Category Archives: Uncategorized

Ny organisering av skolebiblioteket?

(Mappeoppgave 2, Oppgave 2)

 

For noen år siden ble skolebiblioteket vårt totalrenovert og ombygd. Det har fungert i hovedsak bra det drøye tiåret det har vært i bruk, med bare mindre justeringer i organisasjon og hylleoppstillinger. Likevel spør jeg meg forholdsvis regelmessig «Er organiseringen vår optimal? Hva kan vi gjøre bedre?» og for å være helt ærlig så er det alltid noe man kunne forandret på. Store og revolusjonerende endringer er det dog temmelig vanskelig å gjennomføre i et etablert bibliotek under skoleårets gang. Det blir med de små justeringene inntil videre. Men når sjansen byr seg, som ved innflytting i nye lokaler, da er det naturlig å vurdere om en skal omorganisere fra grunnen av. Og den situasjonen er det min kollega ved Grønnskogen barne- og ungdomsskole befinner seg i nå. Så hva kan Grønnskogen skolebibliotek gjøre bedre?

Det er fordeler og ulemper ved de fleste systemer. Per i dag er bøkene organisert alfabetisk etter alderstrinn, uten skille mellom skjønn- og faglitteratur. Billedbøker og «guttebøker» står for seg. Her er det noen fordeler som det kan være verdt å videreføre. Vi ser særlig blant de yngste elevene at de i mindre grad skiller mellom skjønnlitteratur og faglitteratur i forhold til hva de ønsker å lese. De er mest opptatt av sjanger og emne. Den typiske «hestejenta» som ønsker bøker om hester, låner barne- og ungdomsromaner med hest og ridning som tema og fagbøker om hestestell og hestesport på lik linje. For «fotballgutten» har romanserier for mellomtrinnet om fotballaget fra løkka og kjente fotballspilleres biografier like stor interesse. Noen elsker humoristiske bøker, andre sverger til gode grøss. Her kan kategorisering og oppstilling etter emne være klart gunstig for å gjøre elevene selvhjulpne på biblioteket. Så dette kan vurderes i alle fall for barne- og mellomtrinnet, tenker jeg.

Selv om en velger et slikt system, så må en ikke glemme nødvendigheten av å ha ei solid hylle med barnebøker for høytlesing. Det er veletablert og anerkjent forskning at det å bli lest for er av vesentlig betydning for barnas utvikling både som selvstendige lesere senere og med tanke på skoleprestasjoner generelt. Dette kjenner nok lærerne godt til gjennom sin egen utdanning i lesedidaktikk, b.l.a. fra A. Roe som jeg vet at mange har hatt på pensum. [1] Så da mener jeg at Grønnskogen bør inkludere en «Bli lest for»-hylle i tillegg til de viktige «Lese selv»-hyllene som gjerne må ha egen seksjon eller merking for store bokstaver og lettlestbøker. Innenfor kategoriene eller sjangrene, må en gjerne videreføre alfabetisk oppstilling, men dersom kategoriene ellers er oversiktlige, kan en jo vurdere om en skal være litt mer avslappet i forhold til alfabetisk oppstilling. Det kan fort bli en hemsko for elevene å henge seg opp i alfabetiseringen for å finne bøkene og for å være med å ta ansvar for å rydde på plass igjen.

Uansett om en velger å samle alt alfabetisk, eller å gruppere på sjanger og hovedemne, må en være raus og nøyaktig med å katalogisere materialet, både med å inkludere hyllesignatur og emneord. I en omorganiseringsprosess vil dette være arbeidskrevende, men jeg tenker det er nødvendig. Hvis katalogen ikke speiler den fysiske virkeligheten i samlingen, får man dårligere gjenfinning, og det er dumt å ikke nyttiggjøre seg de mulighetene som ligger i å ha en elektronisk katalog med søkbart grensesnitt mot publikum. Når man derimot har gjort det grunnleggende arbeidet og lagt seg til gode katalogiseringsvaner, er det lett å legge til nye dokumenter.

