Jeg begynner med meg selv og mitt forhold til lesing. Selvportrettet er fra 2012.

Jeg har i lengre perioder, med unntak av noen år som voksen, vært en ivrig bruker av biblioteket. Kanskje for å knytte meg enda tettere til biblioteket valgte jeg denne utdanningen. Det er også flere grunner til det, noe jeg kommer tilbake til. Videre har jeg et ønske om å overlevere arven til nye generasjoner, som seg hør og bør. Det å inspirere unge til å lese ser jeg på som viktig og interessant.

Serielitteratur kan være en overgang til mer seriøs litteratur. Da jeg var 17 år begynte alle jentene i klassen å lese Sagaen om Isfolket av Margit Sandemo. Da jeg hadde lest de første 16 bøkene begynte jeg å bli litt lei. Men jeg savnet det å lese da disse bøkene ble lagt bort. Og slik begynte jeg å gå oftere på biblioteket. Jeg lånte Vera Henriksen, Ketil Bjørnstad, Roald Dahl og Fay Weldon, for å nevne noen.

Det har gitt meg mye å lese. Jeg husker hvor fint det var å få være med inn i tankene til hovedpersonen og se alt han/hun funderte på. Det var som å få en betroelse, som når en venn viser deg den tilliten å fortelle akkurat hva som foregår. Og det var, når jeg tenkte meg om, kanskje ikke ofte jeg egentlig fikk vite slike ting fra de rundt meg. Boka var som en fortrolig venn, med andre ord.

Jeg regner med at andre unge har det på samme måte. Dette er altså noe som gir mye mening.

Føler også at det å lese bidrar til å danne oss som mennesker. Jeg leste akkurat på pensum til exfac at dannelse er et livslangt prosjekt. Dette er ikke det samme som en yrkesutdanning. Det skal åpne opp vårt potensiale som mennesker. Derfor er det også viktig for unge å lese. Eller begynne å lese, da dette er noe man kan fortsette med hele livet. Bildet som følger er nok et selvportrett med litt fantasi og mange pledd. Allerede i denne alderen begynner vi vel egentlig å dannes som små mennesker?

Jeg studerte litteraturvitenskap for 20 år siden, men det førte ikke fram til noe yrke. Det gjør heller ikke en Bachelor i visuelle kunstfag og design. Men jeg tenkte å kunne forbinde kunstfagene med litteratur i mitt fremtidige arbeid i skolen. Det er kan hende en fordel for en skolebibliotekar å kunne noe om dette også.

For eksempel kan det arrangeres kunst- og bokkurs hvor elevene lærer å tegne en hånd mens jeg ganske enkelt leser høyt fra en bok. Eller det kan godt gjøres annerledes og mer spennende, eller tekstrelevant, med bruk av fantasien. Bøker og bilder kan gjensidig kaste lys over hverandre. Og både tegninger/malerier og skjønnlitteratur er jo kunst. Her kunne det også kombineres med musikk og kulturskole, men jeg har foreløpig ingen klare tanker om hvordan det skal gjøres i praksis. Jeg er interessert i alle de estetiske fagene. Som barn spilte jeg piano og tverrfløyte. For meg henger dette, merkelig nok kanskje, også sammen med lesing av bøker. Jeg ser selvfølgelig også, ut fra pensumlitteraturen vår, at barna nettopp bør få dramatisere, lage kunst og lage eller bruke musikk som er inspirert av det de leser.

Vi har en årlig bildebokkonferanse ved USN, Notodden, som kunststudentene automatisk blir meldt på. Svein Nyhus var der en gang, i 2014 tror jeg. På bildebokkonferansen, eller BBK, fikk jeg se mange illustrasjoner til barnebøker. I tredje klasse valgte jeg kanskje derfor å lage en bildebok til Bachelorprosjektet mitt. Jeg tegnet, malte og skrev selv fortellingen. Dessverre fikk jeg bare en C på dette, så det blir ikke aktuelt å prøve å gi det ut. Men det har også vært med på å få meg inn på studiet i skolebibliotekkunnskap ved UiA. I lenken finnes tre av bildene fra oppgaveboka sammen med andre bilder. Porteføljen ble laget for noen år siden. Jeg valgte denne, da jeg ikke har lyst til å vise fram boka i sin helhet. Her kommer likevel noe fram av stilen og, med litt fantasi, kanskje også ideen bak det. Prinsessen som ville til månen er tittelen på boka.

https://marianneelidahaugen.crevado.com/mine-arbeider/1668410

Det at det går an å leve av å være skolebibliotekar gjør studiet attraktivt for meg. Tidligere har jeg nok tenkt mer på hva jeg er interessert i enn på hva jeg kan bruke utdanningen til. Men det går kanskje og an å si at jeg har tenkt mer på dannelsesprosjektet enn på yrkesutdanningen, som jeg var inne på. Det har også hatt betydning for meg at dette studiet er på nett, slik at jeg ikke behøver å bo i Kristiansand for å fullføre. Det lar seg jo også kombinere med andre studier eller jobb. Dette er bra.

