Høyr på «Hør her`a!»!

Oppgåve C.

Nå er det snart eitt år sidan Hør her`a! av Gulraiz Sharif fann vegen til biblioteket vårt. Da boka kom ut fekk ho stor merksemd i litteraturverda. Dei fleste meldarane ga svært gode kritikkar og det ser ut til at Sharif traff godt da han formulerte baksideteksten: «Hør her’a! Grunnen til at jeg skriver denne boka er fordi norske nordmenn digger sånt. De elsker at en utlending muligens litt undertrykket og uslepen diamant sitter og skriver en bok eller to.» Den store mediemerksemda gjorde meg nysgjerrig, og eg skunda meg å lese boka før elevane fekk ho. Det fyrste som slo meg var ja, eg forstår at vaksne litteraturkritikarar med både livs- og leseerfaring likte boka. Men vil ho fenge ungdomen på same måte? I denne vesle bokpraten hos Cappelen Damm, seier Sharif sjølv at han får fanbrev av eldre damer i raudvinsrus. Det gjorde meg nesten enda meir skeptisk. Kan ei og same bok treffe både ungdom og vaksne så godt?

Gulraiz Sharif. Foto: Gabriel Aas Skålevik

 

Med dette i bakhovudet har eg hatt eit ekstra auge på utlånet av nettopp denne boka. I dag sjekka eg utlånshistorikken vår for dei 12 siste månadane og fekk bekrefta mistanken min, det er faktisk Hør her`a! som toppar lista over mest lånte ungdomsbok. Det eg har lagt merke til i denne uhøgtidlege rekognoseringa, er hovudsakleg to ting. Det eine er humor, det andre er gutar. I fleire år har eg sett at elevar i ungdomsskulealder gjerne ynskjer humoristiske bøker, men utvalet er dårleg, samanlikna med andre tema. Dei er for gamle til En pingles dagbok-bøkene, og kanskje med unntak av Det blir pinlig uansett av Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland, er det få humoristiske bøker som elevane faktisk har likt. Og dei som har snakka varmast om boka, det er gutane. «Denne må du lesa, den er morsom!» har eg høyrt gutar seie til kvarandre. Det er ikkje så ofte å høyre når dei går på ungdomsskulen.  Eg trur Hør her`a! heilt tydeleg har plassert seg i eit landskap der det er skrikande behov for fleire bøker. Vi har fleire gonger i studiet vore innom Arne Svingen, som lenge har prata varmt for at forfattarar må skrive bøker som i større grad fengar gutane. I 2020 hadde han ein workshop i lag med 30 10.-klassegutar under Litteraturfestivalen på Lillehammer. Resultatet vart ti punkt for å få fleire gutar til å lesa meir. Det er interessant å sjå at når vi samanlikar desse ti punkta med Hør her`a!, er det stort samsvar. Boka er relativt kort, men likevel tettpakka med både ytre og indre handling. Boka er fengande frå start, vi hoppar rett inn i kanskje ein av dei mest morosame  observasjonane til Mahmoud, på fyrste sida. Hovudpersonen er ein gut, det er ei hemmelegheit i boka, og omslaget er godt utforma. Kåre Kverndokken har også formidla kor viktig gripefaktoren til boka er, altså at omslaget må fenge. Det friske gule omslaget til Hør her`a! skil seg positivt ut i mengda og det er godt samsvar mellom innhaldet og omslaget. Omslaget er kjønnsnøytralt, og Mahmoud er ein artig, jovial og positiv type som alle kan like. Alt i alt framstår boka veldig ufarleg for gutar å like. Det trur eg er ein viktig grunn til at boka er så godt motteke av ungdommen sjølv.

Gutane som Arne Svingen jobba med, er også opptekne av at det må vera lov å lesa utan at det er skuleoppgåver knytt til det, og eg er heilt einig. Dette er ei perfekt bok for å lesa, ha det artig og få ei god leseoppleving. Punktum. Det har ein stor nok verdi i seg sjølv. I fjor hadde vi delar av boka Leselyst i klasserommet av Åsmund Hennig på pensum. Nettopp dette med kor viktig det er å finne ei genuin leseglede, var veldig interessant. Og kor viktig evna til å danne seg ei førestillingsverd, er for sentrale ferdigheiter som det å utvikle empati og sympati, eller evna til å reflektere og tenke kritisk. Boka Hva foregår i norsktimene? av Marte Blikstad-Bals og Astrid Roe bygger på LISA-studien (Linking Instruction and Student Achievement), ein omfattande videostudie av norsktimane i norske klasserom. Eitt av funna her er at lesing av skjønnlitterære tekstar i norske klasserom i stor grad hamnar innanfor den analytiske tradisjonen. Det vil seie at litterære tekstar som oftast blir brukt som eksempel på ein bestemt sjanger eller skrivemåte, med fokus på verkemidla. Samtaler om litteratur på litteraturen sine premiss med fokus på innhald, leseopplevinga og tolking, var noko få lærarar, i følgje studien, brukte tid på. Det blir kanskje litt enkelt, men eg tenkjer at her er 10.-klassegutane og forskarane einige. Det er viktig å ta seg tid til å lesa utan å alltid måtte levere analytiske oppgåver knytt til teksten. Det er fort gjort å øydelegge ei god leseoppleving av Hør her`a! med skriftlege oppgåver om grammatikk og ordstilling, sjangertekk og virkemiddel.

