I dag har jeg kost meg voldsomt med Tonje Glimmerdal slik Maria Parr selv leser den på lydbok. Men nå er det mørkt ute, og det er mørkt i stua. Bare skjermen fra laptoppen min lyser litt spøkelsesaktig opp rundt meg. Jeg var egentlig på vei i seng – ja det burde jeg vært for lenge sida, men jeg fikk et tilfelle av «skal bare»… Ikke helt som Albert Åberg, for han var nok ikke trøtt, og det er jeg. Men så sitter jeg her da, uten helt å være sikker på hva jeg egentlig bare skulle gjøre. Kanskje det var å gjøre ferdig og sende ut søndagens musikkplan (hvorfor ble jeg ikke ferdig med den forrige uke)? Kanskje det var å skrive ferdig en mail ang. noen villfarne bøker (har filt på 1 setning i timevis, kanskje det er best å slette den)? Ikke godt å si. Fokuset er ikke helt på plass. Det er ikke når klokka tikker mot midnatt at en skal sitte med sånt. Da skal en slappe av, og være stille inni hodet. Det er aldri stille i hodet mitt, da. Av og til hopper tankene rundt som popcorn i en kjele.
Når jeg sitter og prøver å konsentrere meg om pensum, eller oppgaveskriving, så må jeg ofte ty til musikk på øret. Det tar bort litt av surret. Kunsten er bare å finne noe som ikke i seg selv krever oppmerksomhet. Jeg elsker klassisk musikk, så da jeg tok på meg studentlua igjen etter mange år, i fjor vår, var det dét jeg først tydde til. Det funka ikke i det hele tatt! Poden, som da hadde tatt steget over i studenttilværelsen v UiB som sin mor, tipsa meg om lofi hip hop (what? heldigvis får du treff på Spotify hvis du søker etter «lofi hip hop study») og selv om det ikke gir meg noen store musikalske opplevelser, har det blitt spillelista jeg tar fram for det formålet.
Men i kveld her i mørket, når jeg egentlig skulle finne senga, sette Storytel på innsovningsmodus og sveve av gårde inn i drømmeland, så sitter jeg her med to vidunderlige fiolinkonserter på hodetelefonene. Jeg vet ikke hvilken av dem som er den vakreste. Begge er så skjønne. Så nå må jeg bare dele…
Jeg er stor Beethoven-fan. Han skrev mye flott, men denne fiolinkonserten (Konsert for fiolin og orkester i D dur, op. 61) kommer jeg tilbake til igjen og igjen. Eldstedattera spilte den med orkesteret sitt i anledning 250-årsjubileet for mesterens fødsel; jeg overvar konserten på streaming. Nydelig. Her skulle jeg gjerne delt en smakebit fra Spotify med dere, men den går ikke helt gjennom, dessverre. Det er synd, for den er så fin.
Men ikke nok med den, så kommer Sibelius litt etter på spillelista, med sin fiolinkonsert i D moll. Da er vi bare et par steg unna Himmelen…
Jean Sibelius skrev kun én eneste fiolinkonsert, og den er inderlig vakker. Dette er Hilary Hahns tolkning med Frankrikes Radios filharmoniske orkester.
(I fall embed koden ikke virker når jeg tar den fra redigering til publisering, så finner du videoen her på YouTube.)
Lytt, nyt, og sov så godt.
Legg gjerne igjen en kommentar om hva du syns, og hva du velger å ha på øret – både når du skal fokusere, og når du skal slappe av.