Nettsted for Marit Nordvik

«Fotografiet» er én av sju noveller som utgjør boken Hva skjedde med Miriam?, der Tormod Haugen bidro med denne novella. Haugen og seks andre forfattere tok utgangspunkt i et bilde, og skrev ut i fra det. Boka ble utgitt i 2000. Mer om hvordan dette samarbeidet skjedde, fakta og gode omtaler, kan du lese her. Novella handler om 18 år gamle Miriam på begynnelsen av 1900-tallet. Moren hennes er hjemmeværende, mens faren driver sitt eget firma, så det virker som at de har en god levestandard. Man kan derfor tenke seg at Miriam har alt man kan ønske seg, men det viser seg at hun er ulykkelig og lengter etter å leve ut drømmene sine. En natt hører hun en lokkende stemme som får henne til å gå ut, noe som gir store konsekvenser. Det samarbeidet disse forfatterne gjorde, syntes jeg var et spennende konsept, så jeg skal drøfte fantastiske trekk i «Fotografiet» i tillegg til å drøfte tekstens appell til barne- eller ungdomslesere.

 

Det fantastiske i novella har en viktig rolle for hvordan temaet framstilles. To av temaene i novella der det fantastiske preger formen, er å ikke føle seg elsket, i tillegg til fastlåst og fanget. Dette er blant annet på grunn av at moren passer slitsomt mye på Miriam, og aldri får være i fred. Av begge foreldrene forventes det at Miriam skal være med på finere selskaper, og spesielt fra faren er det store forventninger om hvordan hun som kvinne skal være og kan gjøre. Blant annet mener han at jenter skal «forberede seg på mann, hjem og barn». Dette er noe hun mistrives sterkt med, og påvirker nok valget mye da hun må velge mellom å bli igjen i huset med familien eller bli med Petter i fotografiet. Det hun kjenner til fra før av er trygt, men da Miriam endelig føler nærhet, bryter hun ut av hjemmet. Da Petter går fra henne, fører det til at hun på ny blir satt i rammer og blir fastlåst, men denne gangen bokstavelig talt i bildet.

 

Det fantastiske gjør det altså mulig å vise eller speile Miriams livssituasjon. Det fantastiske kan i tillegg gjøre det mulig at Petter er et bilde på Miriams tanker eller indre stemmer. Hun tenker mye på hvor lyst hun har til å gå ut, leve livet og «løpe barbeint ut i parken», samtidig som hun er usikker på om foreldrene er glad i henne. At han lokker henne med «Mariam! Kom …», er et bilde av tankene hennes om at hun har lyst til å gå ut. Når de snakker om at de elsker hverandre, kan ha en sammenheng med usikkerheten om kjærligheten fra foreldrene. Det fantastiske gjør altså at man får et «levende» bilde av saker som livssituasjon og tanker, noe man ikke kunne gjort hvis det ikke har vært en fantastisk tekst.

 

Formen i novella blir også prega av det fantastiske. Den har en «normal» og hverdagslig setting, men så dukker det overnaturlige opp i det realistiske. Stemmen som prøver å lokke Miriam, virker på et vis realistisk. Da det viser seg at det er Petter sin stemme, som på en måte er et spøkelse, blir han et overnaturlig trekk. Det er altså en glidende overgang mellom det realistiske og det fantastiske, og det er ikke tydelig hvor det fantastiske «begynner». Dette kan gjøre at man avautomatiserer det dagligdagse, altså at man venner seg av blikket man har på verdenen for å forstå den. Da kan man erfare verdenen på nytt. Flere fantastiske trekk i novella er når Miriam endelig tørr å reise fra hjemmet til kirkegården, altså det ukjente. Dette er en stor sak for henne i tillegg til at det har en stor betydning for fortellingen. Derfor kan man vel kalle det en reise. Etter at hun begynner å tvile og løper tilbake til biblioteket, blir hun lurt av Petter og sperret inne. Han kan bli sett på som en motstander, da han lurer henne for å få fordeler selv. Det hele ender med åpen slutt, der det er vanskelig for leseren å se noen utvei.