Når det gjelder samlingen som i hovedsak er rettet mot ungdomstrinnet og voksne, er det etter min mening ikke hensiktsmessig å gruppere etter emne. Og i alle fall ikke sette skjønnlitteratur og faglitteratur sammen. Ungdommer og voksne vil etter min erfaring stort sett være på jakt enten etter skjønnlitteratur eller en fagbok innenfor et spesielt interessefelt. Her vil jeg anbefale en tradisjonell oppdeling i skjønnlitteratur organisert alfabetisk etter forfatter, samt faglitteratur organisert etter Deweys Desimalklassifikasjon (DDK). DDK er så utbredt og så velegnet til ulike samlingstyper, at jeg ikke ser noen grunn til ikke å bruke det også i skolen. Ungdomsskoleelevene vil møte DDK i videre skolegang og studier, og det er for det meste logisk å forstå.[2][3]

Det er ingenting i vegen for at skjønnlitteraturen kan grupperes etter sjanger eller stil, naturligvis. Om en velger å sette alt sammen, ville jeg ha merket bokryggene med lett gjenkjennelige symboler så en låner som bare «vandrer blant hyllene» lett kan finne for eksempel krim, fantasy eller kjærlighet. «Guttebokhylla» bør i alle fall bestå! Jeg regner med at gutta på Grønnskogen ikke er så ulike andre gutter, og de trenger en del tilpasning for å motiveres til å lese bøker, blant annet må boka fenge fra første stund og ikke virke «jentete»[4].

På tross av det jeg nettopp har argumentert for, vil jeg likevel innrømme at et alternativ til denne tradisjonelle organiseringen kan ha noe for seg. Det vi gjør i skolen, styres av Opplæringsloven og det til enhver tid gjeldende læreplanverket. Kunnskapsløftet og Fagfornyelsen anerkjenner lesing, skriving, regning, samt muntlige og digitale ferdigheter som grunnleggende ferdigheter som skal gjennomsyre all undervisning gjennom hele utdanningsløpet, på tvers av fag. Og de nyeste læreplanene som fases inn fra 2020 innfører også tre tverrfaglige emner. [5] Med dette som utgangspunkt, er det kanskje uklokt å låse seg for fast til Dewey? Katalogen åpner for mange alternative nummer, men det er jo som oftest hovednummeret som gir oss hyllesignaturen og bestemmer plasseringen av boka. Vil det være gunstigere å gruppere etter undervisningsfag og tverrfaglige emner, tross alt? Jeg vet at det er en del biblioteker som gjør nettopp det og er godt fornøyde. Selv er jeg ikke helt overbevist om at å ordne hele samlingen fysisk i lokalene på denne måten er det beste. Men kanskje en seksjon for tverrfaglige emner som inkluderer både skjønnlitteratur og faglitteratur ville være en god løsning? Det å framheve visse emner i en utstilling, er jo noe vi gjør hele tida i biblioteket. Hvorfor ikke gjøre for eksempel «Folkehelse og livsmestring» til en permanent utstilling? Grundig emneordskatalogisering og tydelig merking av eksemplarer og hyler er uansett helt nødvendig. Den røde tråden forblir «hva har vi» og «hvor finner vi det».

Til syvende og sist er det Grønnskogen som må finne ut hva som passer for sine elever og sitt personale. Ingen skoler er helt like, og det er ingen universal oppskrift for hva som er aller best. Men jeg håper min lille refleksjon kan hjelpe kollegaen min til å finne den løsningen som fungerer best for dem. Hva tenker dere, lesere?

 


[1] Roe, Astrid. Lesedidaktikk – etter den første leseopplæringen. Oslo: Universitetsforlaget, 2014

[2] Innledning til Dewey. Nasjonalbiblioteket, 2019 , hentet 03.12.2020 https://bibliotekutvikling.no/content/uploads/sites/8/2019/12/Innledning-til-Dewey-desimalklassifikasjon.pdf

[3] Conradi, Elise. «Formidling, kunnskapsorganisering og Dewey» Bibliotheca Nova 2014,4  

[4] Kverndokken, Kåre. Bokas gripefaktor (Bergen: Fagbokforlaget, 2013)

[5] LK20 (Utdanningsdirektoratet, 2020) pkt 2.5 hentet 03.12.2020 https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/prinsipper-for-laring-utvikling-og-danning/tverrfaglige-temaer/

Leave a Comment

Filed under Uncategorized

Hvorfor skolebibliotekkunnskap?

En dame sett fra siden, med brunt hår satt opp med en hårklype, briller, hvit t-skjorte og fargerikt skjerf. Hun lener seg inn mot en bokhylle fylt av bøker og strekker sin venstre hånd mot bøkene. I sin høyre hånd holder hun en barnebok med svart omslag og tittelen Barnas Beste.

