Til denne oppgaven fikk jeg virkelig lyst til å skrive om en ungdomsbok, så når jeg så de ulike bøkene jeg kunne velge mellom var det ganske åpenbart for meg hvilken bok jeg skulle velge. Jeg hadde verken lest Hør Her’a eller Alt jeg skylder deg er juling fra før, men sistnevnte var den som kalte meg ved navn. Jeg ble fortalt at jeg burde skrive om Hør Her’a, for det var en mye lystigere bok som jeg kanskje kunne klart å skrive noen få ord om, i motsetning til Alt jeg skylder deg er juling som kan være vanskeligere å lese. Men hva er egentlig morroa med å lese lystige bøker? Hvorfor skal jeg gå for det «enkle» alternativet? Akkurat, det er verken morro eller aktuelt, så det eneste reelle valget for meg var å få et slag i trynet.
Jeg knocker ikke ned gamle folk.
Jeg slår ikke jenter, barn eller hunder.
Ikke handicappede, kortvokste eller feiginger som aldri slår tilbake heller.
Jeg kliner ikke til folk som ikke fortjener det. Ikke slår jeg fordi jeg er full eller har kjørt i meg dop.
Jeg slår ikke bare for å slå. Jeg slår ikke engang alle som fortjener det.
Og jeg sparker ikke folk i hodet når de allerede ligger på bakken og ynker seg.
Men jeg slåss.
Helt fra første stund grep boka meg. Det handler om en 17 år gammel ungdom som heter Herman. Herman har veldig mye ubrukt energi boblende i kroppen sin han bare er nødt til å la slippe løs. Energi som gjør det vanskelig å stoppe opp og bare sitte, han trenger å bevege seg og få utløp. Han prøvde seg på organisert kampsport, som boksing, men det var ikke helt hans greie. Ikke Mixed Martial Arts heller, som han sier, for han liker ikke å denge løs på en annen person i evigheter. Han liker å slåss helt uplanlagt og uten regler – på sin måte. Det er nok ikke allment akseptert at folk skal slåss ute, uten noen form for regler og hvor det kan ende riktig galt, men Herman trenger det. Både han og mange andre ungdommer trenger det brutale miljøet, sannsynligvis fordi de ikke har noe annet.
Utenforskap kan sies å være et tema i boken, samtidig som det ikke er det. Ungdommene som er i disse brutale miljøene er gjerne de samme ungdommene som ikke klarer å finne sin egen arena hvor de bare kan være og får lov til å være. Ungdom som ikke har de økonomiske og sosiale ressursene som trengs for å ta del i samfunnet på en akseptert og normalisert måte faller ut, det er det mye statistikk og forskning på, og akkurat denne tanken kan være viktig å ha i bakhodet i møte med en aggressiv ung gutt. Han vil slåss, men det er ikke egentlig det han vil, samtidig er det ikke noen annen mulighet som er blitt presentert for han. I miljøet Herman befinner seg i er det samhold, et sosialt nettverk og struktur. Han henger jo med Tarik, selv om de ikke akkurat snakker om følelser og sånt. De vet hvordan de banker opp den som fortjener det, og skjule seg fra politiet, noe som gir en struktur og forutsigbarhet.
Jeg kan ikke si at jeg selv var en aggressiv ungdom, langt fra det, men jeg kan kjenne meg igjen i flere av tankerekkene til Herman. Logikken i handlingene hans gir mening, selv om de er ganske harde. Han ønsker rettferdighet i verden, og tenker selv han kan sørge for det ved å vise andre når de har gjort feil. Et eksempel kan en finne i et av bokens tidlige kapittel; Herman går langs gatene, som han ofte gjør, og blir nesten påkjørt når han tenker å gå over veien. Det kan hende sjåføren ikke så han, men det er ikke noen god unnskyldning, han kunne fort ha havnet «på asfalten og vridd meg i smerte», og det liker han ikke. Ikke i det hele tatt. Han sparker kraftig til bilen så den bulker, og «fortjente hver bulk og kanskje særlig den intense redselen som knyter seg i ham akkurat nå», for da har han lært seg en lekse og kommer ikke til å gjøre det flere ganger om han vet sitt eget beste.
