Flere av elevene ser oppgitt på meg, det er mandag morgen, vi starter dagen med lesekvart. For noen av elevene er det riktignok en myk og god start på dagen, men for svært mange av dem, og jeg har selv gjort meg opp en mening om at det utelukkende gjelder de «svake» elevene, virker ideen om å lese et kvarter i starten av hver skoledag helt ubegripelig.
Klassen og jeg møttes i august, nå er det så vidt blitt september og min oppfatning om leselyst slår sprekker denne mandagen idet ei av de mest samvittighetsfulle og arbeidsomme jentene ser oppgitt på meg og sier: «Jeg forstår ikke hvorfor vi skal lese? Vi kan det jo! Vi går på 9.trinn og vi lærte å lese for mange år siden. …». Det knyter seg i magen min, hvor mange opplever det sånn? Jeg er redd det er altfor mange. Kanskje vi bare skulle droppe dette evige maset om å lese?
I 2017 skrev Morgenbladet følgende: «Dagens ungdom trenger bøker som kan hjelpe dem med sine identitetsprosjekter. I altfor stor grad handler dagens selvrealisering om selfies, shopping og kroppshysteri. Å oppleve verden gjennom noen andres blikk, gir ungdomsleseren mulighet for refleksjon og tenkning rundt hvem de vil være og hva de vil med livene sine på en langsommere og sunnere måte» (Helgesen,P., 2017). I tillegg kan Folkehelseinstituttet fortelle at trivsel og god livskvalitet beskytter både mot psykiske og fysiske plager (FHI,2019), det må jo bety god folkehelse?
Derfor forklarer jeg elevene mine etter beste evne, forsøker å inspirere og overtale. Det er jo norskfaget som virkelig former oss som mennesker! Men i etterkant av dette blir jeg usikker, stemmer det jeg sa? Stemmer sitatet fra Morgenbladet? Det som den nye læreplanen så fint skriver om norskfaget, i forhold til folkehelse og livsmestring? At det «gir elevene grunnlag for å kunne gi uttrykk for egne følelser, tanker og erfaringer, noe som er viktig for å håndtere relasjoner og delta i et sosialt fellesskap»? (Utdanningsdirektoratet, 2020)
Selv var jeg annerledes i vennegjengen, oppvokst på gård, holdt på med hest, jobbet helger og ferier. De andre spilte håndball eller basketball, feriene tilbrakte de på fjellet, eller på sjøen. Likevel var jeg alltid inkludert. Som familie var vi praktiske og arbeidsomme. Pappa mekaniker og mamma hjelpepleier. Jeg, som i tillegg likte å slappe av med en god bok, trivdes med å studere og endte opp med en god utdannelse, var jo også i familiesammenheng svært annerledes. Det var liksom en velsignelse at jeg tross alt også hadde noen praktiske evner. Likevel har jeg alltid følt meg trygg på at jeg hører til, på valgene mine, på den jeg er. Noen sier at det ikke er en selvfølge, det er gjort undersøkelser som viser at barn av foreldre med høy utdannelse lettere også velger å ta høy utdannelse, og da selvfølgelig også motsatt (Raaum O., Raabe M., 2004). Men jeg gjorde ikke det. Det var ingen som direkte stakk kjepper i hjulene for meg, de lot meg gjøre som jeg ville, men det var ingen tvil om at de ikke hadde anelse om hva jeg holdt på med, hva som var fremtiden min. Jeg hadde ingen målrettet heiagjeng. Hvorfor gjorde jeg det likevel? Startet på studier uten å kjenne noen fra før? Hvorfor var jeg så trygg på at jeg valgte riktig ved å studere meg gjennom år etter år, flytte ut, bo på hybel, håndtere studielån og å måtte jobbe langt hjemmefra fordi utdannelsen min ikke nødvendigvis sikret meg jobb «hjemme»?
Til jul et år, jeg var kanskje 13, fikk jeg to bøker i en ny serie for tenåringer, jeg lånte dem videre til venninna mi og vi ble hekta. Historien om jenta som ble plassert i fosterhjem, hvordan hun oppfattet situasjonene annerledes enn hva jeg hadde forestilt meg, frustrasjonen, frykten, bagasjen hun hadde med seg hele livet.
Det ble flere bøker enn dette selvfølgelig, lesegleden avtok ikke. Å dykke inn i en historie eller et tema er for meg en nødvendig avkobling fra dagens hektiske samfunn, samtidig som er det noe trygt i det å kunne kjenne seg igjen i andre, speile seg og finne likheter. Er det dette som har hjulpet meg å mestre livet? Bøkene? Man trenger altså ikke nødvendigvis å finne disse likhetene i nære relasjoner. Også læreplanen sier at lesing av skjønnlitteratur og sakprosa både kan bekrefte og utfordre elevenes selvbilde og dermed bidra til deres identitetsutvikling og livsmestring (Utdanningsdirektoratet, 2020)
Mye har hendt mye siden tenårene. Som voksen ser jeg at jeg fortsatt er alene om lesegleden. Den har ikke smittet over på hverken mann eller barn. Barna har ennå ikke forstått at bøkene jeg leste for dem var nøye utvalgt for å lære dem å mestre livet. Jeg er fortsatt utskuddet, hun med utdannelse, som må google hvordan man pumper luft i sykkeldekket når det finnes et ukjent antall ulike ventiler. Det er uforståelig og til stor underholdning for min ellers så nevenyttige familie.
Poenget mitt er; det gjør meg ingenting, jeg er stolt av å være det utskuddet. Jeg tror det er fordi jeg er trygg. Jeg vet hvem jeg er, at jeg klarer meg, jeg vet at mennesker er ulike og likevel like gode. Jeg behersker norskfaget, jeg kan finne informasjon når jeg er usikker, jeg kan hjelpe barna mine når de trenger det, jeg har trening i å vurdere hvilke kilder jeg kan stole på. Formelt språk i offentlige dokumenter skremmer meg heller ikke.
Og ikke minst; bøkene jeg fikk til jul det året jeg var 13 var helt klart en spire til hvor jeg er i dag. Det er spennende å jobbe med ungdom, bli kjent med dem, forsøke å forstå og kanskje hjelpe. Med støtte i egne erfaringer kan jeg stille meg bak påstandene i Morgenbladet og i læreplanen, lesing av skjønnlitteratur og sakprosa har bidratt til min identitetsutvikling og har hjulpet meg å mestre livet. Jeg må huske å minne meg selv på det, for ekte leseglede er forhåpentligvis smittsomt.
Folkehelseinstituttet. (2019). Fakta om livskvalitet og trivsel. Hentet fra https://www.fhi.no/fp/psykiskhelse/livskvalitet-og-trivsel/livskvalitet-og-trivsel/
Helgesen, P (2017, 23.august) Å gjenkjenne seg selv i litteraturen. Morgenbladet. Hentet fra https://morgenbladet.no/2017/08/gjenkjenne-seg-selv-i-litteraturen
Raaum O., Raabe M., (2004, 17.mars) Foreldres utdanning avgjørende for barnas skolegang. Hentet fra SSB.no https://www.ssb.no/utdanning/artikler-og-publikasjoner/foreldres-utdanning-avgjorende-for-barnas-skolegang
Utdanningsdirektoratet. (2020). Læreplan i norsk (NOR01–06). Hentet fra https://www.udir.no/lk20/nor01-06