«Fotografiet» – Hva skjedde med Miriam?

«Fotografiet» er én av sju noveller som utgjør boken Hva skjedde med Miriam?, der Tormod Haugen bidro med denne novella. Haugen og seks andre forfattere tok utgangspunkt i et bilde, og skrev ut i fra det. Boka ble utgitt i 2000. Mer om hvordan dette samarbeidet skjedde, fakta og gode omtaler, kan du lese her. Novella handler om 18 år gamle Miriam på begynnelsen av 1900-tallet. Moren hennes er hjemmeværende, mens faren driver sitt eget firma, så det virker som at de har en god levestandard. Man kan derfor tenke seg at Miriam har alt man kan ønske seg, men det viser seg at hun er ulykkelig og lengter etter å leve ut drømmene sine. En natt hører hun en lokkende stemme som får henne til å gå ut, noe som gir store konsekvenser. Det samarbeidet disse forfatterne gjorde, syntes jeg var et spennende konsept, så jeg skal drøfte fantastiske trekk i «Fotografiet» i tillegg til å drøfte tekstens appell til barne- eller ungdomslesere.

 

Det fantastiske i novella har en viktig rolle for hvordan temaet framstilles. To av temaene i novella der det fantastiske preger formen, er å ikke føle seg elsket, i tillegg til fastlåst og fanget. Dette er blant annet på grunn av at moren passer slitsomt mye på Miriam, og aldri får være i fred. Av begge foreldrene forventes det at Miriam skal være med på finere selskaper, og spesielt fra faren er det store forventninger om hvordan hun som kvinne skal være og kan gjøre. Blant annet mener han at jenter skal «forberede seg på mann, hjem og barn». Dette er noe hun mistrives sterkt med, og påvirker nok valget mye da hun må velge mellom å bli igjen i huset med familien eller bli med Petter i fotografiet. Det hun kjenner til fra før av er trygt, men da Miriam endelig føler nærhet, bryter hun ut av hjemmet. Da Petter går fra henne, fører det til at hun på ny blir satt i rammer og blir fastlåst, men denne gangen bokstavelig talt i bildet.

 

Det fantastiske gjør det altså mulig å vise eller speile Miriams livssituasjon. Det fantastiske kan i tillegg gjøre det mulig at Petter er et bilde på Miriams tanker eller indre stemmer. Hun tenker mye på hvor lyst hun har til å gå ut, leve livet og «løpe barbeint ut i parken», samtidig som hun er usikker på om foreldrene er glad i henne. At han lokker henne med «Mariam! Kom …», er et bilde av tankene hennes om at hun har lyst til å gå ut. Når de snakker om at de elsker hverandre, kan ha en sammenheng med usikkerheten om kjærligheten fra foreldrene. Det fantastiske gjør altså at man får et «levende» bilde av saker som livssituasjon og tanker, noe man ikke kunne gjort hvis det ikke har vært en fantastisk tekst.

 

Formen i novella blir også prega av det fantastiske. Den har en «normal» og hverdagslig setting, men så dukker det overnaturlige opp i det realistiske. Stemmen som prøver å lokke Miriam, virker på et vis realistisk. Da det viser seg at det er Petter sin stemme, som på en måte er et spøkelse, blir han et overnaturlig trekk. Det er altså en glidende overgang mellom det realistiske og det fantastiske, og det er ikke tydelig hvor det fantastiske «begynner». Dette kan gjøre at man avautomatiserer det dagligdagse, altså at man venner seg av blikket man har på verdenen for å forstå den. Da kan man erfare verdenen på nytt. Flere fantastiske trekk i novella er når Miriam endelig tørr å reise fra hjemmet til kirkegården, altså det ukjente. Dette er en stor sak for henne i tillegg til at det har en stor betydning for fortellingen. Derfor kan man vel kalle det en reise. Etter at hun begynner å tvile og løper tilbake til biblioteket, blir hun lurt av Petter og sperret inne. Han kan bli sett på som en motstander, da han lurer henne for å få fordeler selv. Det hele ender med åpen slutt, der det er vanskelig for leseren å se noen utvei.

 

Selv om handlinga i novella foregår på begynnelsen av 1900-tallet, inneholder den flere temaer som de fleste ungdommer kan kjenne seg igjen i også i dag; å finne sin egen identitet og å løsrive seg fra foreldrene og forventningene deres, i tillegg til forelskelse. Miriam fungerer slik som en identifikasjonsfigur, og gjør kanskje at den appellerer til ungdommer. Dessuten har «Fotografiet» en åpen konstruksjon, der det begynner realistisk og det fantastiske kommer inn etter hvert. Slik er det også i for eksempel Harry Potter– og Twilight-serien, og her har det vært en stor suksess blant unge lesere. Novella er en kort og «typisk» novelle med få personer, én handlingstråd og handlinga foregår i løpet av kort tid. Derfor egner den seg til å bli lest også av ungdommer som strever med å lese eller ikke liker å lese. Det faktum at det er en novelle, kan derimot gjøre at etterspørselen ikke er så stor, da noveller ikke er særlig populære. I tillegg ble boka utgitt for 20 år siden, så for ungdommer regnes den nok som å være gammel. Da vil de nok heller lese noe som er populært nå og som «alle» snakker om. Hvis den ikke brukes på skolebiblioteket eller på skolen, er det sannsynlig at det dermed ikke er mange som vil se etter den på biblioteket eller kjøpe den.

 

Haugen har altså skrevet en novelle som unge lesere kan like, hvis de faktisk kommer seg til å lese den. At det fantastiske gjør at man får et «levende» bilde av en livssituasjon og av tanker i hodet, synes iallfall jeg var en kul funksjon, og forhåpentligvis gjør yngre lesere det også. At det fantastiske kommer inn i det realistiske slik som i denne teksten, er noe som har blitt svært populært tidligere, så det flere grunner til at novella kan appellere til ungdommer.