Hvorfor skolebibliotekkunnskap?

En dame sett fra siden, med brunt hår satt opp med en hårklype, briller, hvit t-skjorte og fargerikt skjerf. Hun lener seg inn mot en bokhylle fylt av bøker og strekker sin venstre hånd mot bøkene. I sin høyre hånd holder hun en barnebok med svart omslag og tittelen Barnas Beste.

Jeg vokste opp på Molde Bibliotek. Hvor ofte var vi innom, mamma og jeg… hver uke? Mamma har også alltid vært en god boklåner. Hun gikk i hyllene litt og plukket med seg noen krimbøker her og der for å erstatte dem hun nettopp hadde lest, og så dro vi hjem. Men før den tid lot hun meg være igjen på biblioteket mens hun gikk i forretningene og gjorde ærend. Det var overhodet ikke noe problem, verken for personalet eller meg.

Det å tråle fra butikk til butikk var som regel ikke så veldig spennende (selv om det var veldig hyggelig å holde mamma i hånden og småprate på veien), da var det mye bedre å få sitte i Barneavdelingen og lese tegneserier (de hadde store Donald-bøker!) og ha nok tid til å få valgt seg ut en stor stabel bøker å ta med hjem når mor kom tilbake. Det var heldigvis ikke noen begrensning på antall samtidige lån den gangen. I alle fall slo den aldri ut for meg, og jeg klarte å presse med meg mellom 20 og 30 bøker ved en anledning. 

Bibliotekarene var velkjente og stort sett vennlige, kortkatalogen var som et skattekart en måtte lære seg å tyde, og hyllene var nabolag der gamle og nye venner bodde. Og opp gjennom årenes løp ble bare 1 lån tapt: boka om Jordbær-Malene, som dukket opp igjen langt inne på loftet mange år etter at vi hadde erstattet den… 

Etter mange år på veltråkkede stier ved Molde Bibliotek, har jeg funnet vegen til offentlige biblioteker i Invercargill og Auckland, i Oslo og Salt Lake City,  til universitets- og høgskolebiblioteker, sykehusbibliotek og skolebibliotek. Alle har hatt sitt særpreg og sine skatter.

En dame med langt brunt hår og solbriller ikledt grønn genser og langt grønt skjørt står ved et skilt på en vegg i gulbeige mur. Ved bakken vokser det en grønn hekk, og vi ser skyggen av fotografen som tok bildet, til venstre for dama i motivet. Skiltet er avlangt og svart med hvit tekst over tre linjer. På skiltet står det trykt Salt Lake County Library System i middels store bokstaver på øverste linje. På linjen i midten står det Kearns Library i stor skrift. Underst står adressen til biblioteket i middels store bokstaver. Adressen er 5350 South 4220 West

Da jeg gikk på barneskolen, hadde vi ikke noe bibliotek. Vi hadde ei hylle med bøker i klasserommet. Og hvordan de ble lånt eller ikke lånt, lest eller ikke – nei, si det du? Lærerne underviste i sine fag. De hjalp oss ikke inn i litteraturens verden i videre forstand. Bøkene bare stod der. For meg gjorde det jo ingen ting, jeg tok mine ukentlige turer til den store skattkisten i byen. På ungdomsskolen hadde vi et rom som var betegnet «biblioteket», men det fungerte også som et undervisningsrom. Forskjellen fra andre undervisningsrom var at dette rommet hadde flere hyller med bøker på. Det å faktisk få tilgang til disse bøkene i «biblioteket» var naturligvis en helt annen sak, så lenge det var klasseundervisning der mesteparten av tida. Og det var heller ingen bibliotekar der. Hvilken nytte hadde dette rommet da?

Et par år etterpå havnet jeg i Invercargill, New Zealand, og gikk på High School der, med elevtrinn som tilsvarer vår ungdomsskole og videregående skole. Og vet dere hva? De hadde et ordentlig bibliotek, med en ordentlig bibliotekar, og vi som var elever kunne få lov til å være bibliotekassistenter. Det ble som et valgfag, på en måte. Så fantastisk!

Vel, lang historie kort, jeg startet på bibliotekarutdanning en gang i forrige årtusen, men livet kom i vegen. Det er det kanskje flere som kan kjenne seg igjen i? Femten år og fire barn senere prøvde jeg igjen, og var så heldig å få praksisplass ved nærskolen i bygda. Skolen var nettopp ombygd til 1-10 skole og renovert, og fra å være et trist lite bok-rom var biblioteket nå blitt flyttet og opphøyet til skolens hjerte. Halleluja! Biblioteket hadde fått egen maskot etter forslag fra elevene, og på dugnad hadde de gitt liv til denne «Bokbjørn» ved hjelp av symaskin og godt humør. Han henger i taket i biblioteket fremdeles og passer på bøkene og de som kommer for å lese dem.