Jeg har ikke tidligere lest så mye litteratur for barn og unge spesielt, og prøver å bruke noe av fritiden til dette nå. Jeg leser nok mer enn det vi har på pensum, men føler likevel at dette kan jeg lite om. Har som mål å orientere meg i den nyere litteraturen, som det anbefales i lærebøkene våre at skolebibliotekarer og lærere bør gjøre.

Jeg har ikke lærerbakgrunn og ønsker derfor å utvikle pedagogisk kompetanse og også lære noe om norskfaget i skolen og hvordan det kan samarbeides her. Føler i det hele tatt at dette med lærerrollen er et svakt punkt for meg og vil forsøke å tilegne meg noe av dette i løpet av studiet. Jeg forstår det slik at mange som velger skolebibliotekarstudiet kan hende er lærere fra før og vil ha dette som et tillegg, og for å bedre kunne jobbe på skolebiblioteket på skolen hvor de er ansatt. Kan hende har de to deltidsstillinger; en som lærer og en som skolebibliotekar. Men dette bildet stemmer kanskje ikke overens med virkeligheten.

En annen viktig ting jeg må lære mer om, er det digitale biblioteket. Jeg kan dessverre for lite til å veilede andre her.

Før jeg tenker på å kombinere lesing og annen kunst eller musikk, må jeg mestre rollen som skolebibliotekar. Jeg vil altså forberede meg i tanken på hvordan det vil være å samarbeide med lærerne på skolen. På det å være ansvarlig for biblioteket. Dette er nok noe jeg gruer meg litt til, men jeg føler at solide kunnskaper kan legge noe av grunnen for det. Hvis jeg synes at det blir vanskelig, er det jo en mulighet å jobbe ved en bibliotekfilial på et avsidesliggende, vanlig bibliotek og ikke ved en skole, har jeg tenkt. Jeg regner med at studiet kvalifiserer også for dette. Alle bibliotek har dessuten barne- og ungdomsavdeling. Men det vil vel helst gå bra.

Innledning

Jeg har valgt å konsentrere meg om temaet sannhet og løgn, sett i sammenheng med kampen mot Drakan og all hans undertrykkelse. Jeg har lest/slukt alle de fire bøkene i serien og vil se mest på bok nr. tre, Slangens gåve. Jeg velger å gjøre det til tross for at oppgaveteksten vel nevner bok nr. en, da jeg føler at temaet jeg vil belyse kommer mer til sin rett på denne måten.

Jeg tar ikke med mye handlingsreferat her, men den som følger lenkene får en viss oversikt:

https://www.b.dk/kultur/slangens-gave  

https://nn.wikipedia.org/wiki/Skammerserien

Dinas far

Det viser seg at Dina har en far som kan manipulere andre. Han er svartemester. Det betyr at han bl.a. behersker kunsten å få folk til å drømme. Moren mener at dette er det motsatte av skammergaven, og at det er svært farlig. Hun går faktisk til ytterligheter for å beskytte seg selv og familien mot han. Han bruker evnene sine i ly av tåke og natt, forbundet med fare og sansebedrag. Dina har også arvet hans gaver, og hun må lære å stole på sin egen forstand og sitt eget mot når hun skal velge om hun vil bruke også disse evnene. Det viser seg at både moren og faren er viktige, på hver sin måte, i kampen mot Drakan, og Dina får bruk for begge gavene (Kaaberbøl, 2005).

Sannheten

Det er en påstand at vår verden skal være tuftet på sannheten. Morens tanker ser ut til å kretse rundt dette. Hun representerer sannheten, som skammer, og vil at datteren skal gjøre det samme. Dette er kanskje udiskutabelt? Men problemet er hvor faren står i forhold til det. Finnes det drømmer, løgn og bedrag som kan være et gode og ikke et onde?

