Når jeg blir stor skal jeg bli …

Jeg elsker å lese!
Som barn kunne jeg lese i timevis og mitt favorittsted å lese på var sengen min. Jeg forsvant inn i nye og ukjente verdener og delte både gode og vonde følelser med karakterene jeg møtte i fortellingene. Mange ganger klarte jeg ikke å komme meg helt ut igjen og jeg fortsatte å leve i disse verdenene både i drømmene og i våken tilstand dagene etter.
Jeg elsket også å bli lest for. Jeg husker veldig godt min første stor leseopplevelse i barndommen. Det var da mamma leste høyt Michaels Endes Jim Knapp og Lukas Lokomotivfører og fortsettelsen Jim Knapp og De ville 13. Både broren min og jeg ble helt oppslukt av dem. Michael Ende ble min favorittforfatter som barn, i lag med Roald Dahl. Jeg har ikke telt hvor mange ganger jeg leste Momo, en historie om en jente som kjemper mot De gråe Herrene som stjeler voksne tiden. Det var med stor glede jeg oppdaget at Cappelen Damm ga ut en ny utgave med attraktivt omslag i 2018. Jeg synes nemlig at en av mine yndlingsbøkene fra barndommen har fremdeles potensial i dag. Da jeg leste Den uendelige historien, forsto jeg at noen bøker kan ha en ganske komplisert struktur, men at man ikke bør la seg skremme fordi de kan tilby fantastiske opplevelser likevel.

Jeg elsket å gå til barnebiblioteket i byen (vi hadde ikke skolebibliotek i den lille barneskolen på landet) og det var alltid en stor glede da mamma «leverte» oss barna i en bokhandel da hun dro ut på lørdagshandel. Sa jeg at «Når jeg blir stor skal jeg bli bibliotekar» da jeg var barn? Svaret er nei. Heller ikke bokhandler eller forfatter. Selv om jeg elsket å lese, tenkte jeg aldri på det.
Jeg leste også ofte faktabøker, mest om gamle sivilisasjoner, og det var klart for meg at jeg skulle bli arkeolog når jeg ble stor!

Bilde: Penguin Books

Som ungdom var jeg en ivrig låner på skolebiblioteket. Interessen for dyrelivet vokste og en bok av Konrad Lorenz om hans observasjoner av adferd hos ville dyr snudde framtidsplanene mine. Når jeg ble stor skulle jeg bli etolog! Jeg var aktiv i en naturvernorganisasjon og mot slutten av videregående var jeg ganske sikkert på at jeg ville bli biolog. På grunn av konflikter med biologilæreren vurderte jeg om jeg skulle bli dyrelege isteden. Igjen var det en bok som bidro at jeg nok en gang endret framtidsplanene. Før slutten på videregående, reflekterte jeg om jeg skulle hjelpe mennesker istedenfor dyr og studere medisin. Etter at jeg leste Albert Schweitzers (lege, filosof og musiker) beretning om urskogssykehusprosjektet hans i Afrika i begynnelsen av 20. århundre, meldte jeg meg på medisin studiet. Jeg skulle bli lege når jeg ble stor!

For å tjene litt i studieårene, hadde jeg sommerjobb tre ganger i et ualminnelig bibliotek, et klosterbibliotek. Det var spennende og fascinerende å kunne hjelpe til med vedlikehold av gamle, verdifulle bøker. Men jeg kom ikke på idéen at jeg kunne bli bibliotekar. Jeg var fornøyd med medisinfaget og Som ung lege flyktet jeg fra hverdagen i bøkene og jeg kunne å lese opp til en bok i uka.

Men hva skjedde etterpå? For nå skal jeg nemlig bli skolebibliotekar «når jeg blir stor»!
Denne gangen er det ikke en bok som «har skylden» i at jeg valgte en ny vei å gå.

Bilde: eget bilde

Etter å ha reist flere ganger til Svalbard som naturfotografturist, flyttet jeg i 2011 til Longyearbyen, der jeg senere fikk jobb på skolen. Assistent var definitivt ikke drømmejobben min, men grei nok til at jeg kunne leve den arktiske drømmen. Etter noen år, lurte jeg på hva jeg kunne gjøre for å fortsette å jobbe på skolen, men ha et yrke jeg kunne trives bedre med. Svaret kom etter en uventet endring i livet: eggstokkreft.
Jeg kom sakte tilbake i jobben etter overstått operasjon og cellegiftkurer, men var ekstremt sensitiv for støy og ble veldig sliten av å være i klasserommene. Skolebibliotekaren hadde akkurat flyttet, midt i skoleåret, og læreren som hadde fått ansvaret for skolebiblioteket hadde ikke nok tid til å rydde. Bokhaugen ved innleveringen vokste og vokste, så spurte jeg ledelsen om jeg kunne hjelpe der. Det endte at jeg ble bibliotekassistent i skoleårene fremover i en liten del av stillingen min.

