Leksjon 2, oppgave A.
Jeg slår et slag for gutter og lesing, og denne boka kan jeg virkelig anbefale dere gutter. Men også dere jenter. Og ungdommer. Til deg som liker å sloss. Til deg som ikke kan skjønne at andre liker å sloss. Til deg som lurer på hva som får noen til å sloss. Til deg som tenker på hevn. Til deg som tenker at rettferdigheten skal vinne. Og til deg som ønsker å lese ei litt annerledes bok som tar opp alvorlige problemer i unge menneskers liv, som vold, omsorgssvikt og seksuelle overgrep.
Da jeg så boka første gang, slo tittelen i mot meg. Den gjorde inntrykk og gjorde meg interessert. For om du kun skylder noen juling, da er du på kant med vedkommende, tenker jeg.
Hovedpersonen i boka er Hermann. Han er 17 år og bor i ei leilighet på østkanten i Oslo sammen med lillesøstera Linn og mora. Hermann har et sinnemestringsproblem, mest utenfor hjemmet sitt. Han henger en del sammen med kompisen sin, Tarek. I helgene hender det de vandrer sammen i sentrum, og de havner ofte i trøbbel. De kan slå ned mennesker de møter på gata. Riktignok ikke alle.
«Jeg slår ikke gamle folk, jenter, barn, hunder, handicappede, kortvokste eller feiginger som aldri slår tilbake. Jeg sparker heller ikke folk i hodet eller som allerede ligger nede» (s. 6).
Mora til Hermann er fortvilet over at han sloss. Hun legger merke til de såre knokene hans når han kommer hjem. Når han har slått ned sønnen til venninna hennes, får han tydelig beskjed av mora:
«Du skal dra hjem til han å si unnskyld. Jeg ser opp på henne. Av alle ting mamma har bedt meg om, tror jeg dette er det verste. Ikke en eneste gang har jeg sagt unnskyld til noen etter bråk på byen. Til og med Tarik har måttet gjøre det, da han havnet i noe konfliktrådsgreier og møtte en han hadde sparket i ansiktet. Jeg har egentlig aldri følt behov for å si det magiske ordet. Unnskyld. Som om det forandrer noe. (s. 31)
Når Hermann møter Silje, som presenterer ei liste for han, tar livet hans en ny retning. Hun har sine utfordringer, sin bagasje, og oppsøker trolig Hermann basert på hans rykte som en «badass». Silje er annerledes enn andre jenter han kjenner. Hermann vet aldri hvor samtalene med Silje ender. Hun er spennende og han liker å være med henne.
«…samtalene med Silje er som å kjøre berg-og-dalbane baklengs.» (s. 67)
Jeg-fortelleren i boka, Hermann, beskriver sin hverdag med slåssing som noe bagatellmessig. Det er bare noe som skjer. Og den det skjer med har fortjent det, på grunn av sine handlinger.
«Skal jeg være helt ærlig, så finnes det ikke noe mer rensende enn å kjenne knyttneven treffe hode til en idiot. Ikke fordi jeg liker å skade andre. Heller ikke fordi jeg elsker å slåss. Men noen må ta igjen. Og jeg tar igjen med to knallharde never. Noen ganger et balltre. Jeg har fottøy med harde skotupper. Pannebrasken min er som en kanonkule.» (s. 5)
Gjennom denne boka gir forfatter Arne Svingen deg som leser et innblikk i unge voldsmenns tanker og følelser, på både godt og vondt. Svingen klarer på en merkelig måte å få meg til å ha sympati med den voldelige Hermann, ved å spille på hans ensomhet, hans oppvekstsvilkår, hendelser tidligere i livet med faren, kjærligheten og dramaet rundt han.
Til deg som låner boka; håper du vil ta en liten bokprat med meg etterpå. Jeg er så spent på å høre hva du synes om den!
Hei!
Enig med Elisabeth og Kristin – et fint blogginnlegg. Jeg synes det fungerer godt med de utskilte sitatene. Slike smakebiter fra bøkene er ofte interessevekkende, og det synes jeg de blir her også.
Referansen til Arne Svingens refleksjoner er også relevant. Her kan den som leser få et møte med forfatterens tanker om bøker for gutter, og kanskje utforske forfatterskapet litt videre. Etter mitt syn kan Svingen «svinge» nokså mye i nivå/kvalitet når det gjelder synspunktene på litteratur, lesing og formidling. Han har fine tanker om å f.eks. lytte til gutteleserne, følge opp leseønsker de har, og bruke tid på opplevelseslesing uten skoleoppgaver. Men han har noen ganger også en tendens til å score billige poeng gjennom å forenkle og overdrive, blant annet når det gjelder det bildet som gis av «gutter» som gruppe, av lærere og av (skole)bibliotekarer. Vel – sikkert delte meninger om dette.
I ditt blogginnlegg synes jeg du klarer å balansere fint mellom å fokusere på spenning og dramatikk på den ene sida og å framheve romanens «indre» kvaliteter på den andre.
Hilsen Svein S.
Hei!
Du presenterer et oversiktlig og innbydende blogginnlegg med et iøynefallende bilde som vekker nysgjerrighet for boka. Språket i innledningen er direkte og konsist og henvender seg rett til ungdommen.
Utdragene fra boka skaper nærhet til teksten og gir elevene et godt inntrykk av form og innhold. Tittelen du omtaler og temaene du nevner vil i større grad appellere til gutter enn jenter, så her er det potensiale for å vekke til live leselyst hos guttene. Lenken om erfaringene Arne Svingen har gjort om gutter og lesing utdyper problemstillingen.
Jeg likte godt at du inviterer til bokprat som er spesielt viktig på grunn av alvorlighetsgraden av utfordringene karakterene er involvert i. Det vil åpne for ettertanke og refleksjon.
Lykke til videre!
Kristin
Blogginnlegget ditt fremstår som veldig ryddig og oversiktlig å lese, særlig ved at du har egne «rammer» for sitatene fra boka. Du skriver godt, og de korte setningene dine passer for et blogginnlegg. Lenken du har satt inn var interessant å lese, og mange gutter(og jenter) kan ha nytte av å lese det som står der for å bli mer bevisst sin egen lesing. Bildet ditt passet perfekt til innlegget. Du henvender deg fint til målgruppen, og særlig ved at han/hun inviteres til en prat med deg etter at de har lest boka.