Jeg vokste opp på Molde Bibliotek. Hvor ofte var vi innom, mamma og jeg… hver uke? Mamma har også alltid vært en god boklåner. Hun gikk i hyllene litt og plukket med seg noen krimbøker her og der for å erstatte dem hun nettopp hadde lest, og så dro vi hjem. Men før den tid lot hun meg være igjen på biblioteket mens hun gikk i forretningene og gjorde ærend. Det var overhodet ikke noe problem, verken for personalet eller meg.

Det å tråle fra butikk til butikk var som regel ikke så veldig spennende (selv om det var veldig hyggelig å holde mamma i hånden og småprate på veien), da var det mye bedre å få sitte i Barneavdelingen og lese tegneserier (de hadde store Donald-bøker!) og ha nok tid til å få valgt seg ut en stor stabel bøker å ta med hjem når mor kom tilbake. Det var heldigvis ikke noen begrensning på antall samtidige lån den gangen. I alle fall slo den aldri ut for meg, og jeg klarte å presse med meg mellom 20 og 30 bøker ved en anledning. 

Bibliotekarene var velkjente og stort sett vennlige, kortkatalogen var som et skattekart en måtte lære seg å tyde, og hyllene var nabolag der gamle og nye venner bodde. Og opp gjennom årenes løp ble bare 1 lån tapt: boka om Jordbær-Malene, som dukket opp igjen langt inne på loftet mange år etter at vi hadde erstattet den… 

Etter mange år på veltråkkede stier ved Molde Bibliotek, har jeg funnet vegen til offentlige biblioteker i Invercargill og Auckland, i Oslo og Salt Lake City,  til universitets- og høgskolebiblioteker, sykehusbibliotek og skolebibliotek. Alle har hatt sitt særpreg og sine skatter.

En dame med langt brunt hår og solbriller ikledt grønn genser og langt grønt skjørt står ved et skilt på en vegg i gulbeige mur. Ved bakken vokser det en grønn hekk, og vi ser skyggen av fotografen som tok bildet, til venstre for dama i motivet. Skiltet er avlangt og svart med hvit tekst over tre linjer. På skiltet står det trykt Salt Lake County Library System i middels store bokstaver på øverste linje. På linjen i midten står det Kearns Library i stor skrift. Underst står adressen til biblioteket i middels store bokstaver. Adressen er 5350 South 4220 West

Da jeg gikk på barneskolen, hadde vi ikke noe bibliotek. Vi hadde ei hylle med bøker i klasserommet. Og hvordan de ble lånt eller ikke lånt, lest eller ikke – nei, si det du? Lærerne underviste i sine fag. De hjalp oss ikke inn i litteraturens verden i videre forstand. Bøkene bare stod der. For meg gjorde det jo ingen ting, jeg tok mine ukentlige turer til den store skattkisten i byen. På ungdomsskolen hadde vi et rom som var betegnet «biblioteket», men det fungerte også som et undervisningsrom. Forskjellen fra andre undervisningsrom var at dette rommet hadde flere hyller med bøker på. Det å faktisk få tilgang til disse bøkene i «biblioteket» var naturligvis en helt annen sak, så lenge det var klasseundervisning der mesteparten av tida. Og det var heller ingen bibliotekar der. Hvilken nytte hadde dette rommet da?

Et par år etterpå havnet jeg i Invercargill, New Zealand, og gikk på High School der, med elevtrinn som tilsvarer vår ungdomsskole og videregående skole. Og vet dere hva? De hadde et ordentlig bibliotek, med en ordentlig bibliotekar, og vi som var elever kunne få lov til å være bibliotekassistenter. Det ble som et valgfag, på en måte. Så fantastisk!

Vel, lang historie kort, jeg startet på bibliotekarutdanning en gang i forrige årtusen, men livet kom i vegen. Det er det kanskje flere som kan kjenne seg igjen i? Femten år og fire barn senere prøvde jeg igjen, og var så heldig å få praksisplass ved nærskolen i bygda. Skolen var nettopp ombygd til 1-10 skole og renovert, og fra å være et trist lite bok-rom var biblioteket nå blitt flyttet og opphøyet til skolens hjerte. Halleluja! Biblioteket hadde fått egen maskot etter forslag fra elevene, og på dugnad hadde de gitt liv til denne «Bokbjørn» ved hjelp av symaskin og godt humør. Han henger i taket i biblioteket fremdeles og passer på bøkene og de som kommer for å lese dem.