Jeg elsket jobben på skolebiblioteket og fikk veldig lyst til å studere bibliotekfag. Jeg ville ikke flytte fra Svalbard og det var barnebibliotekaren ved folkebiblioteket som kom med den perfekte løsningen for meg da hun fortalte meg om skolebibliotekkunnskapsstudiet!

Til tross for to tilbakefall, dvs. et betydelig kortere livsperspektiv enn mine jevnaldre, følger jeg med stor glede drømmen om å bli skolebibliotekar. For det er jo drømmejobben min, det vet jeg nå. Jeg elsker å formidle litteratur til elevene, og er spesielt glad i høytlesing. Jeg er veldig glad i leseprosjekter og i å pynte biblioteket til forskjellige anledninger. I tillegg er jeg litt av en stereotypisk strukturert og ryddig sveitser, en fordelaktig evne som bibliotekar.
Læreren som hadde ansvaret for skolebiblioteket flyttet samtidig som jeg fikk studieplass og jeg fikk ansvaret for skolebiblioteket (25% stilling). I starten fryktet jeg litt at innholdet ville bli for teoretisk, men jeg merket fort at jeg stadig kunne anvende den nye kunnskapen jeg fikk i hverdagen. Det var en god følelse å kjenne at kompetansen for skolebibliotekarjobben vokste i løpet av skoleåret.

Siden jeg verken er lærer eller bibliotekar, er det viktig for meg å få både bibliotekfaglig og litteraturkunnskap i løpet av studiet. Kunnskapen jeg fikk i fjor om barne- og ungdomslitteratur og ikke minst om litteraturdidaktikk, er verdifull og økte betydelig kompetansen min i disse emnene. Dette førte bl.a. til at jeg føler meg tryggere i jobben på skolebiblioteket, at jeg har blitt mer bevisst på mange aspekter av litteraturen, og at jeg torde å forhandle en større stilling (nå 38%).

Jeg er nysgjerrig på mysteriene bak Dewey-klassifikasjon og ser fram til å lære mer om dette. I omgang med vårt datasystem (Mikromarc 3), var det mye learning by doing de siste årene og systemet har fortsatt en del mysterier for meg. Jeg håper å bli klokere og forbedre min kompetanse der òg. Men det jeg ønsker mest i løpet av dette studieåret, er å øke min kompetanse som formidler på forskjellige nivåer. Jeg håper å få god kunnskap i litteraturformidling fordi jeg vil gjerne bli en bedre litteraturformidler for barn og unge. Jeg håper også på å få redskap til å bli en bedre formidler av skolebibliotekets viktig rollen i skolen, og dets potensial. Jeg trenger denne kunnskapen slik at jeg kan starte et godt samarbeid med ledelsen, samt utvide og utdype samarbeidet med lærere. Første og andre leksjonen er spennende og jeg gleder meg til resten av studieåret.

Bilde: Longyearbyen skole

Luridiumstyven av Bobbie Peers

Bilde: Aschehoug

Med denne boka debuterte Bobbie Peers som forfatter. Han er også en prisvinnende filmregissør, manusforfatter og illustratør. Luridiumstyven ble utgitt i 2015 og er den første boka i en fantasyserie med foreløpig fem bøker der vi følger tolvåringen William Wenton, verdens beste kodeknekkere.

Luridiumstyven er både en fantastisk og en science fiction fortelling og har også trekk fra thriller- og mysteriefortellinger. Slik som hybridskapningene vi møter i boka, kan man si at selve boka er en hybrid når det gjelder sjanger. Lykke Guanio-Ulurus definerer den som en science-fantasy-bok.

Jeg skal fokusere på det fantastiske i Luridiumstyven og se hvilken funksjon det har for tematikken og hvordan det preger formen.

