Bloggoppgave. Oppgave C.
Som sagt i forrige innlegg, så har jeg kost meg fælt med Tonje Glimmerdal. Såpass at hun fortjener et eget blogginnlegg helt for seg selv.
«Om du går av båten nede ved kaia, då kjenner du vinden frå dalen med ein gong. Til og med no når det er kald vinter, kjenner du den. Berre lat att auga. Furu luktar det. Og gran. Det er berre å begynne å gå.»
Og så gjør vi det. Vi lukker øynene og går mot Glimmerdalen. Ja, jeg kan i alle fall lukke øynene, for jeg har Tonje Glimmerdal på lydbok i tillegg til tekst. Men øynene går fort opp igjen, for der står «Glimmerdalens vesle dunder» klar til en heidundrende salto på ski, og synger så det ljomer utover fjell og bakker. Det blir ingen salto, for det har hun ikke lært enda. Men høyt og langt blir det, og veldig mye sang underveis i svevet.
Jeg innrømmer det gjerne: Jeg falt like pladask for Tonje Glimmerdal som hun gjorde etter svevet fra Veslehammaren. Denne tøffe lille niåringen sjarmerte meg i senk fra første side. Det er noe helt klart Pippi Langstrømpe-aktig over henne, der hun bare går på. «Det har jeg aldri prøvd før, så det tror jeg sikkert jeg kan klare» skal selvsamme Pippi ha sagt. Men det passer like godt på lille Tonje. Og som Pippi, så ordner hun opp selv, i store og små problemer. Helt alene er hun heldigvis ikke. Hun har en far hjemme på gården, og en gudfar og bestevenn på andre sida av dalen. Og de støtter henne, men de ordner ikke opp for henne. Og når det er gudfar Gunnvald som får problemer, ja da er det Tonje som må finne ut av ting. For Gunnvald har en hemmelighet, en kjempestor hemmelighet, og det snur opp-ned på alt: Han har ei voksen datter – Heidi – som Tonje ikke visste om.
Det er ikke lett å være det eneste barnet i Glimmerdalen. Å få andre barn å leke med, dét er drømmen. Og kan den gå i oppfyllelse denne vinterferien? Foto av Petter Bulling / Unsplash.
Du kan låne boka fra de fleste folkebibliotek, eller kjøpe den som en presang til deg selv, for eksempel fra Samlaget, som utgav boka i 2009.
Det er et sårt tema som ligger under her: Barn som blir forlatt av en far eller mor, og det sviket det oppleves som for dem. Bryr han seg ikke om meg lenger? Hva gjorde vi feil? er tanker barna gjerne gjør seg i slike situasjoner. De har så lett for å ta på seg skylda for de voksnes problemer. Og mange barn kan kjenne seg igjen i det sinnet og savnet som både vinterferie-vennene til Tonje gir uttrykk for, og Gunnvalds voksne datter senere i boka. Jeg tror det er bra at de sier det så rett fram. De gir en stemme til leserne som sitter med de samme følelsene selv.
Samtidig er boka så klar på at det ikke er barnas feil. «Av barn og fulle folk skal en høre sannheten», som det heter:
» Vaksne gjer mykje dumt, Tonje, det skulle jammen eg vite, her eg sit og er full ein tysdag føremiddag.
Han ristar på hovudet over seg sjølv.
– Men det er ein viktig ting:
Han snur seg mot henne.
– Det er aldri barna sin feil. «
Og det gjentas, så det ikke skal være noen tvil.
Men så ser vi samtidig at smerten og sinnet og sårheten ikke går over av seg selv, bare en blir voksen. Det kan være verdt å legge seg på sinne for både voksne og barn. Det går naturligvis bra til slutt. Det må det gjøre i en slik bok. Løsningen er å snakke sammen – selv om det ikke er med ord. Og for en musikkelsker og felegnikker som meg (selv om jeg erkjenner at mitt nivå på fela er omtrent som Tonje Glimmerdal på det nye trekkspillet), så er det jo ekstra gjevt at det er musikkens språk som blir båndet som fører Gunnvald og Heidi sammen igjen. (Jepp, musikken er magisk. Det visste jeg jo.)
» – Kva skulle du gjort utan meg, Gunnvald? spør Tonje ofte.
– Då hadde eg grave meg ned og sjølvdauda, svarar Gunnvald.»
Ja, det tror jeg på.
Fem av fem stjerner, terningkast 6, heile regla.
Men så var det skjæret i sjøen, da. Hvordan får vi barna til å lese nynorske bøker? Til og med her i Molde, som språklig sett ligger så nært opp til nynorsk at flere skoler i kommunen har nynorsk som opplæringsspråk, er det som å trekke tenner å få barna her på skolen til å ta med seg ei bok på nynorsk uten at det var et hendelig uhell. Hadde jeg kunnet låne den ut som lydbok opplest av forfatteren selv, kunne dette vært en sikker vinner. Maria Parr leser så godt. Og vi har rikelig eksponering mot dialektene fra sørfylket*. Men har skolen lydbøker i et format som passer dette tiåret og dets teknologi? Nei. Nei, vi har ikke det…
Men det får bli et innlegg for en annen dag.
Dere som har lest Tonje Glimmerdal – hva syns dere var det beste med boka? Kommer dere på andre sterke jente-skikkelser à la Pippi Langstrømpe som hun kan sammenlignes med? Og ikke minst, kommentér gjerne hvordan dere ville forsert bøygen med nynorsk for bokmålselever.
*) Maria Parr kommer altså fra Vanylven kommune på Sunnmøre.