Farlige evner på flere måter…

Drakan går ikke av veien for å myrde Dina og moren. Han har ingen skam, og det går an å si at han velger løgnen fremfor sannheten. Skammerevnene er derfor farlige. Sannheten er farlig. Dette kjenner vi igjen fra vår virkelighet, fra totalitære regimer. Modige mennesker må ofte dø.

Men jeg vil si at også drømme-evnene er farlige i Drakans verden. For når vi setter egne lengsler og drømmer ut i livet, istedenfor å være slaver under den farlige lederen, mister han makten over oss. Det er også en del av undertrykkelsen å ta fra mennesker evnen til å drømme og håpe.

Ulike typer drømmer

Jeg skiller dermed mellom det å drømme seg bort og på en måte lyve for seg selv, å glemme verden rundt, rus, håp og lengsel, på den ene siden, og Drakans onde løgner, eller hans drøm som materialiserer seg, på den andre siden. Han skaper selvfølgelig et samfunn bygd på frykt og rå makt for å holde sannheten nede.

Faren til Dina befrir fangene i en stor borg fordi håp og lengsler som har vært undertrykt, våkner. Alle der, også vokterne, var fanger helt konkret, men det går an å si at de var også fanget i en drøm som hadde manifestert seg: Drakans fryktelige tanker, iscenesatt og satt i system. Og hvis fangene, og vokterne, setter egne lengsler ut i livet istedenfor å være bli værende der de er, da er jo friheten vunnet. Alle går rett og slett hver til sitt.

Tema og form

Jeg konsentrerer meg mye om tema i blogginnlegget mitt, men vil også si noen få ord om form.

I Slangens gåve, som i alle de tre siste bøkene i serien, er Dina og Davin jeg-fortellere annenhver gang. Vi ser bl.a. borgen fra innsiden fordi Davin er fange der. Dina er sammen med faren når borgen skal befris, og slik får vi følge dramaet på nært hold (Kaaberbøl, 2005).

Med to jeg-fortellere kan vi følge flere tråder i historien på en gang, eller vi får to parallelle historier.

Faren vil absolutt bli kjent med Dina og hun, på sin side, vil bare redde Davin og Nico. Og så går det så bra at alle i borgen, ikke bare Davin og Nico, befris til slutt. Jeg understreker at dette er en ungdomsbok og at den ikke skal ta livsmotet fra barna (Løgstrup, 1974). Også derfor løser det seg. Men det går og slik at faren, tragisk nok, dør etter kraftanstrengelsen sin.

Dina som er annerledes…

Også uten å tenke på drømmerier, kan vi forstå at det skulle bli vanskelig å leve hvis alt var sannhet og skamming. Alle velger å se ned når de møter Dina og hun, på sin side, lar være å se folk inn i øynene. En brysom gave, med andre ord. Dette er noe barn og ungdom godt kan forestille seg, tror jeg.

Skammerøynene holder henne utenfor, men de voksne respekterer henne. Eller de viser i hvert fall respekt. De skammer seg. Kanskje de ikke ville hatt henne der i virkeligheten? Barna mobber i tillegg. Dina føler seg annerledes og skulle ønske at hun var som de andre.

Alle barn har kjent på følelsen av å skille seg ut, og mange har også vært med på å holde noen utenfor.

Det dreier seg om forskjellen på overflaten og sannheten under. Vi liker nok alle sannheten. Men når det virkelig kommer til stykket, som her, ser vi kanskje ned eller en annen vei. Det er også strevsomt for Dina å hele tiden se det de andre skammer seg over. Det blir helt klart en avstand mellom henne og de andre, som jeg har vist over.

Så lenge folk ser på evnene hennes som noe det står respekt av, eller som en naturlig ting, på en måte, er alt vel. Det må heller ikke finnes noe som er så fryktelig at det må skjules for enhver pris. Da blir det farlig å ha slike evner, som vi ser i Skammarens dotter.

Sannhet, løgn og unge lesere mm.

Drakan er en ond løgner, men også Cilla, som Dina skammer først i bok nr. en, representerer undertrykkelse. De bygger, hver på sin måte, sin makt på å bedra andre for så selv å gå for å være den beste. Vi har undertrykkelse av sannheten og av andre mennesker, noe som kan være farlig også i det små (Kaaberbøl, 2003).

Dina er et barn, og det er Cilla også. Det starter der. Her viser Dina seg å være den sterkeste likevel, men hun hadde ikke hatt noen sjanse uten evnene sine. Undertrykkelsen ville da vært et faktum.

