En fin bok – Hør her’a!

I dag har jeg lyst til å reflektere litt over den boka som sjarmerte anmeldere og lesere, meg selv inkludert, i senk da den kom ut i fjor; Gulraiz Sharifs Hør her’a!

Den fikk meg med en gang til å tenke på bøkene til Zeshan Shakar. I likhet med Shakars Tante Ulrikkes vei og Gul bok er handlingen i Hør her’a! lagt til et minoritetsmiljø i dagens Oslo, og det er gutter med innvandrerbakgrunn som er hovedpersoner i alle tre bøkene. Hovedpersonene til Shakar er unge menn. I TUV er den ene hovedpersonen en skoleflink gutt, tynget av foreldrenes forventninger til utdanningsvalg og framtidig forsørgerrolle for familien, den andre har droppet ut av skolen og har mye ansvar på en ustabil hjemmebane. Gul bok handler om en ung mann som er ferdig med utdannelsen og har fått jobb i et departement, men som opplever utenforskap med de etnisk norske kollegaene, og som samtidig skjuler sider av livet sitt for en syk far, som han må ta mer og mer ansvar for. Det er noen ganske såre portretter av unge menn i bøkene til Shakar. Jeg synes det er interessant å få innblikk i den skvisen unge menn fra innvandrerfamilier kan stå i, mellom å forsøke å realisere egne ønsker og finne en identitet i det norske samfunnet og det å være en sønn som takknemlig anerkjenner foreldrenes offer og er lojale til familiens verdier og struktur.

Mahmoud i Hør her’a! kjenner også på forventningspresset, om å komme inn på Blindern, om å bli «ALI, advokat, lege eller ingeniør», men han har allerede planer om å ikke innfri forventningene; «men jeg har lyst til å bli lærer, da». Han er 15 år gammel tenåring som går ærend for mor og henger med kompisen sin utenfor blokka uten all verden å finne på. Han føler seg «oslosk og har lyst til å erobre hovedstaden, men for å erobre hovedstaden man må ha fluser, penger, lægs…». Og sommerjobb har Mahmoud droppa å søke, for han tror at søknaden bare vil bli krølla sammen når en norsk arbeidsgiver ser navnet hans. «Lover deg, jeg vurderer å bytte navn noen ganger. Jeg bør heller kalle meg Jørn eller Bjørn». Nå står sommerferien for døra, og den tegner til å bli ganske kjedelig. Mahmoud kjenner altså på et utenforskap han også, men det er en helt annen livsglad og tross alt ubekymret hovedperson i Hør her’a! sammenlignet med de to andre bøkene jeg nevnte ovenfor. Boka er med sin gjennomførte multietnolekt og med masse humor en veldig morsom bok der «alle» får gjennomgå: Gjennom Mahmouds øyne og språk og samhandling med familien kommenteres pakistansk og norsk kultur og verdier, norsk politikk og innvandringsretorikk og ikke minst fordommer i alle leirer. «En vitaminsprøyte» kaller en anmelder boka: https://bok365.no/artikkel/hostens-taerteste-bok/

Jeg har hatt elever som likte boka godt, særlig språket, mens de voksne lesere og anmeldere er overstrømmende begeistret. Det kan være flere grunner til at de voksne faller enda mer pladask enn ungdommene. Kanskje går noen politiske referanser over hodet på de unge, kanskje er bokas noe springende struktur litt krevende for unge lesere? Kanskje spiller det en rolle i hvilken grad de unge kan identifisere seg med dette Oslo-miljøet? Hør her’a! er blitt markedsført som en ungdomsbok. Og Sharif (2021) sier i et intervju med Cappelen Damm at boka «er en oppvekstroman, ungdomsroman». Men så legger han til at «min intensjon er at den skal leses av alle egentlig». Og han forteller at han får brev fra både ungdommer og voksne og eldre lesere. Intervjuet kan dere høre her: https://www.cappelendamm.no/_hor-hera-gulraiz-sharif-9788202648121 Kanskje kan Hør her’a! plasseres i kategorien crossoverlitteratur, altså en bok som ikke umiddelbart passer inn i enten ungdomslitteratur eller voksenlitteratur, men kan leses med utbytte av lesere i alle aldre?

En siste refleksjon rundt dette med oppvekstroman. Noe jeg synes var interessant med boka, er den rollen den unge hovedpersonen får som «veiviser». Bokstavelig talt skal Mahmoud vise sin pakistanske onkel rundt i Oslo en sommer, og det grepet tillater forfatteren å sette alt fra innvandringspolitikk, rasisme, fordommer, innvandrerungdommers muligheter, homoseksualitet og kjønnsnormer i fokus. I dagens ungdomslitteratur kan man spore en overgripende tendens som Svein Slettan, i boka Ungdomslitteratur – ei innføring (2020, s. 27), kaller «en globalisering av ungdomslitteraturen». Her legges gjerne handlingen til flerkulturelle miljø, og kulturmøtet medfører behov for å reflektere over identitet. Slettan nevner også, i forbindelse med økolitteratur for ungdom, hvordan de unge nå til dels framstilles som mer kompetente enn voksne, autoritetsforholdet er «eit stykke på veg snudd på hovudet» (s. 30). Og nettopp her synes jeg at det skjer en utvikling hos hovedpersonen på et tidspunkt i hans oppvekst. Mahmoud går fra å være en litt irritabel tenåring og storebror til en empatisk, beskyttende og ansvarsfull bror som tør å stå imot kulturelt press fra nabolag og familie. Det hintes tidlig om at lillebror liker «jentete» ting, og utover i boka er lillebrors transseksualitet gjenstand for spenningsoppbyggingen – tradisjonelle kjønnsnormer og familiens ære og rykte settes i spill. Dette blir en «prøvelse» for familien og det pakistanske miljøet, mens hovedpersonen ser ut til å allerede ha forstått at det er helt greit at kjønnsnormer kan endres, og hans prosjekt og identitetsutvikling blir å beskytte lillebror mot negative reaksjoner og samtidig «oppdra» eller vise vei for de voksne.

Hør her’a! er etter min mening en kjempefin bok som både kan og bør leses med en både pedagogisk og litterær tilnærmingsmåte. Som lærer tenker jeg at boka gjerne kan brukes inn i undervisningen i både norsk og samfunnsfag. Men det får jeg tenke videre om en annen dag.

 

Om meg

Hei,
Jeg heter Agnete, og jeg er norsklektor og skolebibliotekar på en ungdomsskole i Oslo. I fjor studerte jeg ved UiA og tok studiet Skolebiblioteket i Fagfornyelsen. I år har jeg begynt på studiet Skolebibliotekkunnskap. Jeg er ikke utdannet bibliotekar og har merket behovet for kompetanseheving i jobben som skolebibliotekar. Jeg er særlig opptatt av hvordan skolebiblioteket, i tillegg til å formidle litteratur og stimulere til leselyst, kan bli en læringsarena i fagopplæringen og samarbeide tett med lærerne.