Fem ungdommer på skoletur. Så smeller det. I tiden de er innestengt på t-banen blir vi bedre kjent med dem og hvordan historiene deres henger sammen. Romanen heter Gyldig fravær, og er skrevet av Harald Rosenløw Eeg. Bildet er fra pixabay.
Jeg har lest siste side i Gyldig fravær av Harald Rosenløw Eeg, og sitter igjen med det jeg tror må være den mest ambivalente følelsen jeg har hatt når jeg har lukket en bok. Og det jeg lurer mest på – som norsklærer og skolebibliotekar i ungdomsskolen – er hvor jeg skal plassere denne boka, og hvilke elever den passer for. For dette er for meg en historie som faller mellom to stoler (les: hyller), og som ikke når sitt fulle potensiale til å passe i noen av dem.
Jeg har sett Gyldig fravær i hylla på skolebiblioteket flere ganger, og tenkt at den må jeg lese. Informasjonen på vaskeseddelen og forlagets omtale hinter om at dette er en sosialrealistisk ungdomsroman som passer hånd i hanske med samtiden vår. Men så har det seg altså slik at forfatteren legger inn elementer som gjør dette til magisk realisme. Kanskje hadde jeg lest den med andre øyne om jeg hadde vært forberedt på det? Mer sannsynlig er det at jeg nok rett og slett hadde latt den stå i hylla. Og det hadde på mange måter vært synd, for det er en rekke svært gode sider ved romanen, ja Eeg fikk sågar Kulturdepartementets Litteraturpris for den.
Les videre for å finne ut noen av tankene mine om boka.
PERSONGALLERI
Dette er en kollektivroman, der vi får møte Sherpa, Anjo, Ida, Bruno og Albert – fem elever som går i samme 10. klasse, og som skal på ekskursjon. Dette er ulike typer som kan oppleves i overkant tydelige og på grensen til det karikerte, men deres ulike historier og personligheter gjør at de fleste vil finne noe å kjenne seg igjen i. Fem ungdommer som ikke er venner, som får historiene sine flettet sammen da de blir innestengt på t-banen etter en eksplosjon. Så langt, alt bra. Og historiene er så interessante at de hadde fortjent å få mer tid og fokus. I tiden etter Skam (er det ikke på sin plass å si f. Skam og e. Skam?) sitter jeg igjen med at disse fem ungdommene hadde fortjent hver sin sesong.
Men så er det altså denne personifiserte døden som overskygger karakterenes potensiale. Det mystiske, overnaturlige i vår realistiske verden. Et av hovedproblemene er at hintene ikke er så tydelige før langt ut i boka. Leser man boka med realistiske øyne, vil man lenge være på leting etter hva som forårsaket eksplosjonen, og forfatteren hinter til flere mulige forklaringer som er linket opp til hovedpersonene. Sherpa leverer pakker for broren sin. Inneholdt sekken en bombe?
– Er du nede på banen? spør broren. Stemmen hans peaker i øret. Lyden fra telefonen runger i hetta hans.
– Ja.
– Sett fra deg sekken. Og kom deg opp.
– Hva? Er leveringa sånn?
[…]
T-banen rører på seg. Han stirrer bare på den sekken. Låser siktet. Glemmer alt annet. Så når det smeller, har han tankene et helt annet sted.
Fra s. 81, 84 i Gyldig fravær
Eller er det noen som er ute etter å ramme statsministeren gjennom sønnen hennes, Albert?
Tankene spinner i huet så han blir svimmel. Det er lykkehjul på tivoliet. Så bråstopper det. Og plutselig peker alt mot ham. Som om han skulle sitte med noen løsning på dette. De andre hadde pekt på det. Og han har kjempa mot det, selvfølgelig. Men tanken sprenger seg fram, som en kvise på haka. Jo mer du presser den ned, jo sterkere vil den komme fram. Det er noen som vil ta ham? Ikke ham. Men sønnen til statsministeren?
Fra s. 256-257 i Gyldig fravær
Eller har Anjo rotet seg bort i islamistiske terrorister, slik Albert tenker?
Ingen veit at de er her. Sherpa har satt fra seg en sekk og fått penger for det. Anjo prøver å skjule at hun har Koranen i sekken. Det er noe som begynner å glippe.
– En venn. Han er bare en som lærer meg… å lese i den.– En venn? sier Albert. – Akkurat! Gikk du sammen med noen som bar med seg en bombe? Var du sammen med en terrorist?
– Nei, hvisker Anjo nesten fortvila nå. – Jeg var aleine. Du så meg på perrongen.
Og alle disse scenarioene er mulige, også etter bokas slutt – for vi får ingen svar. Selv om jeg forstår at noe av tematikken og budskapet er at man kan klare det meste, selv å unnslippe døden, dersom man står sammen og tror på hverandre, savner jeg denne oppklaringen. Og det tror jeg mange elever vil gjøre også. Det kunne vært rettet opp enkelt ved for eksempel å ha en epilog der man får høre en nyhetssak.
