Nettsted for Siri Markussen De Nijs

Norsk språk i endring- har det noe å si for vår identitet?

Nå er det jo sånn at språket vårt er vårt viktigste kommunikasjonsmiddel.  Ikke bare i den daglige samtalen og i jobbsammenheng, men også i ulike læringssituasjoner, mellommenneskelige kontakter og også i vårt sosiale liv og engasjement.

De gamle grekerne så på språket som makt. På den tiden ble man opplært i å bli en god taler. Ble man det så var man skikket til å innta samfunnet. Men hva skjer med vår identitet og vårt språk i dagens mangfold av kulturer og sammensetninger. Da tenker jeg ikke bare i klassesammenheng men også i samfunnet generelt.

Mye har endret seg siden den første negeren satt sine bein på norsk jord. Nå heter det forresten ikke neger, ikke innvandrer heller, men mennesker av utenlandsk minoritet. Ja, mye har endret seg siden melodi grand prix dagene på 70-80 tallet da vi hørte norske strofer som la det svinge og sami ednan i den europeiske finalen.

Et par tiår senere i sendingen fra Eurovisionen i Dusseldorf , var det bantuspråket swahili som ble brukt som uttrykk for norsk identitet og Haba Haba som var Norges bidrag i sangkonkuransen. Hva sier det om Norge og vår identitet? Jeg og de fleste andre i min generasjon vil nok mene at dette er et uttrykk for virkelighetens Norge, og for den saks skyld virkelighetens Europa. Nasjonalspråket er bare et av våre mange språk.

I generasjonen litt eldre enn meg, vil nok gremmelsen sitte mye sterkere og mange vil ha sterke følelser av å miste en del av den norske kulturen, den norske identiteten og det norske språket.

Mine tenåringsbarn har ofte med venner hjem til middag. De har venner fra mange forskjellige land. Jeg spør hvor de kommer fra, og de svarer: « Norge selvfølgelig»! De er jo født i Norge, og føler seg like norske som alle oss andre, i alle fall når de er ute med venner og snakker norsk. Hjemme snakker de jo som oftest morsmålet.

Dermed er vi blitt en nasjon med mange språk. Norskspråket vårt er i en brytningsfase. Samfunnets endringer fører til at vi bruker språket vårt på nye måter enn tidligere.

Da er det viktig at vi som norsklærere har dette i bakhodet og klarer å dra det med seg inn i klasserommet.

Om norskfaget sier LK06 sier :

«Norsk er et sentralt fag for kulturforståelse, kommunikasjon, dannelse og identitetsutvikling. Gjennom aktiv bruk av det norske språket innlemmes barn og unge i kultur og samfunnsliv, og rustes til deltakelse i arbeidsliv og demokratiske prosesser. Norskfaget åpner en arena der de får anledning til å finne sine egne stemmer, ytre seg, bli hørt og få svar».

Det vil si at norskfaget skal være med å utvikle vår identitet. Men i denne brytningsfasen er det viktig å huske på at alle elvene kommer med forskjellig bagasje til skolen. Og da snakker jeg om den kulturelle bagasjen. Mange elever aner ikke hvem Oddvar Brå er, som brakk staven, eller Pompel og Pilt eller Morten Skogmus. 

Dette må enhver norsklærer huske på og bygge en felles plattform for alle når det gjelder identitetsbygging i norskfaget.

«Alle eier språket, og alle er med på å forme den fremtidige språksituasjonen gjennom sin egen språkbruk. Så skal vi sammen – haba haba(litt etter litt) – ta vare på og styrke både det norske språket og resten av den norske språkrikdommen»

Kilder:

Kunnskapsdepartementet (2013). Læreplan i norsk, fastsatt 20. juni 2013.

Artikkel Aftenposten Norsk språkrikdom 2011

Hva betyr språket for sosial identitet?

Språket og dialekter er en grunnleggende faktor i egen identitet. Den sier noe om hvor man hører til, både geografisk og også samfunnsmessig. I boka Norskdidaktikk- ei grunnbok (Smith 2013) står det at språket vårt både skriftlig og muntlig forteller noe om hvem vi er, hvor vi kommer fra, hvem vi vil være og hvor vi ønsker å være. Ord og uttrykk gir deg en gruppetilhørighet.

Jeg vil i denne bloggen ta utgangspunkt i Kebabnorsk. Uttrykket kebabnorsk kom på banen på 1990-tallet i norske ungdomsmiljøer rundt Oslo. Strømmen med flyktninger økte og innvandrere påvirket det norske språket og resultatet ble de vi begynte å kalle kebabnorsk. Uttrykk som innvandrere ikke kunne på norsk ble byttet ut med arabiske ord, og ble flettet inn i norsken.

På fagspråket kan det kalles multietnisk ungdomsspråk. Det vil si at det blir laget et språk som tar utgangspunkt i norsk men har mange låneord fra andre språk Man brukte ord som Wollah, (arabisk) som betyr å sverge ( ved Allah), eller habibi ( arabisk) som betyr min venn og flus ( arabisk) som petyr penger.

I begynnelsen ble det betegnet som språklig kreativitet, men ble etter hvert forbundet med dårlig norsk. Kebabnorsken ble etter hvert betegnelsen på østkantungdom i Oslo. Det utviklet seg til å bli et kultspråk. En slang, eller en ungdomsslang, ikke bare for innvandrere men også for mange norske barn og ungdom. Ungdommen brukte kebabnorsken for å skape en identitet og for å oppnå distanse og skape et skille mellom dem og vestkantungdommen. «Alle» begynnte å prate kebabnorsk og det merket man i skolen. Mange fryktet at kebabnorsken skulle bryte ned det urnorske og bli en trussel mot det norske språket, ikke bare muntlig men også skriftlig. Språket vårt er jo stdig vekk i endring og nye impulser vil alltid være en trussel mot et språk.

I media ble kebabnorsken fremstilt som noe negativt. Som uforståelig og dårlig norsk. Snakket man slik var man sikkert arbeidsledig. I Sverige oppstod samme type retorikk. Der het det blattesvenska som er et nedsettende ord ovenfor innvandrere. Det ble et uttrykk for sosial identitet. Man ble stemplet og man fikk en gjengtilhørighet. Man kunne høre hvor du kom fra og folk fikk fordommer. Man snakket ikke kebabnorsk i et jobbintervju. Kebabnorsken er ikke lenger stigmatiserende men en vanlig del av det norske språket.

I dag er språket påvirket av nettspråket og engelske lånord har tatt over for de norske og den samme type ungdomsslang har igjen oppstått. Flere og flere minoriteter integreres og språket vårt er nok i stor grad i endring til bli enda mer multietnisk.

Kilder: Smith (2013), forskning.no-kebabnorsk

Dette er en testblogg