Barn liker å lese om dette fordi det absolutt er en del av deres verden. Men også det store temaet om sannheten versus løgnen og det gode mot det onde, er noe som har engasjert mennesker til alle tider. Barn og unge som leser disse bøkene vil føle at det er svært viktig og noe de også selv må ta stilling til.

Derfor mener jeg at bøkene kan anbefales varmt og at de helt sikkert vil ha appell til unge lesere.

Litteratur

Kaaberbøl, L. (2003). Skammarens dotter. Oslo: Samlaget.

Kaaberbøl, L. (2005). Slangens gåve.  Oslo: Samlaget.

Løgstrup, K.E. (1974). Moral og børnebøger. Hentet fra file:///C:/Users/maria/OneDrive/Dokumenter/SK-101%20Skolebibliotekkunnskap/Kompendier/SK-101%20Artikler%20og%20teori%20(1).pdf

B. Skriv til medstudentene hva du tenker om bruk av denne boka i en elevgruppe. Hvilket potensiale har den, og hvordan kan den brukes?

Kort sammendrag

Denne boka handler som kjent om Simon som går i 10 klasse. Han bor alene sammen med mora, da faren omkom i en brann. Simon, som bare var et barn da, fikk et stort arr på overkroppen i den samme brannen, noe han skjemmes over å vise fram. Dermed viser han sårbarhet også på en mer konkret måte enn bare fordi han er ung generelt. Forholdet til mora er i ferd med å endre seg nå som han modnes og lever livet sitt også på andre arenaer. Han har kamerater og de er en kul gjeng. De går på fester. Blant annet sniker de seg inn på Frognerbadet om natten og har stupekonkurranse. Når han forelsker seg i Petra, som kameratene synes er spesiell og gjør narr av, blir det vanskelig for Simon. Han våger ikke å stå fram med kjærligheten sin og det går så langt at han mister Petra. Men helt til slutt får vi se at de blir sammen igjen og at Simon i grunnen bare har vokst på dette.

Boka er skrevet av Sverre Henmo og den er blitt tildelt Kirke- og Kulturdepartementets litteraturpris. http://www.gyldendal.no/Forfattere/Henmo-Sverre

Meningssøkende

Joseph Appleyard snakker om 5 leseroller, fra barnet til den voksne leseren. I ungdomsskolen og på videregående finner vi den meningssøkende leseren. Jeg mener boka treffer denne leseren. Han/hun vil sette sitt eget liv inn i en reell sammenheng, boka skal sette i gang refleksjoner og leseren takler, i denne alderen, komplekse fortellinger med vekt på mørkere sider ved livet. Denne boka regnes jo til en realistisk sjanger, noe som understreker at det er lett å kjenne seg igjen i innholdet. Hverdagsrealisme, har det også blitt kalt. Det innebærer blant annet at dette er noe som ligger tett opp til ungdommenes egen livserfaring.

Ungdommer i 8. klasse er yngre enn hovedpersonen i boka

Jeg ville ha siktet meg inn på 8. klasse. Dette er de yngste ungdommene og de kan lett identifisere seg med den to år eldre hovedpersonen. Det handler om å forberede seg på det som kommer. Noen barn og unge etterlyste på Dagsrevyen i fjor et skolefag som kunne kalles Livet. Det å lese er noe som kan forberede oss på livet. Denne boka handler også spesielt om unge mennesker, følelser og valg de blir stilt overfor. Jeg mener boka har potensiale for å ta opp store og viktige ting på en annen måte enn ved bare å snakke om det, for eksempel i en skoletime. Leseren vil blant annet tenke på dette: Hva skjer hvis Simon mister Petra? Hva betyr det å være seg selv og å stå fram som den du er? Hva er viktig i livet? Hvordan føler vi oss egentlig når vi er unge?

Petra som er selvstendig og viser hva hun føler

Petra fremstår som ei selvstendig jente. Hun er ikke redd for å vise det hun føler. Hun har, som Simon, et kroppslig kjennetegn. Hun har barbert hodet. Selvfølgelig er dette  noe hun vil og sikkert selv har gjort. Men det er et poeng at hun viser fram særtrekket sitt, istedenfor da å skjule noe. Det er en del av hennes personlighet på sett og vis. Det får oss til å tenke på Sinead O’Connor og er med på å understreke Petra som moden og kanskje som et forbilde for andre. For Simon, for eksempel. Kameratene synes, som nevnt, at hun skiller seg for mye ut og at hun ikke er noe kul. De sammenligner henne med en kreftpasient eller en fotball. Simon blir dermed dradd mellom henne og guttegjengen.