En tøyslange sydd av fargerike stofflapper henger fra et hvitt tak. Tøyslangens grønne hode fyller det meste av bildet, og slangens munn er åpen. Den er sydd i rødt stoff, og en kløyvd rød stofftunge stikker ut ned mot oss. Slangens øyne er halvveis dekt av grønne øyelokk, så han ser litt søvnig ut.

Bokbjørn våker over biblioteket, og har egen side på Facebook.


Men livet kom i vegen for å fullføre utdanninga nok en gang: praksisplassen ble til jobb ved skolen da et regnestykke av pappapermisjon og pensjonsavgang førte til en plass som måtte fylles. Jeg hadde ikke nok tid til å studere også. Som alenemor med NAV som eneste inntektskilde måtte lønnet arbeid prioriteres. Heldigvis var det mye bibliotekarbeid innebygd i ukeplanen min! Men selv om skolen og jeg var en temmelig god match, så føler jeg at jeg ikke er i mål enda. Jeg har en del kunnskap og erfaring, men jeg vil lære mer. Jeg vil ha den faglige ballasten som gjør meg til en trygg og sikker «biblioteksjef» på skolen, jeg vil ha den formelle kompetansen i ryggen som gjør at jeg kan bli hørt. For selv om jeg kjemper skolebibliotekets sak både på skolen, i sosiale media og opp mot lokale og nasjonale politikere, så ligger det mye kraft i å være fagperson. Formell kompetanse gir makt.

Skolebibliotekene er alltid truet, alltid «styggebarnet». I det som ser ut til å bli stadig trangere kommunale budsjettrammer, er det lett å kutte i bibliotekbudsjettet til fordel for det lovpålagte. Opplæringslova har tilgodesett skolebibliotek med 1 eneste setning, og det er ikke mye å hente for økte budsjetter ut fra den! Hvor mange skoler har fagutdannet bibliotekar? Ifølge skolebibliotekstatistikken for 2016, er det i Norges grunnskoler avsatt i gjennomsnittlig 3 bibliotekartimer per skole per uke. Tre timer, men ikke engang en av tre skoler har bibliotekfaglig personale. Det er trist, folkens, er dere ikke enige i det?

Kan jeg bli et positivt tilskudd til statistikken? Ja takk, gjerne det! For det er naturligvis ikke bare et spørsmål om å bruke utestemme med faglig tyngde i maktens sirkler. Det er jo også et spørsmål om det kompetansen kan gi meg hver dag, når vi går mellom hyllene med innestemmen vår. Hvis jeg kan mer, så kan jeg også gi mer til elevene. Jeg blir bedre rustet til å møte hver enkelt der de er, med sine styrker og svakheter. Og hvorfor akkurat skolebibliotek? Fordi skolen er der for alle barn. Folkebiblioteket er rett og slett ikke tilgjengelig for alle, fordi folkebiblioteket ofte ikke er der barna er. Filialene legges ned, og alle har ikke en mor (eller far) som min, som svinger innom biblioteket hver uke som den naturligste ting i verden.

Med godt utbygde og veldrevne skolebibliotek, kan alle barn få tilgang til den store skattkisten av litteratur som fremmer leseglede, leseferdigheter, og all læring. Og jeg er så heldig å få lov til å veilede dem i skattejakten. Elever og lærere kommer inn til oss i biblioteket og noen forventer at vi skal trylle fram akkurat det rette. Andre tror at det ikke kan finnes noe for dem. Men det gjør det jo! For å vri på et sitat fra mesterkokken Gusteau*: Alle kan lese. De må bare finne sin skatt. Og da må jeg som deres veileder vite hva jeg gjør.

Slik at alle barn, uansett utgangspunkt, skal kunne stå så godt rustet som mulig til å få gode og meningsfylte liv.

Hvordan er det med dere? Kjenner dere dere igjen i noe? Legg igjen en kommentar!

 


*) Auguste Gusteau: Fiktiv mesterkokk, karakter i animasjonsfilmen Rottatouille. Hans slagord var «Alle kan koke!».


3 Comments

Filed under Uncategorized