Hei medstudenter!,
Da har jeg lest Simon Strangers første bok i serien om Emilie og Samuel. Jeg likte virkelig godt den tynne lille romanen om store viktige tema. Så genialt med en 128 siders ungdomsroman som går rett på, og inn i, (fortsatt) dagsaktuelle problemstillinger. Surrealistisk, men akk så virkelig. Vi kjenner bildene av båtflyktninger fra nyhetsbildet, vi vet at de ankommer feriestedene våre i store antall. Men det er vanskelig å ta det innover seg.
Boka har en enkel, lettlest og direkte stil. Vi møter 15 år gamle Emilie som er på ferie med familien sin, hun har et problematisk forhold til kroppen sin, spiser svært lite og trener mye. I ferien strever hun med å balansere dette i forhold til familien. Samuel er fra Ghana, og drømmer om et bedre liv, i likhet med så mange andre kjenner han ingen annen utvei enn å forsøke å komme seg til Europa for å skaffe penger til seg selv og familien. Ved hjelp av menneskesmuglere legger han ut på den livsfarlige ferden over Middelhavet, sammen med 20 andre mennesker fra ulike afrikanske land, i en liten båt.
Enkelt sagt, to ungdommer fra hver sin kant av verden, med hver sine problemer, møtes på Gran Canaria. Mens Emilie er ute å jogger nærmer endelig Samuels båt seg land, etter en 21 dager lang reise over havet. Flere er døde underveis, Emilie hjelper Samuel og de andre i land, og hun hjelper dem med å finne et hus å skjule seg i og skaffer dem mat.
Dagbladets anmelder Cathrine Krøger trekker frem hvordan forfatteren setter vestlige problemer som spiseforstyrrelser opp mot fattigdom og sult i andre deler av verden. Hun mener også at dette er en roman som både kan og bør leses av alle.
http://www.dagbladet.no/kultur/usentimentalt-om-spiseforstyrrelser/65145633
Historiene til de to fortelles parallellt, og når de møtes møter de hverandres perspektiver og prøver å forstå hverandre.
Hva innebærer det at dette er en ungdomsroman, om og for ungdom? Jeg syns det er mange ting som gjør at den fungerer spesielt godt som ungdomsroman. Den er lettlest, som ungdomsbok kunne den nok også vært mer avansert i språket, men den enkle stilen fungerer godt. Jeg syns den gjør det lett å komme inn i historien. Det er lett å leve seg inn i beskrivelsene av Samuels situasjon og den lange grusomme ferden over havet.
En annen anmelder påperker at denne boka minner om at ungdomsbøker kan utfordre mye mer. Denne boka utfordrer leseren. Det er realistisk litteratur, og den setter lys på store samfunnsutfordringer. Den favner bredt hva angår viktige tema; globale utfordringer, flyktninger, spiseforstyrrelser, urettferdighet, solidaritet, sosiale ulikheter, ungdommers krav og forventninger til seg selv, medmenneskelighet og håp. Vi møter historien gjennom Emilie og Samuel, i møte dem i mellom oppstår empati og innlevelse i den andres situasjon. Jeg mener denne boka i så måte bidrar til å utvide leserens perspektiv, den gir mulighet til å reflektere rundt vanskelige tema ved at den har stort potensiale til innlevelse.
Det er mye alvor i denne boka. Samtidig er det mye håp i at den har ungdommens blikk. Når Emilie hjelper Samuel og de andre flyktningene er det med sterke følelser og ut fra medmenneskelighet. Hun handler uforbeholdent og uten å tenke for mye på konsekvenser. Det er tydelig at Emilie engasjerer seg i en sak som er mye større enn henne selv, og resten av ferien er hun helt og fullt opptatt av hvordan hun kan hjelpe Samuel og de andre uten å bli oppdaget. Det er problemer, engasjement og idealisme.
Språket er som sagt nøkternt, men det er også endel finurlige litterære grep i boka. Det er brukt bilder for å illustrere båtflukten. Det er også en egen del som kort beskriver andre perspektiver enn Emilie og Samuels, de bygger rundt historien deres, og henspeiler kanskje samtidig på hvor små vi er i verden, og at alle har sin egen sannhet. Per nå har jeg ingen bok å sammenligne den med. Men sett bort fra stil og målgruppe, hvis jeg tenker potensiale til å la leseren, være seg ungdom eller voksen, leve seg inn, og ta innover seg, viktige, dagsaktuelle tema, minner den meg om Maja Lundes Blå. Det er mye med denne boka. Og det er nesten umulig å skrive om den. Den må bare leses egentlig.
