Dette innlegget er skrevet som en del av mappeeksamen i studiet «Skolebibliotekkunnskap 1». Jeg har valgt oppgave 1: Du er nyansatt som skolebibliotekar på en barne- og ungdomsskole 1-10 og skal overta ansvaret for biblioteket. Her er dokumentene fra før stilt opp alfabetisk på hyllene etter forfatters etternavn, uavhengig av sjanger, dokumenttype osv. Skriv et blogginnlegg der du drøfter fordeler og ulemper med en slik form for hylleoppstilling. Drøft andre måter å stille opp dokumentene på.

Det en stund siden siste innlegg, av den enkle grunn at jeg har hatt fullt opp med gjennomføring av heldagsprøver og vurderingsarbeid. For de som ikke har fått det med seg, har jeg nettopp overtatt ansvaret for skolebiblioteket der jeg jobber. Endelig får jeg tid og mulighet til å fordype meg i det jeg liker aller best. I dette innlegget skal jeg se nærmere på ulike måter å organisere innholdet i biblioteket på.

Når man åpner døra på skolebiblioteket vårt, står bøkene pent og pyntelig oppstilt – hyllemeter etter hyllemeter. Ved en nærmere titt, ser man raskt at systemet som er valgt er alfabetisering etter forfatters etternavn. For å finne fram i mylderet av dokumenter i et bibliotek, trenger man et system, og dette er et ganske vanlig system å bruke. Heldigvis har den forrige bibliotekaren delt inn i ulike seksjoner for skjønnlitteratur og faglitteratur, hvor sistnevnte var hadde emnebasert hylleoppstilling, så det var ikke ett eneste stort kaos. Jeg har nemlig besøkt skoler hvor all litteraturen har stått samlet, alfabetisert på forfatters etternavn. Det opplevde jeg som særdeles uoversiktlig, spesielt fordi det sjelden man leter etter faglitteratur med utgangspunkt i forfatterens navn. Da blir det vanskelig å finne fram med et gjennomført slikt system.

Organisering og hylleplassering av faglitteratur har en lang emnebasert tradisjon. I Norge er Dewey-systemet mest brukt. Dette systemet er stadig gjenstand for kritikk og drøfting, noe du kan lese mer om fra s. 17 i tidsskriftet Bibliotheca Nova, nr. 4 2014. Til tross for kritikken vil jeg – for enkelthets skyld – foretrekke dette som grunnsystem for klassifikasjon av faglitteratur i skolebiblioteket. Når det gjelder hylleplassering, vil jeg imidlertid forsøke å i større grad nivådele faglitteraturen, for det er et stort spenn i leseferdigheter på en 1-10-skole.

Dette spennet kommer også til uttrykk i skjønnlitteraturen, derfor ønsker jeg å endre hylleoppstillingen når jeg overtar. Men det finnes ulike systemer, og hvilket er det beste? Jeg skal ta for meg noen vanlige former for inndeling og oppstilling og se på fordeler og ulemper.

En inndeling som er ganske vanlig å bruke delvis, er tema- og sjangerorganisering. Det finner vi igjen i mange lokale folkebibliotek, hvor de har egne hyller for romantikk og krim, for eksempel. Barn og ungdom vet oftere hvilken sjanger eller hvilket tema de ønsker, enn hvilken forfatter. Dermed er altså dette kanskje en bedre måte å organisere på enn alfabetisert. Utfordringen er imidlertid at det ikke alltid er så lett å plassere en bok innenfor en bestemt sjanger eller et tema. For å ta et eksempel er det mange bøker som vil kunne plasseres både innenfor fantasy og spøk/grøss. Og hva med bøker av John Green – for å ta et eksempel på en forfatter elevene faktisk «name-dropper» og ønsker flere bøker av? «Har dere flere bøker av John Green?» Vil vi finne/plassere alle hans bøker under samme kategori med et slikt system?

Likevel er sjanger-/temabasert inndeling stadig mer i bruk. Line H. Hjellup, bibliotekansvarlig ved Spangereid skole, tar i boka Skolebiblioteket – læring og leseglede i grunnskolen til orde for å legge opp biblioteket mer som en bokhandel. Det er det også andre som har skrevet om.

Så vil jeg tilbake til den groveste inndelingen av litteratur igjen. Når man deler inn etter tema, kan det være en god idé under noen temaer å blande faglitteratur og skjønnlitteratur. Fotball er et tema det skrives mye om, i begge disipliner. Og kanskje kan hylla med skjønnlitterære kjærlighetsromaner også romme sakprosa om følelser og seksualitet?