 

Selv om handlinga i novella foregår på begynnelsen av 1900-tallet, inneholder den flere temaer som de fleste ungdommer kan kjenne seg igjen i også i dag; å finne sin egen identitet og å løsrive seg fra foreldrene og forventningene deres, i tillegg til forelskelse. Miriam fungerer slik som en identifikasjonsfigur, og gjør kanskje at den appellerer til ungdommer. Dessuten har «Fotografiet» en åpen konstruksjon, der det begynner realistisk og det fantastiske kommer inn etter hvert. Slik er det også i for eksempel Harry Potter– og Twilight-serien, og her har det vært en stor suksess blant unge lesere. Novella er en kort og «typisk» novelle med få personer, én handlingstråd og handlinga foregår i løpet av kort tid. Derfor egner den seg til å bli lest også av ungdommer som strever med å lese eller ikke liker å lese. Det faktum at det er en novelle, kan derimot gjøre at etterspørselen ikke er så stor, da noveller ikke er særlig populære. I tillegg ble boka utgitt for 20 år siden, så for ungdommer regnes den nok som å være gammel. Da vil de nok heller lese noe som er populært nå og som «alle» snakker om. Hvis den ikke brukes på skolebiblioteket eller på skolen, er det sannsynlig at det dermed ikke er mange som vil se etter den på biblioteket eller kjøpe den.

 

Haugen har altså skrevet en novelle som unge lesere kan like, hvis de faktisk kommer seg til å lese den. At det fantastiske gjør at man får et «levende» bilde av en livssituasjon og av tanker i hodet, synes iallfall jeg var en kul funksjon, og forhåpentligvis gjør yngre lesere det også. At det fantastiske kommer inn i det realistiske slik som i denne teksten, er noe som har blitt svært populært tidligere, så det flere grunner til at novella kan appellere til ungdommer.

Jeg har nettopp lest Salamandergåten av Jørn Lier Horst, som er den første av 13 bøker i CLUE-serien. Mer om de 13 bøkene i serien kan du lese om her. Den første boka handler om tre venner, Cecilia, Leo, Une og hunden Egon, som sammen etterforsker en drukningssak. Flere av gjestene på pensjonatet som faren til Cecilia driver, oppfører seg nemlig mistenkelig etter en mann ble funnet død. Mannen ble funnet av Cecilia på stranden like ved pensjonatet. Derfor virker det høyt sannsynlig at i hvert fall noen av gjestene er involvert. Boka har jeg funnet ut har et stort potensial for bruk i ei elevgruppe. Jeg har altså valgt å svare på oppgave B: Skriv til medstudentene hva du tenker om bruk av denne boka i ei elevgruppe. Hvilket potensial har den, og hvordan kan den brukes? 

 

Salamandergåten og resten av serien er krim for barn og ungdom. CLUE-serien er en populær krimserie, så sjansen er nok stor for at de fleste elevene liker denne boka. Dette er ikke noe annet enn bra, da målet blant annet er å få økt leselyst gjennom arbeid med boka. I tillegg til å forhåpentligvis bidra til leselyst, i hvert fall for dem som liker denne sjangeren, kan denne spennende boka også bidra til en interesse for krimbøker. Derfor er Salamandergåten et fint materiale til studium av krimsjangeren. En ide er at elevene kan ha bokpresentasjoner. Eksempelvis kan de presentere kjennetegnene på krimlitteratur generelt eller de kjennetegnene som finnes i boka, typisk komposisjon i krimbøker eller bare presentere boka. Å lese en krimbok samtidig som å utdype seg i krimsjangeren, er en praktisk måte å virkelig forstå og lære seg sjangeren.

 

Jørn L. Horst har skrevet imponerende mange bøker på kort tid, samtidig som han er dramatiker. Det er slettes ikke uvanlig at han publiserer fem bøker i året. Ikke er det bare Clue-serien han har skrevet, heller. Han har også publisert krimserier for både barn (Detektivbyrå nr. 2), ungdom (CLUE-serien) og for voksne (Wisting-serien). I tillegg har han vært etterforskningsleder i politiet, så han har god peiling på det han skriver om i bøkene sine. Horsts liv og/eller forfatterskap kan med andre ord være interessant presentasjonsmateriale eller stoff til fordypningsoppgave. Det er publisert en del intervjuer og det er flere faktasider om Horst på internett, så det skal være nok stoff å ta av.