En tøyslange sydd av fargerike stofflapper henger fra et hvitt tak. Tøyslangens grønne hode fyller det meste av bildet, og slangens munn er åpen. Den er sydd i rødt stoff, og en kløyvd rød stofftunge stikker ut ned mot oss. Slangens øyne er halvveis dekt av grønne øyelokk, så han ser litt søvnig ut.

Bokbjørn våker over biblioteket, og har egen side på Facebook.


Men livet kom i vegen for å fullføre utdanninga nok en gang: praksisplassen ble til jobb ved skolen da et regnestykke av pappapermisjon og pensjonsavgang førte til en plass som måtte fylles. Jeg hadde ikke nok tid til å studere også. Som alenemor med NAV som eneste inntektskilde måtte lønnet arbeid prioriteres. Heldigvis var det mye bibliotekarbeid innebygd i ukeplanen min! Men selv om skolen og jeg var en temmelig god match, så føler jeg at jeg ikke er i mål enda. Jeg har en del kunnskap og erfaring, men jeg vil lære mer. Jeg vil ha den faglige ballasten som gjør meg til en trygg og sikker «biblioteksjef» på skolen, jeg vil ha den formelle kompetansen i ryggen som gjør at jeg kan bli hørt. For selv om jeg kjemper skolebibliotekets sak både på skolen, i sosiale media og opp mot lokale og nasjonale politikere, så ligger det mye kraft i å være fagperson. Formell kompetanse gir makt.

Skolebibliotekene er alltid truet, alltid «styggebarnet». I det som ser ut til å bli stadig trangere kommunale budsjettrammer, er det lett å kutte i bibliotekbudsjettet til fordel for det lovpålagte. Opplæringslova har tilgodesett skolebibliotek med 1 eneste setning, og det er ikke mye å hente for økte budsjetter ut fra den! Hvor mange skoler har fagutdannet bibliotekar? Ifølge skolebibliotekstatistikken for 2016, er det i Norges grunnskoler avsatt i gjennomsnittlig 3 bibliotekartimer per skole per uke. Tre timer, men ikke engang en av tre skoler har bibliotekfaglig personale. Det er trist, folkens, er dere ikke enige i det?

Kan jeg bli et positivt tilskudd til statistikken? Ja takk, gjerne det! For det er naturligvis ikke bare et spørsmål om å bruke utestemme med faglig tyngde i maktens sirkler. Det er jo også et spørsmål om det kompetansen kan gi meg hver dag, når vi går mellom hyllene med innestemmen vår. Hvis jeg kan mer, så kan jeg også gi mer til elevene. Jeg blir bedre rustet til å møte hver enkelt der de er, med sine styrker og svakheter. Og hvorfor akkurat skolebibliotek? Fordi skolen er der for alle barn. Folkebiblioteket er rett og slett ikke tilgjengelig for alle, fordi folkebiblioteket ofte ikke er der barna er. Filialene legges ned, og alle har ikke en mor (eller far) som min, som svinger innom biblioteket hver uke som den naturligste ting i verden.

Med godt utbygde og veldrevne skolebibliotek, kan alle barn få tilgang til den store skattkisten av litteratur som fremmer leseglede, leseferdigheter, og all læring. Og jeg er så heldig å få lov til å veilede dem i skattejakten. Elever og lærere kommer inn til oss i biblioteket og noen forventer at vi skal trylle fram akkurat det rette. Andre tror at det ikke kan finnes noe for dem. Men det gjør det jo! For å vri på et sitat fra mesterkokken Gusteau*: Alle kan lese. De må bare finne sin skatt. Og da må jeg som deres veileder vite hva jeg gjør.

Slik at alle barn, uansett utgangspunkt, skal kunne stå så godt rustet som mulig til å få gode og meningsfylte liv.

Hvordan er det med dere? Kjenner dere dere igjen i noe? Legg igjen en kommentar!

 


*) Auguste Gusteau: Fiktiv mesterkokk, karakter i animasjonsfilmen Rottatouille. Hans slagord var «Alle kan koke!».


3 Comments

Filed under Uncategorized