I september 2015 ga Bobbie Peers ut sin første barnebok: Luridiumstyven. Sommeren året etter leste jeg boka sammen med sønnen min som da var 8 år. Vi hadde en nokså ulik opplevelse av denne actionfylte fantasyboka: han elsket den, mens jeg ikke likte boka så godt. Som litteraturformidler synes jeg dette er veldig spennende! Hva gjorde at sønnen min klarte å leve seg slik inn i fortellingen og nesten ikke kunne få nok, mens jeg opplevde at den var litt masete og hadde logiske brister? Det har jeg reflektere over i denne oppgaven. Jeg skal også drøfte hvilken funksjon det fantastiske har for tematikk og hvordan det fantastiske preger formen.

I tilfelle du ikke har lest boka, vil du nå få et kort handlingsreferat. William Wenton er en gutt på 12 år. Allerede i begynnelsen boka begynner du som leser å få bange anelser om at dette ikke er en helt vanlig gutt. Vi får vite at William og foreldrene har flyttet fra England til Norge, hvor de nå bor med dekknavn på hemmelig adresse. Bestefaren forsvant sporløst for åtte år siden. En dag klassen til William er på ekskursjon til Vitenskapshistorisk museum, klarer han å løse Umuligheten, verdens vanskeligste kode. Det viser seg at denne koden var et lokkemiddel for at William skulle avsløre hvor i verden han befant seg, for kort tid etter besøket på museet, blir han forsøkt kidnappet. Han blir reddet, og noen hemmelige agenter frakter han til England og Instituttet for posthuman forskning. På dette instituttet, eller skolen som vi også kan kalle det, blir William presentert for luridium, et intelligent metall, som kan tenke selv. Dette metallet må ikke komme i feil hender, og da spesielt ikke i hendene til bestefarens gamle kollega, Abraham Talley.

Denne boka kan kategoriseres som en fantasyroman eller en fantastisk fortelling. Det fantastiske og hverdagslige glir litt inn i hverandre. Det fantastiske viser seg i form av det eldgamle, intelligente metallet luridium som kan omgjøre seg til alt, til og med til menneskelige kroppsdeler. Historien inneholder også mye vitenskap i form av forskning, roboter og andre høyteknologiske duppeditter.
I boka finner vi mange eksempler på tematikk som er typisk for fantasylitteratur.  Fantasysjangeren kjennetegnes ofte ved at hovedpersonen legger ut på en reise, fra det kjente og trygge til det ukjente og farlige. Dette finner vi igjen i boka Luridiumstyven. William blir brutt opp fra sin trygge base i Norge og tatt med til instituttet i England. Et annet eksempel er at det foregår en strid mellom det gode og det onde; i dette tilfellet mellom William og de andre på instituttet (de gode) og Albraham Talley (den onde). Denne konflikten driver fortellingen framover. Noe som kommer tydelig fram er at Peers har lekt seg med språket i denne boka. Han setter ofte sammen nye ord, ved å finne opp et ord selv og sette sammen med et kjent ord. Eksempler på dette er Luriduimstyven, trapp-obot og kybernetisk hage. Språket er mer preget mot å beskrive handling enn omgivelser og personer.

Sønnen min sier at han får en god følelse av boka og at han lever seg inn i historien. Han er superfan av Harry Potter, og sier at William Wenton-serien minner mye om bøkene om Harry Potter, f. eks ved at både Harry og William blir sendt bort for å gå på skole og få opplæring. Videre synes han at noe av det kuleste med «Luridiumstyven» er all teknologien og alle robotene. Han synes robotene passer så godt inn i fortellingen og tilfører den humor og spenning, alt fra den nyttige vakt-oboten til den ubrukelig trapp-oboten.

Som tidligere nevnt, elsket ikke jeg boka like mye. Jeg syntes boka var litt masete, ved at det skjedde noe nytt og actionfylt hele tiden. Nesten litt som se på noen av seriene på «Cartoon Network»! Personlig synes jeg handlingen går på bekostning av karakterene, som framstår som flate og statiske. Etter å ha lest om forfatteren synes jeg det er nærliggende å tenke at hans bakgrunn som filmskaper preger hans forfatterskap. På film blir omgivelsene tydelige, og vi blir vitne til karakterenes kroppsspråk, stemmebruk og lignende. Det mister vi i bok-mediet.

På Nordli Junior sin nettside skriver forfatteren Bobbie Peers: «Jeg har fått mange spørsmål om hvordan robotene i William Wenton-serien ser ut. Og jeg pleier å svare at det er litt opp til den som leser. Derfor bruker jeg ikke så masse tid på å beskrive dem. Jeg synes det er fint om leseren kan få bruke fantasien sin litt når de leser.» Norli junior Dette synes jeg er interessant, for det ser ut til at forfatteren har en tanke bak sitt nøkterne språk. Noen forfattere, eksempelvis Maria Parr, har et malende, beskrivende språk, som gjør at det lett dukker opp bilder i hodet ditt når du leser. I Bobbie Peers univers om William Wenton har jeg det ikke på samme måte, for språket er så nøkternt og blottet for beskrivelser at jeg synes det blir for fattig. Jeg klarer ikke leve meg inn i fortellingen på samme måte som hvis språket er levende og har mange beskrivelser. Hvis vi vender tilbake til Peers sitat, ser vi at han ønsker å gi leseren hull i teksten. Hull leseren selv kan fylle ut og dikte med på, og mulighet til å bruke sin fantasi. Dette synes jeg er en fin tanke og det må tydeligvis funke, for mange barn elsker bøkene hans. Et morsomt spørsmål å reflektere over i den forbindelse er: hvem er den impliserte leser her? Må kanskje leseren ha stor evne til å leve seg inn i historier og dikte med? Hva tror du? Jeg tror i alle fall at denne boka appellerer mye mer til en barneleser enn en voksenleser, og at dette blir det viktigste å ta med seg når boka skal presenteres for barn. Jeg ser spesielt potensiale for å få gutter interessert i denne boka.