærekraftig utvikling og plast i havet det! Atter en gang er norskfaget ivaretatt i «Fokusuka», helt uten å stikke kjepper i hjulene for de andre fagene. Tvert imot, og helt objektivt sett fra en norsklærers perspektiv; det er norskfaget som bærer «Fokusuka» 😊

 

 

 

Hanem G. (2019, 29.mai). Bærekraften som ble borte. Aftenposten. Hentet fra https://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/i/6jW2R0/brekraften-som-ble-borte

Ulvestad R. (2019, 27.mars). Norsklærerens rop på bærekraft. Utdanningsnytt. Hentet fra https://www.utdanningsnytt.no/baerekraftig-utvikling-norsk-roar-ulvestad/norsklaererens-rop-pa-baerekraft/140883

Andersen R. (2018) Norskfaget i møte med utdanning for bærekraftig utvikling. Hentet fra https://www.duo.uio.no/handle/10852/64268

Utdanningsdirektoratet. (2020). Læreplan i norsk (NOR01–06). Hentet fra https://www.udir.no/lk20/nor01-06

 

 

 

 

Flere av elevene ser oppgitt på meg, det er mandag morgen, vi starter dagen med lesekvart. For noen av elevene er det riktignok en myk og god start på dagen, men for svært mange av dem, og jeg har selv gjort meg opp en mening om at det utelukkende gjelder de «svake» elevene, virker ideen om å lese et kvarter i starten av hver skoledag helt ubegripelig.

Klassen og jeg møttes i august, nå er det så vidt blitt september og min oppfatning om leselyst slår sprekker denne mandagen idet ei av de mest samvittighetsfulle og arbeidsomme jentene ser oppgitt på meg og sier: «Jeg forstår ikke hvorfor vi skal lese? Vi kan det jo! Vi går på 9.trinn og vi lærte å lese for mange år siden. …». Det knyter seg i magen min, hvor mange opplever det sånn? Jeg er redd det er altfor mange. Kanskje vi bare skulle droppe dette evige maset om å lese?

I 2017 skrev Morgenbladet følgende: «Dagens ungdom trenger bøker som kan hjelpe dem med sine identitetsprosjekter. I altfor stor grad handler dagens selvrealisering om selfies, shopping og kroppshysteri. Å oppleve verden gjennom noen andres blikk, gir ungdomsleseren mulighet for refleksjon og tenkning rundt hvem de vil være og hva de vil med livene sine på en langsommere og sunnere måte» (Helgesen,P., 2017). I tillegg kan Folkehelseinstituttet fortelle at trivsel og god livskvalitet beskytter både mot psykiske og fysiske plager (FHI,2019), det må jo bety god folkehelse?

Derfor forklarer jeg elevene mine etter beste evne, forsøker å inspirere og overtale. Det er jo norskfaget som virkelig former oss som mennesker! Men i etterkant av dette blir jeg usikker, stemmer det jeg sa? Stemmer sitatet fra Morgenbladet? Det som den nye læreplanen så fint skriver om norskfaget, i forhold til folkehelse og livsmestring? At det «gir elevene grunnlag for å kunne gi uttrykk for egne følelser, tanker og erfaringer, noe som er viktig for å håndtere relasjoner og delta i et sosialt fellesskap»? (Utdanningsdirektoratet, 2020)

Selv var jeg annerledes i vennegjengen, oppvokst på gård, holdt på med hest, jobbet helger og ferier. De andre spilte håndball eller basketball, feriene tilbrakte de på fjellet, eller på sjøen. Likevel var jeg alltid inkludert. Som familie var vi praktiske og arbeidsomme. Pappa mekaniker og mamma hjelpepleier. Jeg, som i tillegg likte å slappe av med en god bok, trivdes med å studere og endte opp med en god utdannelse, var jo også i familiesammenheng svært annerledes. Det var liksom en velsignelse at jeg tross alt også hadde noen praktiske evner. Likevel har jeg alltid følt meg trygg på at jeg hører til, på valgene mine, på den jeg er. Noen sier at det ikke er en selvfølge, det er gjort undersøkelser som viser at barn av foreldre med høy utdannelse lettere også velger å ta høy utdannelse, og da selvfølgelig også motsatt (Raaum O., Raabe M., 2004). Men jeg gjorde ikke det. Det var ingen som direkte stakk kjepper i hjulene for meg, de lot meg gjøre som jeg ville, men det var ingen tvil om at de ikke hadde anelse om hva jeg holdt på med, hva som var fremtiden min. Jeg hadde ingen målrettet heiagjeng. Hvorfor gjorde jeg det likevel? Startet på studier uten å kjenne noen fra før? Hvorfor var jeg så trygg på at jeg valgte riktig ved å studere meg gjennom år etter år, flytte ut, bo på hybel, håndtere studielån og å måtte jobbe langt hjemmefra fordi utdannelsen min ikke nødvendigvis sikret meg jobb «hjemme»?