Det som er typisk for fantastisk litteratur er at handlingen er delvis lagt til en magisk eller sekundær verden og at vi følger en helt som har et oppdrag. Det er ofte viktig med en reise fra det kjente og trygge og det ukjente og farlige. I Luriumstyven er Institutt for posthuman forskning den sekundære verdenen og William, som er helten, har som oppdrag å finne bestefaren sin og finne ut hva som skjedde med Abraham Talley, antagonisten. Reisen er fra hjemme i Norge til Institutt for posthuman forskning og under jorden i London.

Luridiumstyven kan sees på som det Farah Mendlesohn kaller for ”portal- og oppdragsfantasy”. William er fraktet hjemmefra i primærverdenen til instituttet i sekundærverdenen og får et oppdrag. Samtidig har fortellingen også trekk fra det hun kaller for ”inntrengingsfantasy” der det fantastiske plutselig dukker opp i primærverdenen, som den mekaniske billen og monsteret som plutselig dukker opp hjemme hos William.

En tematikk som er typisk for fantasybøker er kampen mellom det gode og det onde, og Luridiumstyven er intet unntak. Mens jeg leste boka var det lett å se paralleller til fantasyklassikere, særlig til Harry Potter-bøkene. I fantastisk litteratur er det typisk at motstanderen er nærmest uovervinnelig og har onde tjenere. Helten ser i første omgang ut som en alminnelig person, har venner og en gammel mann eller kvinne som hjelper og har magiske krefter.

Hovedpersonen i Luridiumstyven er William, en tolv år gammel gutt som ikke passer inn blant jevnaldrende har en lidenskap for kodeknekking. Williams følgesvenn og hjelper gjennom fortellingen er Iscia, en jente han møter på instituttet for posthuman forskning. Her kan vi igjen se en parallell til Harry Potter. Gammel-mann eller gammel-kvinne-figuren er, i motsetning til Humlesnurr for Harry Potter og Gandalf for Frodo, ikke så tydelig i Luridiumstyven. Man kan spekulere på om Fritz Goffmann og Benjamin Slapperton, de to lederne av Instituttet, kan være slike figurer. Kanskje kommer de til å ha en viktigere rolle i de neste bøkene? Eller kommer bestefar til å ta på seg rollen?
Når det gjelder heltens magiske evner, kommer science fiction-siden av Luridiumstyven inn i bildet. I starten av fortellingen leser vi at når han skal løse en kode, får han varme prikkinger i magen som sprer seg i kroppen. Hans evne kan oppfattes som magisk, men mot slutten av fortellingen får leseren vite samtidig som William at han faktisk er 49% luridium, altså en kyborg. Etter en alvorlig trafikkulykke da han var tre og et halvt år gammel fikk han alvorlige ryggrads- og hjerneskader og ville ha dødd om ikke bestefaren hadde gitt ham luridium. Det magiske her er avansert teknologi.

Skurken i Luridiumstyven er Abraham Talley, en 150 år gammel mann som nærmest er udødelig fordi luridium, et flytende intelligent metall, har tatt over kroppen hans. Han jakter på William for å få tak i mer luridium. Parallellen til Sauron i Ringenes herre og Voldemort i Harry Potter er åpenbar. Talleys tjenere er gammel kyborgdame, som følger etter William i T-banetunnellene under London og villsvinroboten som William tiner opp ved et uhell.

Fantastiske fortellinger skaper en mulighet til å reflektere over etisk tematikk, for eksempel hva som er godt og ond, hva som er rett og galt, og de valgene vi tar. I en skolesituasjon kan Luridiumstyven få i gang diskusjoner om det. Man kan ta f. eks. utgangspunkt i valget bestefar tok for å redde William? Han gjorde det motsatte enn det han og Instituttet hadde kjempet mot. Var det rett eller galt? Vi kan også reflektere rundt at ting ikke alltid er slik som de ser ut eller slik man tror.

 

Formen i Luridiumstyven er preget av det fantastiske, særlig språket og humoren. Generelt sett er språket ganske enkelt, men det er rikelig med nyord og kreative formuleringer som illustrert i bildet. Peers skaper dermed et eget språklig univers.

Bilde: eget bilde

Humoren er preget av det fantastiske. En snakkende dør som klager over hodepine når folk banker for hardt, som kan snakke tullete eller slå seg vrang når William kommer for sent tilbake til soverommet sitt. Barten til Benjamin Slapperton som hopper ned på skrivebordet. ”Veldig praktisk så lenge den oppfører seg, men den kan være litt rampete av og til” sier han til en forbauset William.