I tillegg til at vi trenger å sørge for at elevene finner bøker som handler om ting de er interesserte i å lese om, er det svært viktig at vi sørger for at de kan finne bøker som passer til det nivå de er på som lesere. Det kan vi kalle nivåorganisering. Den viktigste måten å nivådele på, er basert på leseteknisk vanskelighetsgrad. Hjellup understreker at skillene ikke må være faste, og man bør unngå å sette snevre aldersbestemte merkelapper på bøkene og hyllene, for noen erfarne lesere på småskolen vil kunne lese det samme som uerfarne lesere på ungdomstrinnet. Til en viss grad bør det også deles inn etter aldersnivå, men da i større grad basert på innholdet, ikke det lesetekniske.

En ting jeg er en takknemlig arvtaker av, er et godt system for katalogisering og klassifikasjon. I boka Opplevelse, oppdagelse, opplysning understreker Tove Pemmer Sætre viktigheten av dette. Med et fyldig slikt system, har man et godt grunnlag å bygge videre organisering på. Vår kommune bruker Bibliofil-systemet.

Etter å ha sett på noen fordeler og ulemper ved noen ulike måter å dele inn og stille opp bøker på i et skolebibliotek, kommer jeg nok til å lande på en kombinasjon av nivåorganisering og tema-/sjangerorganisering. Det er mye arbeid som ligger foran meg. Hjellup avslutter sin drøfting med å si at det ikke er noen fasit, at man må prøve seg fram og vurdere hva som fungerer best. Det kommer jeg til å gjøre i tiden framover.

Litteratur:

Jeg vet det, det er som et gufs fra fortiden. Dagens bibliotek skal være et åpent allbruksrom. Så hvorfor er det jeg møter meg selv i døra og ber elevene være stille når jeg egentlig vil ha et moderne skolebibliotek som kan fylles av alt fra brettspill og gaming til diskusjoner om alt mellom himmel og jord – med lesing som grunnlag?

Det begynte med erfaringene mine fra storefri-inspeksjonen. Da jeg begynte på skolen jeg jobber på for noen år siden, var biblioteket alltid folksomt i storefri. Skolens eneste elev-sofaer befinner seg der, og de var fulle. Folk koste seg på biblioteket. Det summet og var god stemning. Men hvem var der? Skolens «kule» – de som kapret sofaene med «gjengen» sin og skravlet og sladret og var på sosiale medier. Ikke en bok ble åpnet. De som kanskje aller mest trengte biblioteket i storefri var ikke å se.

Så da jeg overtok ansvaret for biblioteket for et år siden, ville jeg endre det. Biblioteket skulle være et pusterom. Et sted der de som gruer seg til friminuttene kan komme og senke skuldrene og slappe av. Og det har jeg fått til. Biblioteket er ikke lenger like fullt, men de som er der trenger denne lille pausen i skoledagen.

De leser bøker.

De slapper av.

De puster.

Er det en riktig måte å drive skolebiblioteket på? Kanskje ikke. Men på vår skole har vi dekket et behov vi ikke tidligere klarte å dekke. Jeg er i stadig dialog med de andre voksne på skolen om hvordan vi skal ha det. Hva tenker du?

I det året jeg har drevet skolebiblioteket har jeg hatt to fokus: det ene er som dere har lest å gi elever et pusterom i friminuttene, det andre er å bidra til lesestimulering ved å jobbe med samlingen vår og hvordan den kommer til syne.

For et år siden kastet vi 3000 bøker! Det var ikke ryddet og kassert på mange, mange år, og elevene orket knapt å nærme seg hyllene. Selv om det for en bokelsker gjør vondt langt inn i sjelen å kaste bøker, er nettopp kassering «en viktig og nødvendig oppgave når det gjelder å utvikle skolebibliotekets innhold» i følge Tove Pemmer Sætre i boka «Opplevelse, oppdagelse, opplysning».  Vi kastet bøker og vi fjernet hyller. Våre fantastiske vaktmestere satte i gang med å male og henge opp IKEA-hyller, og vipps fikk vi en spennende bokvegg. Dermed ble det lettere for elever og lærere å velge gode bøker.

Mye av den tiden jeg har satt av til biblioteket (jeg er også lærer, og har en viss prosent til biblioteket) går med på å sette seg inn i ny litteratur for å kunne velge de rette bøkene. Med et begrenset budsjett er det viktig å vurdere innkjøp slik at man treffer flest mulig av elevene. Denne høsten har det blant annet vært viktig å sørge for at jeg har bøkene som er med i årets txt-aksjon, Opprør, tilgjengelig. For å holde meg oppdatert, følger jeg en rekke forlag og bok-bloggere på Instagram, og jeg er innom forlagenes nettsider for å følge med på nye utgivelser fra dem.

Jeg har nå skrevet litt om to av de tingene jeg tenker fungerer godt ved skolebiblioteket «mitt» i dag; innholdsutviklingen (selv om jeg gjerne skulle hatt et større budsjett) og hvordan det er tilgjengelig i storefri.