Til jul et år, jeg var kanskje 13, fikk jeg to bøker i en ny serie for tenåringer, jeg lånte dem videre til venninna mi og vi ble hekta. Historien om jenta som ble plassert i fosterhjem, hvordan hun oppfattet situasjonene annerledes enn hva jeg hadde forestilt meg, frustrasjonen, frykten, bagasjen hun hadde med seg hele livet.

Det ble flere bøker enn dette selvfølgelig, lesegleden avtok ikke. Å dykke inn i en historie eller et tema er for meg en nødvendig avkobling fra dagens hektiske samfunn, samtidig som er det noe trygt i det å kunne kjenne seg igjen i andre, speile seg og finne likheter. Er det dette som har hjulpet meg å mestre livet? Bøkene? Man trenger altså ikke nødvendigvis å finne disse likhetene i nære relasjoner. Også læreplanen sier at lesing av skjønnlitteratur og sakprosa både kan bekrefte og utfordre elevenes selvbilde og dermed bidra til deres identitetsutvikling og livsmestring (Utdanningsdirektoratet, 2020)

Mye har hendt mye siden tenårene. Som voksen ser jeg at jeg fortsatt er alene om lesegleden. Den har ikke smittet over på hverken mann eller barn. Barna har ennå ikke forstått at bøkene jeg leste for dem var nøye utvalgt for å lære dem å mestre livet. Jeg er fortsatt utskuddet, hun med utdannelse, som må google hvordan man pumper luft i sykkeldekket når det finnes et ukjent antall ulike ventiler. Det er uforståelig og til stor underholdning for min ellers så nevenyttige familie.

Poenget mitt er; det gjør meg ingenting, jeg er stolt av å være det utskuddet. Jeg tror det er fordi jeg er trygg. Jeg vet hvem jeg er, at jeg klarer meg, jeg vet at mennesker er ulike og likevel like gode. Jeg behersker norskfaget, jeg kan finne informasjon når jeg er usikker, jeg kan hjelpe barna mine når de trenger det, jeg har trening i å vurdere hvilke kilder jeg kan stole på. Formelt språk i offentlige dokumenter skremmer meg heller ikke.

Og ikke minst; bøkene jeg fikk til jul det året jeg var 13 var helt klart en spire til hvor jeg er i dag. Det er spennende å jobbe med ungdom, bli kjent med dem, forsøke å forstå og kanskje hjelpe. Med støtte i egne erfaringer kan jeg stille meg bak påstandene i Morgenbladet og i læreplanen, lesing av skjønnlitteratur og sakprosa har bidratt til min identitetsutvikling og har hjulpet meg å mestre livet. Jeg må huske å minne meg selv på det, for ekte leseglede er forhåpentligvis smittsomt.

 

Folkehelseinstituttet. (2019). Fakta om livskvalitet og trivsel. Hentet fra https://www.fhi.no/fp/psykiskhelse/livskvalitet-og-trivsel/livskvalitet-og-trivsel/

Helgesen, P (2017, 23.august) Å gjenkjenne seg selv i litteraturen. Morgenbladet. Hentet fra https://morgenbladet.no/2017/08/gjenkjenne-seg-selv-i-litteraturen

 

Raaum O., Raabe M., (2004, 17.mars) Foreldres utdanning avgjørende for barnas skolegang. Hentet fra SSB.no https://www.ssb.no/utdanning/artikler-og-publikasjoner/foreldres-utdanning-avgjorende-for-barnas-skolegang

 

Utdanningsdirektoratet. (2020). Læreplan i norsk (NOR01–06). Hentet fra https://www.udir.no/lk20/nor01-06