 

Den siste ideen der jeg tenkte Salamandergåten kunne brukes, er å lese boka og så å få elevene til å skrive sin egen slutt til fortellingen. Her er det forskjellige måter å variere det på: gruppen kan enten lese hver for seg eller det kan være høytlesing. Høytlesinga kan foregå ved at boka blir lest av bibliotekaren eller at elevene bytter på å lese høyt. Mens boka blir lest, kan det være lurt at gruppen tar notater av karakterer og ledetråder som blir funnet i løpet av teksten. Etter hvert når alle ledetrådene i fortellingen har kommet frem, altså kapittel 17, kan gruppen eller skolebibliotekaren, slutte å lese. Deretter kan elevene skrive sin egen slutt. Her er det også forskjellige måter å gjøre det på. Enten kan de skrive hvordan de vil at boka skal ende eller hvordan de tror den kommer til å ende. Én etter én kan de lese opp slutten sin til resten av gruppa, enten alle eller kun frivillige. Enten dét, eller så kan de blir delt inn i mindre grupper og lese til hverandre. Slik får alle høre noen forskjellige slutter uten at det tar alt for lang tid, men likevel få lest høyt for andre. Gjennom å ha lest grundig og å ha lest mellom linjene, kan det jo hende noen får rett i hvem skurkene er. Man får i alle fall garantert mange forskjellige endinger, så det kunne vært spennende å høre hva de kommer fram til. Etter dette leses den faktiske slutten.

 

Bokpresentasjoner, sjangerstudium, fordypningsoppgave og presentasjonsmateriale av Horsts liv og/eller forfatterskap, og skrive egen slutt var altså ideene jeg kom på, men det er helt sikkert flere måter å bruke boka på. Både boka og forfatteren av boka er populære, så mange vil nok like den. Derfor vil jeg tro at elevene ikke vil ha det kjedelig med å arbeide med stoffet. Salamandergåten vil nok heller gi leselyst samtidig som at de lærer om krimsjangeren og forfatteren Horst. I tillegg får de øvd seg på å lese, skrive, presentere og lese høyt.

Oppgave B. 

Jeg har nylig begynt med bachelorstudiet skolebibliotekkunnskap, og har derfor opprettet denne bloggen. Den første oppgaven jeg har fått tildelt gjennom dette studiet, går nemlig ut på å forklare medstudentene mine hvorfor jeg valgte å studere skolebibliotekkunnskap gjennom et blogginnlegg.

Fra man er liten får man ofte gjerne spørsmålet: «hva vil du bli når du blir stor?». Mange barn vet ikke, men også mange vet at man skal bli prinsesse eller profesjonell fotballspiller. Det er vel først i niende eller tiende trinn man får dette spørsmålet og må begynne å tenke seg om. Helt siden da har svaret mitt alltid vært: «Jeg vet ikke». I løpet av tiende trinn tok vi mange interesse- og utdanningstester, og da ble resultatet alltid noe innenfor media- eller restaurantfag. Jeg har nemlig alltid vært en av de kreative der interessene har vært innom tegning, maling, fotografering, baking og lesing. Alle disse hobbyene har vel kommet og gått, men akkurat lesing er den som sitter igjen med meg. Grunnen til dette er nok at lesing kan gi en pause fra alt annet som skjer i hverdagen. Det kan rett og slett endre humøret mitt totalt: for eksempel gjøre meg glad når jeg er sint, men også omvendt. Så hvis man er trist og lei, hvorfor ikke lese en glad bok for å få opp humøret? Når man velger ut en bok man skal lese, føler jeg at man også velger hva man ønsker å oppleve gjennom boken. Det er også gøy å samle på bøker, spesielt de som er signerte eller «limited editions». Når jeg har kjøpt meg bøker, liker jeg også å skanne de for så å legge de til på appen eller nettsiden Goodreads. Da har jeg en enkel oversikt over hvilke bøker jeg har, ønsker meg, og de jeg har lest og ikke.