Det er fremdeles mye jeg ønsker å utvikle. Skolebiblioteket har per i dag ikke noen stor og tydelig plass på skolen som en læringsarena, annet enn i norskfaget. Jeg har planer om å utvikle en nettside der jeg blant annet lenker opp til gode og nyttige ressurser. I tillegg er det ønskelig med flere aktiviteter, som bokprat og konkurranser. Jeg har hatt noe slikt, men tenker absolutt at jeg bør få til mer. Jeg gleder meg til å få input gjennom dette studiet i det kommende året. Gi meg gjerne noen ideer hvis du har.

Til vi leses igjen, ha det fint.

Dette innlegget er svar på oppgave A, innleveringsoppgave til leksjon 1 ved studiet Skolebibliotekkunnskap 1, 2018/2019.
Det første bildet er hentet fra pixabay, det andre er mitt eget. 

Fem ungdommer på skoletur. Så smeller det. I tiden de er innestengt på t-banen blir vi bedre kjent med dem og hvordan historiene deres henger sammen. Romanen heter Gyldig fravær, og er skrevet av Harald Rosenløw Eeg. Bildet er fra pixabay.

Jeg har lest siste side i Gyldig fravær av Harald Rosenløw Eeg, og sitter igjen med det jeg tror må være den mest ambivalente følelsen jeg har hatt når jeg har lukket en bok. Og det jeg lurer mest på – som norsklærer og skolebibliotekar i ungdomsskolen – er hvor jeg skal plassere denne boka, og hvilke elever den passer for. For dette er for meg en historie som faller mellom to stoler (les: hyller), og som ikke når sitt fulle potensiale til å passe i noen av dem.

Jeg har sett Gyldig fravær i hylla på skolebiblioteket flere ganger, og tenkt at den må jeg lese. Informasjonen på vaskeseddelen og forlagets omtale hinter om at dette er en sosialrealistisk ungdomsroman som passer hånd i hanske med samtiden vår. Men så har det seg altså slik at forfatteren legger inn elementer som gjør dette til magisk realisme. Kanskje hadde jeg lest den med andre øyne om jeg hadde vært forberedt på det? Mer sannsynlig er det at jeg nok rett og slett hadde latt den stå i hylla. Og det hadde på mange måter vært synd, for det er en rekke svært gode sider ved romanen, ja Eeg fikk sågar Kulturdepartementets Litteraturpris for den.

Les videre for å finne ut noen av tankene mine om boka. Les videre →

«Cecilia Gaathe hadde aldri sett et dødt menneske.
Ikke før nå.

De hadde ikke villet la henne se moren da hun døde i fjor. Det var Gamle-Tim som hadde funnet henne i fjæresteinene ved Ålodden. Hun hadde hørt ham fortelle til de andre på pensjonatet at det ikke var noe pent syn. At ålene hadde vært på henne.

Mannen foran henne nå lå på magen med hodet begravd i sanden. Drivtang og sjøgress hadde viklet seg fast i ham. Føttene lå fremdeles i vannet, som om han hadde krabbet på land og segnet om på stranden.»

Horst 2012: 7

Slik starter Salamandergåten, som er den første boka i en serie på tolv krimbøker for ungdom, av forfatter og politimann Jørn Lier Horst. Sammen med vennene sine, Leo og Une, og hunden Egon, tar Cecilia saken i egne hender og etterforsker det mistenkelige dødsfallet. Ganske snart oppdager de også at noen av gjestene som bor på pensjonatet faren til Cecilia eier, oppfører seg svært mistenkelig. Ved å observere gjestene og etterforske ledetrådene, finner de stadig ut mer om «Salamandergåten». Bokas tittel kommer fra en tatovering av en salamander, som den døde mannen har på armen.

Trykk på lydspilleren nedenfor for å høre et lite utdrag fra kapittel 8 i boka.

Jørn Lier Horst har selv sagt at i et intervju med Dagbladet at det er for få krimhelter for ungdom, og det gjør han altså noe med i denne serien, som har tittelen CLUE. Det at Horst har mange års erfaring som etterforsker i politiet, gjør at han skriver om etterforskning og beskriver åsteder på en troverdig og levende måte. Det er ikke vanskelig å se for seg det Cecilia og de andre ser og opplever. Dersom du er interessert i lære mer om etterforskning, anbefaler jeg forresten faktaboka Kriminalteknikk, som også er skrevet av Jørn Lier Horst. Den har vi på skolebiblioteket.

Hva hadde du gjort hvis du fant en død mann på stranda? Kom innom biblioteket og lån Salamandergåten, for å lese om hva Cecilia og de andre gjør. Vi har flere eksemplarer, i tillegg til at vi også har de andre bøkene i serien. Liker du krim som er spennende, men ikke så veldig skummel, er dette bøkene for deg. Hovedpersonene er rundt 13 år, og bøkene passer sånn sett fint for åttendeklassinger, men jeg har også snakket med mange niende og tiendeklassinger som liker dem godt.

På forfatterens nettside kan du lese mer om serien og om bøkene som er gitt ut hittil.

Kilde: Horst, Jørn Lier (2012) Salamandergåten, Oslo: Kagge Forlag AS