Sjølv jobbar eg berre som skulebibliotekar, og ikkje som lærar i tillegg. Derfor har eg dessverre relativt liten innverknad på kva som skjer i klasseromma. Eg forstår at tida er knapp og at læreplanmåla er mange, slik at ein kanskje føler ein bør nytte lesinga til noko meir. Ein annan innfallsvinkel til dette kan vera nettopp å ta med seg det som Blikstad-Balas og Roe etterlyser, nemleg å utvikle elevar si litterære kompetanse gjennom ein meir opplevingsbasert litteraturdidaktikk. Etter at den nye læreplanen vart innført, har eg prøvd å selje inn litterær lesing til lærarane som innfallsvinkel til dei tverrfaglege emna. Hør her`a! er nettopp ei slik bok som passar godt som utgangspunkt for diskusjon. Ved å saman gå inn i verda til Mahmoud, onkel ji og lillebror Ali, kan vi bruke dette til å få innsikt i og diskusjon rundt viktige tema, situasjonar og utfordringar vi finn att i båe dei tverrfaglege emna folkehelse og livsmeistring, og demokrati og medborgarskap. Å finne stemma si og lære å handtere meiningsutvekslingar og ueinigheit kan vera både skremmande og vanskeleg, men òg heilt sentralt for å bli ein aktiv medborgar i dagens samfunn. Kanskje kan Mahmoud inspirere fleire til nettopp å finne stemma si når han sjølvsikkert legg i veg «Hør her`a!».

Og dei raudvinsdrikkande damene? Det er nok ikkje det ufarleg ved å innrømme at du liker boka, som gjer desse damene rusa. Truleg det motsette, tenkjer eg. Medan gutane kanskje søker til boka for det trygge og den underhaldande humoren, er det nok heller det skarpe og kritiske blikket, den sarkastiske undertona og humoren du må lese mellom linene, som treff oss vaksne. All ære til Sharif som har klart å skrive ei kort bok som rommar så mykje og fengar så breitt.

 

Organisering av skulebiblioteket

Oppgåve 3.

Hei og takk for sist! Forrige veke diskuterte vi skulebiblioteket og leiinga sitt ynskje om å utvikle biblioteket vårt i takt med fagfornyinga. Vi bestemte at praksisen min i skulebibliotekkunnskap er ei fin moglegheit til å utvikle eit årshjul for integrering av biblioteket i ulike fag og prosjekt. Da passar det fint at rektor har bede meg om å informere om korleis de kan orientere dykk i samlinga vår. Eg meiner korleis vi organiserer biblioteket, er ein viktig del av debatten for å finne ut korleis vi kan utvikle biblioteket vårt.

I dag har skulebiblioteket vårt her på ungdomsskulen ei heilt standard, tradisjonell hylleoppstilling. Alle fagbøker er plassert etter Deweynummer og all skjønnlitteratur er sortert alfabetisk etter forfattar. I tillegg har vi trekt ut nokre typar bøker i eigne hyller, slik som fantasy og teikneseriar. Alle ungdomsbøkene har også eiga hylleplassering, men er sortert alfabetisk, ikkje tematisk. Ein del av bøkene er merka i ryggen med tema/sjanger.

Det store spørsmålet er da – fungerer denne organiseringa godt? For å svare på dette må vi fyrst definere kva som er målet. Målet med å ha ei god organisering av biblioteket, må vera at elevane enkelt skal finne den boka dei treng, altså attfinning. Det skal vera eit system som gjer det lett å finne bøker du på førehand veit at du treng, men det skal også vera lett å finne bøker som du får lyst til å lesa i det du er på biblioteket (Hoel, Rafste, & Sætre, 2008, s. 108).