Han viser en utrolig fasinasjon for ulike aspekt ved mennesket, særlig det sårbare og robuste. Han filosoferer en del over mennesket, og sine egne erfaringer i møte med seg selv og andre. Ofte handler fasinasjonen om voldsrelaterte emner, som hva kroppen er laget av, hvor mye den tåler og hvor vondt det gjør å havne i ulike situasjoner. Og så ser han på seg selv, og sin egen plass i verden. Han vil gjerne bli dørvakt, det tenker han kan være en passende god jobb, slik som filmhelten the Guv’nor.
Dette er nok en bok jeg tenker at ungdommer bør lese. Det viser på en veldig fin måte hva det vil si å være en ungdom, på godt og vondt, og særlig ungdommer som strever litt ekstra kan muligens finne styrke i å lese Herman sine tanker. Det er ikke enkelt å være ung, spesielt ikke om en har dårligere forutsetninger til å lykkes enn majoriteten, men en kan prøve og feile, og da er det så utrolig viktig at det er takhøyde for at en kan ha det litt vanskelig. Barn er voksende skapninger, og trenger rollemodeller de kan se opp til. Nå er kanskje ikke Herman den beste rollemodellen, iallfall ikke i begynnelsen, men han viser en slik grad av selvutvikling og kompleksitet at jeg fremdeles synes han kan betraktes som en rollemodell for andre unge mennesker.
«Noen må ta igjen», men som moren undrer seg, trenger det å være ungdommen? Ja, til noen grad trenger det det, fordi ungdom ofte har en følelse av at de voksne ikke gjør noen ting. Foreldre, lærere og andre voksne mennesker i et barns omgangskrets kan ha en tendens til å bagatellisere problemer eller avvente en løsning, siden de er av den oppfatning at problemet ikke er så stort som ungdommen vil ha det til. Den voksne gjør ikke nok for å fikse verden, og ofte er det de voksne som ødela den i utgangspunktet. Da er det nødvendig for ungdommen å ta igjen, frem til de voksne finner ut at de må gjøre noe – med raushet, omtanke og tålmodighet.
Om du heller vil lese noen andre sine tanker om boka, for det er alltid godt å se flere perspektiver på en sak, kan du for eksempel lese NRK sin bokanmeldelse skrevet av litteraturviter Anne Cathrine Straume. Det er også mulig å høre anmeldelsen som podcast om du er mer den auditive typen.
Og for den som kunne tenkt seg å lese boka selv kan den lånes fra biblioteka rundt om i landet, den kan finnes i bibliotekenes egen bokapp Bookbites, eller den kan lånes gjennom Norges Lyd- og Blindeskriftforbund dersom du har rett på tilrettelagt litteratur. Valgmulighetene er mange, og boka er virkelig verdt å lese, for ungdommer og alle som på noen som helst måte har kontakt med barn og ungdom.
Jeg synes dette var gode og interessevekkenede refleksjoner om Svingens roman. At dine tanker også har vakt interesse hos medstudentene dine, er tydelig på responsen du fikk.
Romanens historie er brutal, på sett og vis. Det gjelder både Herman og Siljes erfaringer, og de handlingene som utløses utover i boka. Samtidig følger jeg deg i den karakteristikken du har av Herman, dvs. dette med «selvutvikling og kompleksitet». Det er noe håpefullt over denne romanskikkelsen, synes jeg. Boka har en konstruktiv utvikling på dette punktet.
Hilsen Svein Slettan
Hei, Saga!
Jeg synes starten av blogginnlegget ditt er både fengslende og morsom. Jeg har selv lest «Hør Her’a!», og kjenner meg ikke helt igjen i beskrivelsen du har fått fra dine bekjente når det gjelder at det er en lettlest bok, men at den er lystig – det stemmer. Synes du dog begrunner valget ditt på en humoristisk og god måte, og det gjør at jeg blir spent på å lese hva du har skrevet videre.
Videre beskriver du innholdet og tematikken i boka på en god, nyansert måte som gjør at jeg får assosiasjoner til ungdom som jeg kan kjenne igjen i karakteren Herman. Det gjør at jeg får lyst til å lese for å lære mer. I tillegg er det veldig flott å lese om dine egne, personlige meninger rundt hovedkarakteren og tematikken. Dine beskrivelser av Herman, hvem han er, hva han gjør, valg han tar og (særlig) hvorfor han tar disse valgene – er gode og skaper en dybde i karakteren. Det gjør at jeg lettere kan relatere og posisjonere meg i Hermans liv og tanker.