SPRÅK OG STRUKTUR
«Men tanken sprenger fram, som en kvise på haka…» sto i utdraget jeg skrev litt lenger opp. Harald Rosenløw Eegs lek med språket, og bruk av språklige bilder, er et sterkt trekk som kjennetegner forfatterskapet hans. Eksempelet jeg har skrevet her, er et av de enklere bildene, og det er ingen tvil om at det krydrer historien og gjør den interessant. Likevel blir sidene så mettet av språklige bilder at det til tider forårsaker en forstoppelse (pun intended).
Som Mette Hofsødegård skrev i sin anmeldelse i Aftenposten: «Rosenløw Eeg er en lidenskapelig jeger etter ordene som skaper ny virkelighet, ikke bare gir et gjenskinn av den. Denne gang driver han det så langt at resultatet er en billedtetthet som ytterligere stykker opp handlingen.» Spesielt i starten er sidene tettpakket med språklige bilder, som bidrar til at det er vanskelig å forstå, men utover i boka føler jeg at det fungerer hakket bedre.
En annen ting Hofsødegård påpeker, som jeg er helt enig i, er at den avanserte miksen av fantasi og virkelighet, realisme og det overnaturlige, fortid og nåtid – og fem historier som skal flettes sammen der nede i t-banen, gjør at leseren mister flyten.
PLASSERING OG LESERE
Jeg synes det er vanskelig å tenke meg hvilke elever denne boka kan passe for. De som elsker fantasy vil nok synes det er for lite av det fantastiske her. De som sverger til realisme, vil kanskje oppleve mye av det samme som jeg gjorde i min lesing. Skal jeg sette boka tilbake der jeg fant den, i hylla for generell skjønnlitteratur, eller skal jeg plassere den med fantastisk litteratur? Som nevnt innledningsvis er min mening at den faller mellom disse to hyllene.
Det som i hvert fall er sikkert, er at den krever en moden leser. En leser som evner å forstå språklig bilder i fleng, og en leser som evner å holde i mange tråder. Har du lest boka, vil jeg gjerne ha tips. Hvordan er den kategorisert på ditt bibliotek, og hvilke lesere formidler du den til?
Hei!
Så ved en tilfeldighet at innlegget mitt ikke hadde blitt publisert, så her kommer det:
Jeg synes du har skrevet et godt og oversiktlig blogginnlegg. Du trekker fram gode eksempler og direkte henvisninger til boka. Det fargerike og beskrivende språket til Eeg får du godt fram, og jeg er enig i at det kan være vanskelig å plassere boka i en bestemt sjanger. Jeg likte boka godt, og syns at de fem historiene som er flettet inn i hverandre gjør boka interessant og personlig. Når det er flere karakterer å «velge» mellom , er det større sjanse for å relatere seg til minst én av dem. Liker også spørsmålene du stiller til slutt -er helt sikker på at dette er ei bok med like mange ulike oppfatninger og ubesvarte spørsmål som det er lesere.
Hei! Jeg synes dette var et godt og interessant innlegg å lese. Du setter fingeren på viktige ting mht. hva som kjennetegner romanen til Eeg. Det bildespekka språket hans er én ting som mange har kommentert. Sjøl har jeg lest det meste av det han har skrevet, og har likt språket hans, som en venner seg til etter hvert, og som ofte er originalt. Men jeg ser at noen kan oppleve det nærmest som språklig fortstoppelse.
Også dette at romanen på en måte stiller leseren overfor en sjangerprøve, ser jeg er et poeng. En innstiller seg på noe og får forventninger, og så bryter romanen med det. Samtidig virker kanskje det fantastiske sterkere når det kommer overraskende og tvinger oss til å se romanen med nye briller.
Alt i alt mener jeg det er verdifullt at det gis ut ungdomslitteratur som er egna til å utfordre leserne, ikke bare mht. tema, men også i forhold til sjanger og form.
Hilsen SVein S.
Hei!
Først vil jeg komplimentere ditt valg av bilde og bakgrunnsfarge til nettsiden din. Jeg får med en gang en fornemmelse av et menneske som virkelig bryr seg om litteraturens magiske verden, og at hva du har å si om ei bok er verdt å lese.
Ditt blogginnlegg er oversiktelig og velskrevet. Du fenger leseren med tittel og fotografi og setter med en gang lys på viktige og interessante aspekter ved boka. Jeg setter pris på at du trekker frem hvor vanskelig det er å plassere boka som kategori, og hvilken betydning det kan ha for hvem som kommer til å lese den. Det får meg til å tenke på alternativer som strategisk plassering på biblioteket og bokformidling generelt. Jeg er halvveis inn i boka og synes den er kjempespennende, men er enig med deg at den er litt krevende. Jeg synes derimot at karakterene er så unike og realistiske at det i seg selv kan kanskje vekke interesse hos unge umodne lesere. Du argumenterer fint for språk og struktur og trekker med hell inn anmeldelse i Aftenposten. Flott at du også framhever de forskjellige scenarioene en leser danner seg med hjelp av utdrag fra teksten.
Nå lurer jeg på hva unge lesere synes om boka og gleder meg til å lese den ferdig.