Hovedkonflikten og vendepunktene er også preget av det fantastiske. Mye er knyttet til selve luridiumet, som er et fantastisk element. Rundt høydepunktet i tunnelene og en grotte under Victoria station i London er det mye fantastikk, f. eks. det sterke blå lyset som pulserer i fjellveggene, robotene og kyborgene og de enorme beholderne som inneholder nedfrossete skapninger og bestefar. Luridiumet i Williams kropp virker på en mye mer intensiv måte en det hadde gjort før. Det hjelper ham å knekke koder for å komme gjennom låste porter og William opplever en slags åpenbaring: ”Selv om han ikke kunne forklare det, så forsto han plutselig hva luridium var. Og hvordan man kunne bruke det til godt eller ondt.”

 

Bilde: egen collage med bilder fra Bokslukerprisen

Luridiumstyven vant ARKs barnebokpris i 2015 og Bokslukerprisen 2016/17. Det som kjennetegner disse to prisene er at juryen består av mellomtrinnelever. På Ungebokbloggere kan man lese bokanmeldelser fra 5.-7. klassinger, alle med terningkast 5 eller 6. Det er ingen tvil om at Luridiumstyven appellerer til barneleseren, ikke bare her i landet, men også internasjonalt. Boka er oversatt til foreløpig 38 språk og har stor suksess også utenfor Norge.

Hva gjør at Luridiumstyven appellerer til barneleseren? Boka tilbyr en ung heltefigur barneleseren kan identifisere seg med. Han er like gammel som målgruppa, de fleste barn har et tett forhold til teknologi gjennom daglig bruk av diverse dataverktøy, og noen vil identifisere seg med William fordi de også føler seg utenfor på skolen. Luridiumstyven kan tilfredsstille barnas behov for spenning gjennom konflikten mellom godt og ondt, flukt og forfølgelse, spesielt i andre delen av boka, overraskende hendelser og mange cliffhangers. Jeg tror at språket og humoren også spiller en rolle i hvordan Luridiumstyven appellerer til barneleseren. Luridiumstyven har blitt kritisert av noen voksne på grunn av et fattig språk og at karakterene ikke utvikler seg. Men boka vekker engasjement hos barneleseren. Den skaper leselyst og leseglede, og det er det viktigste!

Bilde: egen collage med bilder fra ulike internet kilder

Klassetjuven av Bente Bratlund

En ideell fortelling for elever som skal bli kjent med nynorsk som sidemål

Foto: eget bilde

I dette blogginnlegget skal jeg dele mine personlige refleksjoner om Klassetjuven av Bente Bratlund og bruket av den for elever på barneskolen som er vant til å skrive på bokmål og som skal bli kjent med nynorsk skrivemåten.

Jeg er skolebibliotekar ved Longyearbyen skole. Longyearbyen har til felles med mange bokmålskommuner at det er svært få elever som har nynorsk som hovedmål. I min rolle som skolebibliotekar, observerer jeg at få elever på småtrinnet og mellomtrinnet leser på nynorsk. Mange av elevene på ungdomsskolen velger bøker på nynorsk bare når de må. Jeg opplever en del av dem som umotiverte og noen har til og med en tydelig negativ holdning til nynorsk.

At det finnes to norske skriftspråk er en ressurs og tidlig læring av sidemål er veldig viktig. Skrivesenteret rapporterer at en tidlig start med lesing og skriving på nynorsk bidrar til bedre utvikling i skriving på både nynorsk og bokmål. Språkrådet henviser til forskning fra NTNU som viser at å skrive både nynorsk og bokmål hever språkkompetansen. Dessuten er det viktig at elevene skal velge bøkene basert på innholdet og ikke på skriftspråket. Mange velger bort nynorske bøker fordi de synes de er vanskeligere å lese enn de på bokmål.

De fleste av elevene har vært i kontakt med dialekter som ofte skrives på nynorsk, men for mange elever er skriftmålet ukjent. På mellomtrinnet er det en del nynorskundervisning i norsktimene, men det trengs mer enn det som blir sagt i undervisningen for å bli fortrolig med skriftspråket. Elevene bør lese mer på nynorsk, rett og slett! Men hvordan nærme seg på en lett og spennende måte til nynorskskriftemål? Jeg har ingen vidunderløsning, men jeg vil gjerne dele noen tanker med utgangspunkt i min personlig erfaring.