En innvending her

Jeg lot min onkel Johannes i Canada lese denne bloggen, og han har en innvending. Han påpeker at Petra kan, når hun vil, bli kvitt kjennetegnet sitt igjen. For Simon er det annerledes. Han kan aldri bli som de andre.

På besøk i skolebiblioteket

Jeg ville ha invitert klassen på besøk i skolebiblioteket, for så å lese utdrag av romanen høyt. Jeg ville passet på å lese både om Petra og kameratene og jeg ville også fortalt kort hva som ellers er temaer og hva som er historien i boka. Deretter hadde jeg bedt elevene å reflektere over det som de har hørt, for så å få i gang en litterær samtale. «Å samtale om en tekst er et kompetansemål i læreplanen for norskfaget (LK06 2013)» (Slettan, 2014, s.195). Det kunne foregå slik at jeg ber alle skrive ned noe de har lagt merke til på en lapp, og så samle inn alle lappene. Da slipper de å si ting høyt til å begynne med. Så styrer jeg samtalen, eller setter den i gang, med utgangspunkt i det som står der. På denne måten blir det forhåpentligvis lettere å delta i samtalen, og alle har fått komme med egne innspill gjennom lappen.

Lære å stille seg spørsmål og å svare noe på dem

For å få i gang prosessen med refleksjon og skriving på lappene går det an å stille noen spørsmål. Det kan handle om å binde sammen leser og tekst: Er det slik at dere kjenner dere igjen? Er det bare ungdom som opplever slike situasjoner eller tror dere at dette er noe som kan skje, bare på andre måter, også senere i livet? Spørsmålene kan også gå på tekstens innhold og form: Hva kan det å stupe fra timeteren bety og hva symboliserer det for noe her? Hvor viktig er det å være kul i denne boka og hva mener dere om det?

Jeg tenker på å bruke det som kalles identifikasjonsspørsmål og refleksjonsspørsmål (Skardhamar, 2001, s.83). Svarene skal ikke bli hva som helst, men innenfor tekstens ramme kan de likevel bli ulike og mange. Elevene skal tenke på det som ligger mellom linjene og lese teksten oppmerksomt.

Det ville også være fint om elevene kunne begynne å lage egne loggbøker når de selv skal i gang med å lese (Lillesvangstu, Seip Tønnesen & Dahll-Larssøn, 2007, s.39). De skal, med andre ord, skrive noen betraktninger om det de leser. I loggbøkene kunne de reflektere videre og kommentere personer, innhold og form, for å nevne noe. Hvis de liker måten noe er sagt på, så kan de notere det ned. Og hvis de synes boka er spennende eller kjedelig, så går det an å skrive noen ord om hvorfor det er sånn. På den måten lærer elevene å lese boka mer oppmerksomt. De skal bli seg bevisst hvorfor de tenker som de gjør. Hva det er i teksten som får dem til å reagere. Men en del arbeid ville falle på læreren, som helst bør lese gjennom notatene og gi noen innspill for å veilede og inspirere. Hvis det ikke er snakk om en stor gruppe, kunne kanskje jeg, som skolebibliotekar, påta meg ansvaret for det.

Det å ha lyst til å lese

Jeg har her som mål at 8. klassingene skal få lyst til å lese, både denne boka og andre. Utdrag som høytlesning kom, naturlig nok, før selve lesningen her, og det gjorde, kanskje litt mer underlig, den litterære samtalen også. Det er meningen at dette bare skal være en innledning til videre kontakt med bøkene. Som jeg var inne på, er det å lese viktig for et ungt menneske. I tillegg til denne boka viser jeg fram andre med lignende tematikk, men ellers kanskje litt ulike bøker. De første jeg tenker på er Beatles av Lars Saabye Christensen og Den unge Werthers lidelser av Johann Wolfgang von Goethe.

Jeg har på forhånd laget istand et bord med mange slike bøker. Kanskje jeg har flere eksemplarer av hver tittel, men jeg vil at det også skal være mangfold. Det bør i alle fall være nok til at alle kan låne. Jeg avslutter det hele med at elevene selv kan velge seg en bok hver.

Litteratur:

Lillesvangstu, M., Seip Tønnesen, E. & Dahll-Larssøn, H. (Red.). (2007). Inn i teksten – ut i livet. Bergen: Fagbokforlaget.

Skardhamar, A.K. (2001). Litteratur undervisning. Teori og praksis. Oslo: Universitetsforlaget.

Slettan, S. (Red.).(2014). Ungdomslitteratur – ei innføring. Oslo: Cappelen Damm.