Jeg liker veldig godt refleksjonene dine mot slutten av blogginnlegget! Det inspirerer til å tenke på hvordan boka kan benyttes mot ungdom, og særlig ungdom som har det vanskelig. Dine tanker rundt dette med utenforskap og rollemodeller i litteratur gjør at jeg ønsker å lese boka og kunne anbefale den videre til ungdommer som kan trenge litt hjelp, men kanskje ikke ønsker å prate med en voksenperson helt enda.
Fint også at du avslutter med linker til anmeldelse, podkast og anbefalinger til hvor man kan få låne/lest boka – da skal det ikke bli vanskelig å gå dørstokkmila og lese den selv, i alle fall. Takk for et inspirerende og reflekterende blogginnlegg!
Mvh,
Rita
Hei Saga.
Moro å få lese bloggen din. Du fanger meg i det du starter, for jeg har selv valgt Hør her’a i min blogg. Heldigvis ikke av de grunner du oppgir som grunn for ikke å velge den, men fordi det var en god bok. Dette vet jeg jo godt selv og mente selv jeg valgte en vanskelig bok, derfor synes jeg det er så interessant at du legger det frem som du gjør og at du forklarer hvorfor. Fin innledning. Selv har jeg ikke rukket å lese Alt jeg skylder deg er juling enda, og må ta utgangspunkt i det du skriver og i linken du har postet om boken.
Jeg liker at du har et utdrag fra boken som videre innledning til hva boken handler om, og dine personlige refleksjoner om den. Utdraget som i sin helhet handler om hvem hovedpersonen ikke slår, men som ender i konklusjonen at han sloss. Det sier liksom så utrolig mye. Jeg får en følelse av at det er et sinne her, men at det også er en kamp for å overleve.
De neste avsnittene flyter godt mellom dine beskrivelser av hva boken handler om og hva du mener og tenker om dette, og hvordan du tolker det. Du beskriver for meg ditt bilde av hovedpersonen og hva du tenker om handlingen/tematikken. Du skriver at boken kan handle om utenforskap, men du er også litt usikker på dette. Når du så beskriver ungdommene og deres utfordringer tenker jeg jo at utenforskap absolutt er et tema. Jeg ser for meg ungdommer som lever i grenseland av rett og galt, og som på grunn utfordringer de har eller hvem de velger å være, havner utenfor et samfunn i fellesskap.
Jeg synes det er fint at du bruker deg selv som eksempel på hvordan du var som ungdom, i innledningen til hvem som kunne lese denne boken. Du kjenner deg igjen og gjennom denne erfaringen kan du tenke at flere vil kjenne seg igjen, kanskje de fleste ungdommer. Jeg tenker som deg at det er en fin bok å lese for de ungdommene som kan slite, men lurer litt på om de vil finne motivasjon til å sette seg ned å lese boken, eller lytte til den. Det jeg tenker er like viktig er at ungdom generelt leser slike bøker for å få en forståelse av ville og gærne ungdommer som kan virke truende og skumle. Hva driver dem og hvordan tenker de?
Jeg liker godt avsnittet som starter med tittelen på blogginnlegget og som er utsagn fra mor til Herman “Noen må ta igjen”. Dette er kjempeinteressant. Ungdom nå om dagen har en selvjustis av en annen rang, og de skal for enhver pris ikke snitche. Å blande inn voksne er helt uaktuelt, da skjærer det seg fort og grenser blir krysset. Her har voksenverden en jobb å gjøre i å tette kløften som har oppstått, og de kan starte med å ta barn og ungdom på alvor.
Det er slik jeg ser det helt innafor at du har valgt å bare skrive om Herman, hans utfordringer, hans sinne, utenforskap, ungdom generelt, og ikke så mye om Silje og lillesøsteren til Herman. Går jeg inn på NRKs anmeldelse av boken finner jeg beskrivelser av disse karakterene. Det er ditt valg og jeg finner det nyttig at du belyser boka fra Hermanns vinkel alene. Boken må jeg lese, men din blogg og dine tanker er svært nyttige i møte med boken, jeg har lyst til å begynne å lese den med en gang.
Takk for en fin fremstilling av boken og nyttige tanker i møte med den.
Ane