Tilbake til studiesøket så var tipset på å finne det riktige studiet eller yrket  ofte å tenke i retning av interessene mine, men å bli for eksempel fotograf eller konditor interesserte meg aldri. Å få et yrke innenfor tegning eller lesing går jo ikke, tenkte jeg før den skikkelige letinga etter studie begynte. Derfor forble svaret «jeg vet ikke» når noen spurte om hva jeg ville studere eller bli. Da jeg begynte det grundige og seriøse søket etter drømmestudiet mitt, ble for eksempel nettstudier utelukket. Nettstudier var noe helt nytt for meg, da jeg ikke har hørt om det før. Den opprinnelige planen min var å flytte til den nærmeste byen og ta en «vanlig» bachelorgrad der man måtte gå på forelesninger. Siden ingen av de «ordinære» studiene der fristet, måtte jeg se utenfor boksen. Da kom det plutselig interessante studier som kunne være noe for meg, blant annet skolebibliotekkunnskap. Da jeg leste beskrivelsen av studiet, sa det bare klikk. Hvilken funksjon litteratur kan ha i unges leseutvikling, lesestrategier, administrering og drift av skolebibliotek og generelt om barne- og ungdomslitteratur ble temaer jeg ville lære om. Alt studiet omhandlet, hørtes så interessant ut, men det var noe jeg anså som et problem: dette var et nettstudie.

Da jeg fikk tenkt meg skikkelig om og ble vant til tanken om å gå et nettstudie, var det jo kanskje ypperlig for meg. Jeg har aldri fått til å konsentrere meg på klasserommet, selv om det er tyst stille. Fikk vi arbeide i et annet rom enn klasserommet, ble jeg sjeleglad og gikk direkte ned på skolebiblioteket. Selv aner jeg ikke hvorfor konsentrasjonsevnen var på null i et klasserom, da det bruker nok å være omvendt for de fleste. Kanskje var det for mye folk, eller kanskje prestasjonsangsten var for stor når læreren gikk rundt for å se på arbeidet vårt. Uansett grunn fikk jeg ikke til å gjøre skolearbeid før vi fikk arbeide på biblioteket eller når skoledagen var ferdig slik at jeg fikk arbeide hjemme. Sånn sett ble alle timene som ble brukt på skolen sett på som bortkastet tid for meg. Slik kom jeg fram til at å arbeide med nettstudiene når og hvor jeg vil, måtte være helt ypperlig for meg.

Derfor har skolebiblioteket vært mer enn bare et lokale for å låne bøker for meg. Det er et sted der det skal være stille og arbeidsro slik at man kan være produktiv, samtidig som man er omringet av herlige bøker. I tillegg bringer det fram barndomsminner om å dra til biblioteket med moren og søsteren min. De var verken entusiastiske eller glade for å være der, men jeg derimot fikk se på fullstappede bokhyller med bøker som jeg ikke hadde, og fikk til og med ta med noen av de hjem.

Nå ønsker jeg altså å være den bibliotekaren som sender hjem barn med bøker. Før den tid kommer, må jeg utvikle kompetansen min. Gjennom dette studiet har jeg lyst til å blant annet lære å finne rett bok til lesere. Flere har spurt meg om lesetips før, men jeg vet ikke riktig hvordan man skal komme med noe som passer dem. Siden jeg ikke får til å arbeide med skolestoff på andre steder enn hjemme eller på biblioteket, vil jeg også lære meg å bruke skolebiblioteket i ulike arbeidsformer og metoder i undervisningen. Med samme grunn vil jeg også vite hvordan skolebiblioteket kan brukes i elevene sitt arbeid med å utvikle lesestrategier.

Etter en litt humpete vei med forvirring av studietilbud, men mot riktig kurs, var det altså slik jeg begynte å studere skolebibliotekkunnskap. En hverdag der jeg kan bestemme selv når og hvor det skal studeres, fungerer veldig godt for meg. I tillegg til å ha stor interesse for faget, har gjort at jeg ikke har angret et sekund på valget.