Jeg husker godt første gangen jeg hørte historien om Glimmerdalens vesle dunder. På lærerhøgskolen hadde vi hatt «Vaffelhjarte» på pensumlista og jeg hadde latt meg sjarmere av Maria Parrs levende nynorske språk og varme personskildringer. Det var sommerferie og vi hadde en lang biltur foran oss og trengte en lydbok som kunne få tiden til å gå. På folkebiblioteket vårt stod «Tonje Glimmerdal» utstilt på lydbokhylla, og da omslaget avslørte at Maria Parr var forfatteren og at det var hun som hadde lest den inn, var valget enkelt. Forfatterens herlige sunnmørsdialekt malte et vakkert bilde av Glimmerdalen. Vi ble kjent med den den tøffe 9-åringen Tonje, den eneste barnet i dalen, og den egenrådige og musikalske bestevennen hennes, Gunnvald på 74. Vi fikk høre om livet i Glimmerdalen, både om gode og lette dager, men også alvorstunge og triste dager. Både jeg, samboeren min og sønnen var på da 8 år satt som fjetret mens vi suste nedover Gudbrandsdalen og tilbakela mil etter mil. Det ble ikke mange stopp på den bilturen!

Jeg skjønner godt at Maria Parr har vunnet alt fra Brageprisen, Kritikarprisen og Nynorsk litteraturpris til Ole Vig-prisen og mange til. Noe av det som gjorde at jeg trykket denne boka til mitt hjerte var at den fikk meg til å føle meg litt som et barn igjen. Den fikk meg til å huske hvordan det var. Hvor magisk en aketur kunne føles, hvor fort følelsene svingte fra lykke til dyp fortvilelse, hvor mye sterkere inntrykk ting gjorde. Forfatteren klarer å fange og sette ord på hvordan det føles å være full av forventning. Maria Parr får veldig godt frem hvordan det er å være barn, noe som gjør at boka kan leses og forstås av lesere i alle aldere.

Noe som fascinerer meg med denne boka er den sterke og tøffe jentekarakteren. Tonje Glimmerdal er så tøff! Hun har mye temperament og lar seg ikke pille på nesen, selv ikke av den frekke og nokså skremmende helecampingeieren Klaus Hagen, som hater barn og har forbudt barn på campingplassen sin. Tonje ikke er en typisk jente-jente og hun blir ikke spesielt farget av det kjønnet hun har, satt i bås eller begrenset av det faktum at hun er jente. Det er så herlig og ikke minst viktig med slike sterke og tøffe jenteforbilder! For hva vil det vel egentlig si å være jente? Og hvem har bestemt hvordan jenter skal oppføre seg? Også i andre bøker av Maria Parr møter vi tøffe og egenrådige jenter, slik som Lena Lid i «Vaffelhjarte» og «Keeperen og havet». Flere ganger har hun blitt sammenlignet med Astrid Lindgren, som også skrev om tøffe jenter, slik som Pippi Langstrømpe og Ronja Røverdatter. Et eksempler finner du her, i bokanmeldelsen skrevet at litteraturkritikeren Anne Cathrine Straume i 2009: https://www.nrk.no/kultur/bok/tonje-glimmerdal-1.6743893. Jeg synes også at hun har noen likhetstrekk med Anne Cath. Vestly i den forstand at de tar barn på alvor og klarer å fange noe av det magiske ved barndommen.

Historien i boka er spennende og det er alltid noe som driver den framover. Enkelte sekvenser i boka er så morsomme at du ler deg skakk. Min personlige favoritt er helt klart når Gunnvald debuterer som tyrefekter og utfordrer den illsinte bukken Gladiator med den hjemmebroderte juleduken han har fått av Tonje. Men alt i boka er langt fra rosenrødt. Den tar opp alvorlige spørsmål og tema, slik som fedre som ikke tar ansvar for barna sine og frykten for å miste det man har kjært. Historien rommer et bredt spekter av følelser: alt fra glede og forventning til ensomhet og fortvilelse, noe som treffer leseren. For det er slik er det å være menneske.

Et annet aspekt ved boka som må kommenteres er språket. Språket i boka er så levende at det er nesten så man kan høre Gunnvald spille på fela si! Livet i Glimmerdalen blir skildret på en nydelig, nesten poetisk måte og naturen og det magiske ved den kommer tydelig fram. På side 170 får vi høre om fjellenes reaksjon på at datteren til Gunnvald, Heidi, har kommet hjem til Glimmerdalen etter mange år i utlandet: «Då fjella skjønner at det er Heidi, då smiler dei til kvarandre, for dei henne hugasr dei godt:» Dialogen i boka er troverdig og preget av et muntlig språk, hvor finurlige dialektuttrykk kommer på løpende bånd. Uttrykk som «dengande drit!», «hespetre» og at uten Tonje kunne Gunnvald likeså godt ha «lagt seg ned og sjøldauda» gjør at man trekker på smilebåndet. Man blir så glad i personene i boka. De blir skildra på en troverdig måte med både gode og ikke fult så gode sider. Tonje er både snill, omsorgsfull, snartenkt, tøff og modig, og også sta og egenrådig, snarsint og utålmodig. Hun tør renne på ski ned fra de høyeste fjelltoppene, men hun er fryktelig redd for hunder! Gunnvald er nevenyttig og flink til praktiske ting, han er omsorgsfull og snill, men også sta og litt sær, og ikke særlig flink til å snakke om vanskelig ting og følelser. Vennskapet mellom dem to rører meg langt inn i hjerterota for omsorgen de har for hverandre finner du så tydelig både på linjene og mellom linjene gjennom hele boka.

Noe annet jeg tror både jeg og andre lesere har hengt oss ved, er at Tonje er så løsningsorientert. Problemer kan virke store og uoverkommelige for voksne, men Tonje gir seg ikke. Også hun blir bunnløst fortvilet og trist innimellom, men hun gir aldri opp og fortvilelsen råder aldri lenge av gangen. Jeg synes boka formilder flere viktige verdier. Et eksempel på dette er når Tonje spør Klaus Hagen om han ikke har nok penger som det er, og han svarer at man aldri kan få nok penger. For Tonje er det ikke penger, men familie og venner, elva og felemusikk som virkelig betyr noe. Et annet viktig poeng er når Tonje snakker med fylliken Nils om det vanskelige forholdet mellom Gunnvald og datteren hans, Heidi. På s. 199 sier Nils sier til Tonje: «Det er aldri barna sin feil.» Han sier at det aldri er barna sin feil alt det gale voksne gjør, og det får både Tonje og leseren til å tenke.

Kort oppsummert, har du ikke enda lest denne bok bør du virkelig få gjort det. Den anbefales på det aller varmeste!