Å finne ei bok du på førehand veit at du treng, er greit. Vi har elektronisk bibliotekkatalog, altså ei systematisk oversikt med informasjon om alt materialet vi har i biblioteket. Alle elevar lærer å søke i katalogen vår når dei har brukaropplæring på 8. trinn. Dei kan søke frå sin eigen Ipad, eller på søke-pcen på biblioteket. Alle bøkene er katalogisert med søkbare emneord, i tillegg til standard informasjon som tittel, forfattar osv. I søkeresultatet er hylleplasseringa tydeleg merka. Elevane treng rettleiing i å velge gode søkestrategiar, men når dei har funne ei aktuell bok, er dei flinke til å finne att boka på rett hylleplassering.

Den største utfordringa er å finne rett bok til rett elev, når boka ikkje er bestemt på førehand. Tilbakemeldinga frå de norsklærarar er at mange elevar slit med å finne rett bok, og de har spurt korleis vi kan klare å løyse dette på ein betre måte. Her trur eg at ei endring at hylleorganiseringa, vil kunne ha ein positiv effekt på leselysten. I boka Skolebiblioteket. Læring og leseglede i grunnskolen, seier Line Hjellup at elevar nesten alltid spør etter tema eller sjanger når dei er på jakt etter litteratur (2018, s. 141). Dette stemmer veldig godt med mi erfaring. Elevane vil ha bøker om fotball og snøbrett, teikneseriar eller bøker som er morosame eller skumle. Elevane er for unge til å ha forfattaren som referanse. Dei klistremerka vi bruker i bokryggen for å vise emne, navigerer elevane i liten grad etter. Det er ingen regel som seier at bøkene stå organisert alfabetisk. Ei omorganisering av hyllene i ungdomsavdelinga etter tydelege tema eller sjanger, trur eg vil gjera det enklare for elevane å søke mot ei hylle som interesserer dei. Ei slik organisering vil også gjera det lettare å presentere bøkene visuelt. Kvart tema kan vera ei lita fast, utstilling i seg sjølv. Det visuelle er viktig for å vekke leselysta.

Continue reading

«Eg skal i alle fall ikkje studere meir, … »

har eg sagt mange gonger når venner har starta på både det andre og tredje studiet i vaksen alder. Med mange år på skulebenken frå før må eg bruke tida til å arbeide, ikkje studere. Men, plutseleg sit eg her og gler meg skikkeleg til å starte på eit nytt studium og tenkjer at dette eg berre gjera! Er det 40-årskrisa som har slått inn?

Nei, å søke kunnskap og innsikt trur eg er grunnleggande for alle menneske. Vi treng å utvikle oss. I fjor hamna eg meir eller mindre tilfeldig inn i eit vikariat som skulebibliotekar, utan annan bakgrunn enn eit kort vikariat på folkebiblioteket og stor leseinteresse. Nå er jobben min og er synes den er heilt super! Heldigvis har eg nok sjølvinnsikt til å forstå at jo, skal dette vera jobben min i framtida, må eg faktisk studere meir.

For å bli trygg i jobben som skulebibliotekar treng eg relevant fagkompetanse. Eg må kunne stole på kva eg gjer og eg må kunne formidle til både elevar og lærarar utan å tvile på det faglege aspektet. Dette vil eg tru dei fleste av dykk kan kjenne seg att i.

Etter å ha jobba som skulebibliotekar i eitt år, har eg satt meg to mål for utvikling:
1. Skaffe meg fagleg innsikt.
2. Bruke denne faglege tyngda til å skape tettare relasjonar til brukarane, det vil si elevane, lærarar og ikkje minst skuleleiinga.

Deretter skal eg vera open for det meste. Det er viktig for meg å ikkje ha svaret på kva vi skal utvikle biblioteket til, på førehand. Det må vera eit resultat at ein prosess.

Foto: Designit

Eg liker omgrepet brukar, for bakgrunn min er eigentleg frå fagfeltet design, innovasjon og nyskaping. Her er inngangen til utvikling ofte å setja brukaren i sentrum og søke innsikt i brukaren sine behov. Det er ein metodikk som er overførbar til det meste, også skulebibliotek. Det er eg sikker på. Denne veka las eg eit intervju med Katrine Svela som nettopp er tilsett som tenestedesignar hos Biblioteksentralen. Det er veldig artig å sjå denne koplinga mellom ulike fagfelt og korleis nettopp det tverrfaglege er nøkkelen til utvikling. Les heile intervjuet her.

Heldigvis har skulen der eg arbeider eit relativt godt fungerande skulebibliotek. Det er eit bra utgangspunkt, men utfordringane er likevel mange. Eg håper min kreative kompetanse innan utviklingsprosessar, kombinert med påfyll av skulebibliotekkompetanse, kan bli ein motivasjonsfaktor for lærarar og skuleleiing slik at vi saman kan skape eit meir relevant og framtidsretta skulebibliotek. Det treng vi. Eg gler meg til å koma i gang, 40-årskrise eller ei!