Norsk språk i endring- har det noe å si for vår identitet?
Nå er det jo sånn at språket vårt er vårt viktigste kommunikasjonsmiddel. Ikke bare i den daglige samtalen og i jobbsammenheng, men også i ulike læringssituasjoner, mellommenneskelige kontakter og også i vårt sosiale liv og engasjement.
De gamle grekerne så på språket som makt. På den tiden ble man opplært i å bli en god taler. Ble man det så var man skikket til å innta samfunnet. Men hva skjer med vår identitet og vårt språk i dagens mangfold av kulturer og sammensetninger. Da tenker jeg ikke bare i klassesammenheng men også i samfunnet generelt.
Mye har endret seg siden den første negeren satt sine bein på norsk jord. Nå heter det forresten ikke neger, ikke innvandrer heller, men mennesker av utenlandsk minoritet. Ja, mye har endret seg siden melodi grand prix dagene på 70-80 tallet da vi hørte norske strofer som la det svinge og sami ednan i den europeiske finalen.
Et par tiår senere i sendingen fra Eurovisionen i Dusseldorf , var det bantuspråket swahili som ble brukt som uttrykk for norsk identitet og Haba Haba som var Norges bidrag i sangkonkuransen. Hva sier det om Norge og vår identitet? Jeg og de fleste andre i min generasjon vil nok mene at dette er et uttrykk for virkelighetens Norge, og for den saks skyld virkelighetens Europa. Nasjonalspråket er bare et av våre mange språk.
I generasjonen litt eldre enn meg, vil nok gremmelsen sitte mye sterkere og mange vil ha sterke følelser av å miste en del av den norske kulturen, den norske identiteten og det norske språket.
Mine tenåringsbarn har ofte med venner hjem til middag. De har venner fra mange forskjellige land. Jeg spør hvor de kommer fra, og de svarer: « Norge selvfølgelig»! De er jo født i Norge, og føler seg like norske som alle oss andre, i alle fall når de er ute med venner og snakker norsk. Hjemme snakker de jo som oftest morsmålet.
Dermed er vi blitt en nasjon med mange språk. Norskspråket vårt er i en brytningsfase. Samfunnets endringer fører til at vi bruker språket vårt på nye måter enn tidligere.
Da er det viktig at vi som norsklærere har dette i bakhodet og klarer å dra det med seg inn i klasserommet.
Om norskfaget sier LK06 sier :
«Norsk er et sentralt fag for kulturforståelse, kommunikasjon, dannelse og identitetsutvikling. Gjennom aktiv bruk av det norske språket innlemmes barn og unge i kultur og samfunnsliv, og rustes til deltakelse i arbeidsliv og demokratiske prosesser. Norskfaget åpner en arena der de får anledning til å finne sine egne stemmer, ytre seg, bli hørt og få svar».
Det vil si at norskfaget skal være med å utvikle vår identitet. Men i denne brytningsfasen er det viktig å huske på at alle elvene kommer med forskjellig bagasje til skolen. Og da snakker jeg om den kulturelle bagasjen. Mange elever aner ikke hvem Oddvar Brå er, som brakk staven, eller Pompel og Pilt eller Morten Skogmus.
Dette må enhver norsklærer huske på og bygge en felles plattform for alle når det gjelder identitetsbygging i norskfaget.
«Alle eier språket, og alle er med på å forme den fremtidige språksituasjonen gjennom sin egen språkbruk. Så skal vi sammen – haba haba(litt etter litt) – ta vare på og styrke både det norske språket og resten av den norske språkrikdommen»
Kilder:
Kunnskapsdepartementet (2013). Læreplan i norsk, fastsatt 20. juni 2013.
Artikkel Aftenposten Norsk språkrikdom 2011