Jeg kommer fra Sveits og flyttet til Svalbard for åtte år siden. Mitt forhold til nynorsk var i stor grad basert på dialekter jeg hørte rundt meg eller i mediene fram til jeg bestemte meg for å søke studieplass i skolebibliotekkunnskap. Jeg har derfor sjansen til å identifisere meg med elevene mine. Jeg må innrømme at jeg også foretrakk å lese på bokmål, fordi jeg opplevde nynorsk som vanskeligere. Akkurat som mange av elevene!
I min tilnærming til nynorsk var lettleste bøker viktige og Klassetjuven fikk en hel spesiell betydning for meg. Det var den første lettlest boka jeg leste på nynorsk. Jeg la nesten ikke merke til at jeg leste på nynorsk og da jeg ble ferdig tenkte jeg – Wow, så lett kan det være! – Jeg ønsker at mine elever kunne få samme opplevelsen.

Lettleste bøker er en verdifull ressurs for de som er i prosessen med å lære seg å lese, både på bokmål og nynorsk. Derfor vil jeg anbefale elevene til å lese flere lettleste nynorske bøker før de begynner å lese vanskeligere bøker og å skrive. Slik kan de tilnærme seg nynorsk på en mild måte til og unngå å bli skremt av det.
Ikke alle lettleste bøker er like gode. Klassetjuven er en av de som utmerker seg.

Etter min mening er Klassetjuven av Bente Bratlund en utmerket fortelling for elever på barneskole som begynner å lese på nynorsk fordi den har mange kvaliteter.
For det første lesbarheten. Det enkle språket gjør det lettvint å lære seg ord og grammatikk som er annerledes enn på bokmål. I tillegg til det enkle språket, er handlingen kronologisk og tydelig, så kan leseren lett følge den.
Når det gjelder elever på småtrinnet som begynner å lese, eller elever på mellomtrinnet og ungdomsskolen som strever med lesing, er det optimalt å kunne tilby bøker med god leselighet i tillegg til god lesbarhet. Klassetjuven har relativt stor skrift, ikke for lange linjer, god linjeavstand, mange avsnitt og taggete høyremarg.
Bildet illustrerer at Klassetjuven er både godt leselig og lesbar.

Foto: eget bilde

For det andre, ligger Klassetjuvens kvalitet i lesverdigheten. Handlingen foregår i en hverdagslig skolesetting hvor det oppstår mistanke om at noen i klassen stjeler. Elevene kan lett kjenne seg igjen i settingen og kanskje også i tematikken. Elevene kan også gjenkjenne seg i en situasjon der Hanna ikke vet om hun skal fortelle mora om noe som har skjedd eller ikke. Hovedhandlingen er basert på tyverigåten. Fire elever prøver å finne ut hvem som stjeler. Dette skaper spenning, leseren blir engasjert og leselysten øker. Et bonuspoeng for Klassetjuven er, etter min mening, det flerkulturelle aspektet som kommer fram gjennom Amanda, ei jente som kommer fra asylmottaket. Hovedpersonene Hanna og Emma mistenker henne feilaktig for å kunne være klassetyven, og i slutten av fortellingen innser de at hun er ensom og de vil bli venner med henne. I Vennepåske, den andre fortellingen i boka, blir Amanda med Hanna og Emma på påsketur. Vi får vite mer om hennes fortid og ved en ulykke viser det seg at hun ha en del kunnskap de andre ikke har.

Foto: eget bilde

Klassetjuven er en del av en serie. Serien består av fem bøker om venninnene Hanna og Emma og vi finner to fortellinger i hver bok. Det er spennende at fortellingene ikke er trykket etter hverandre, men at man må snu boka for å lese den andre.
Jeg ser potensial i serier fordi de kan bidra til å øke leselysten. De gir lesere som likte en av bøkene i serien muligheten til å lese mer i samme serien. Det kan også være interessant å ha gruppesamtale om serien etter at elevene i en gruppe har lest forskjellige bøker i serien samtidig.

Jeg anbefaler å bruke Klassetjuven/Vennepåske og de andre bøkene i serien om Hanna og Emma i tilnærmingen til nynorsk både i barne- og ungdomsskole. Bøkene kan brukes til høytlesing, egenlesing, i arbeid med en elevgruppe, eller til leseprosjekter. De har god leselighet, lesbarhet og lesverdighet og egner seg derfor meget bra som innføring i nynorsk for elever med et annet hovedmål.

Foto: egen collage med bilder fra Mangschou.no